2021
Omtale fra forlaget
En februardag i 1970 vender den 28 år gamle forfatteren Arild Asnes hjem etter et opphold i Spania. Arild Asnes er uavhengig sosialist, men blir overbevist om at Norge er et usedvanlig ekkelt land, og han opplever et stadig ubehag ved å leve i en verdens frieste nasjoner, der en hver form for opprør blir umulig. Denne konflikten fører ham inn i en eksistensiell, kunstnerisk og politisk krise, og full av tvil og ambivalens søker han etter et nytt språk så vel som et nytt politisk ståsted.
"Arild Asnes, 1970" er en av de mest omdiskuterte norske romanene siden krigen. Etter at den utkom høsten 1971, raste det en opphisset debatt om den i presse og tidsskrifter i nærmere ett år. Den ble utskjelt og tiljublet, slaktet og lovprist. Romanen tok liv av to falske og seiglivet myter: At norsk skjønnlitteratur ikke makter å fenge folk, og at den politiske roman skulle mangle kunstneriske kvaliteter.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2004
Format Heftet
ISBN13 9788249502219
EAN 9788249502219
Språk Norsk bokmål
Sider 213
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Joda, etter mange år i bokhylla har jeg endelig fått meg til å lese Arild Asnes, 1970. I bunnen ligger en psykologisk roman om ensomhet og fremmedgjøring. Hovedpersonen, en ung forfatter, vender tilbake til Oslo etter noen år i utlandet (Spania), usikker på hva han skal foreta seg. Isolasjonen og ensomheten fremheves ved at utenom Asnes selv, møter vi egentlig bare to andre sentrale karakterer, begge ledende marxist-leninister og begge uten egne navn.
Samtidig er det en historie om sekulær omvendelse. Solstad trekker selv sammenligningen mellom en religiøs vekkelse og hovedpersonens vei fra sin posisjon som «uavhengig sosialist» til å underkaste seg læren til Mao Tsetung. For så vidt en ganske patetisk historie, om det ikke var for at Solstad/Asnes holder en ironisk distanse til omvendelsesprosjektet. Vi har hele tiden mistanke om at Arild Asnes raskt kan vise seg som en frafallen.
Men siden Asnes også er en skjønnlitterær forfatter, får vi en interessant drøfting av hva den politiske omvendelsen kan bety for skrivekunsten. Vil han måtte oppgi forbilder som Marcel Proust for å skrive litteratur som tjener folket? Sånn sett virker Arild Asnes, 1970 som en god introduksjon til romanene som fulgte i de nærmeste årene.
Boka gir samtidig et tidsbilde fra tidlig 1970-tall, blant annet med et presist (anonymt) portrett av den unge Pål Steigan, som leder av SUF (m - l). Men det totale fraværet av kvinner skurrer og stemmer ikke med mine egne inntrykk fra perioden.
Dag Solstad er mest av alt en presis forfatter, enten han skriver om fotball eller folk. I denne tidlige Solstad -boka er presisjonen kombinert med en brennende politisk vilje. Arild Asnes 1970 følger hovedpersonen som utover 1970 gradvis sklir inn i kommunismen.
Det skjer ikke uten stor tvil hos Arild Asnes, en figur som minner mye om forfatteren. Fortellerstemmen ligger enda lenger til venstre enn hovedpersonen. Når Arild strever med ideologien, glir resonnementene over til en mer klarsynt forteller, og det er ikke alltid lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner.
Arild Asnes 1970 er rett og slett en slags ideologisk thriller, hvor Arild omfavner en kommunisme som han på mange måter synes er latterlig. Boka må lese for alle som har tenkt å gå videre til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vår land og Roman 1987, som handler om hvordan det gikk videre med Arild Asnes' likesinnede.
Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år, og bak seg har han en borgerlig oppvekst han tar sterkt avstand fra. Han definerer seg som en kulturradikaler. Problemet hans er at han ikke føler tilhørighet til noen del av klassesamfunnet - ikke til den borgerlige klassen og heller ikke til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider.
Etter hvert søker han seg mot AKP ML-bevegelsen; ikke fordi han elsker AKP ML´ere, men snarere fordi han nærer dyp forakt for "alle de andre". Det finnes ikke noe annet alternativ for ham. Samtidig blir han aldri en aktiv deltaker, men mer en observatør.
Boka handler om tilhørighet og ideologi, og den kan helt klart leses som en parallell til en hvilken som helst ideologisk bevegelse som tiltrekker seg rotløse mennesker som befinner seg i en identitetskrise.
Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere hensikt med boka er å avmystifisere kommunistbevegelsen som fant sted på 60-/70-tallet, og at han dessuten latterliggjør den nærmest som guttestreker. Hans beskrivelse av hvor vanskelig det var å gjøre opprør i det liberale Norge, og hvordan bevegelsen i stedet skapte et fiendebilde av "alle de andre" for å skape økt samhørighet innad i bevegelsen, er mesterlig. Boka er for øvrig veldig interessant idet den - slik jeg oppfatter den - forsøker å gi et historisk korrekt bilde av denne tidsepoken.
Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil! Når denne lydbokutgaven ikke får toppkarakter, er det fordi jeg synes Dag Solstad godt kunne ha overlatt selve opplesningen til en annen ...
Er dette en politisk roman? Den handler overhode ikke om politikk. Det eneste politiske her er at den omtaler en forfatter som er sosialist og som selv om han forakter Marxist-Leninister blir en selv. Boken er drepende kjedelig og har nesten ingen handling.
Arild Asnes var en ensom sosialist i Sosialistisk Studentlag høsten 1962, og det er vel egentlig en selvmotsigelse, er det ikke?
Arild Arnes bar på et åk. Han bar på friheten. Det var fryktelig.
Det slo Arild Asnes at det språket som SUF (m - l) brukte og som var hovedårsaken til at så mange stilte seg hoderystende til deres virksomhet, var et språk som hadde rot i realiteter -- og at det var en tragedie som hadde oppstått når arbeidsfolk ristet på hodet over disse studentene som løp omkring utenfor fabrikkportene og snakket i tunger.
Det var ingen tvil: Kina har lammet de intellektuelle i Norge, de som er kritisk innstilt til NATO-Norge. […] Godt gjort! Gratulerer!
En hvit lapp. Et tall: 38. Det betyr: Du tilhører nå den klassen som skal styrte herskerne.
Hva er særpreget for Norges frieste menn? Svar: At de er totalt uten makt. De er maktesløse.