Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 214 bokomtaler

Lunch-kontoret er nå blitt så stort at Børge Lund ikke lenger trenger å lene seg så tungt på Kjell. Har Kjell blitt rundere i kantene med årene, eller er det bare jeg som har blitt mer og mer vant til ham? Usikker. Jeg tror psykopat-Kjell er borte. (Historien for noen år siden da han tok kollegene med på fiskebåt, var et høydepunkt i så måte.)

Min favoritt er siv.ing-Terje som nekter å godta at verden ikke lever opp til realfagenes udiskutable sannheter. Han får heldigvis lov å skinne en god del i denne samlingen, det samme gjør resepsjonistene Bodil og Gunn.

Etter alle disse årene klarer Børge Lund fortsatt å holde personene i bevegelse, og det skal bare små skifter i jobbmiljøet til før han klarer å trylle mange striper ut av det. Kjells smak av coaching-livet og lederporsjon er bokas høydepunkt, og bærer over mange sider. Ikke alle langhistoriene gjør det, for eksempel et seigt kontormysterium og en ditto julefortelling.

Men på sitt beste er Lunch en presis dissekering av det norske kontorlivet anno 2021. Om mange år kommer vi fortsatt til å le av folkene, og si til hverandre: "Husker dere da LinkedIn fortsatt var en greie?".

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg er ikke i tvil om at forfatter Melkior Pedersen (virkelig navn: Willy Dahl) frydet seg da han skrev denne romanen. Den er en miks av science fiction, kontrafaktisk historieskriving og litteraturvitenskap-nerding. Smitter engasjementet over på leseren? Tja. Av og til. Jeg har ikke lest de to forrige bøkene i denne serien, men kom over denne tittelen da jeg leste Morten Hammerborgs fabelaktige bok Bergenseren.

Det er summen av alle påfunnene som gjør at denne boka aldri tar av. Det var virkelig store opptøyer da myndighetene foreslo å skifte Bergen ut med Bjørgvin som navn på byen på 1920-tallet, og det er i skildringen av dette at boka er på sitt beste.

Men snart sendes hovedpersonen Knut Grip tilbake i tid, hvor han møter flere Ibsen- og Bjørnson-figurer (Synnøve Solbakken og Byggmester Solness), Hans Jæger, Gustave Eiffel, så oppstår nyromantikken, det has en hel del sex, teksten veksler mellom nynorsk og bokmål og ...ja, det blir for mye av alt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Så enkelt og effektivt: Dette er et 100 siders rasende essay om svake ledere og medløpende industriherrer som hjalp Adolf Hitler på 1930-tallet. Det begynner med et møte mellom industriledere som i 1933 trår til for å hjelpe nazistene med finanser på et kritisk tidspunkt. Du har kanskje hørt om disse bedriftene: Siemens, Opel, BMW og flere.

En stor del av teksten handler om Anschluss, den tyske annekteringen av Østerrike i 1938. Vuillard viser hvordan vårt visuelle bilde av nazismens framvekst og krigens første fase fortsatt er styrt av propagandaminister Joseph Goebbels. Det var nazistene som filmet det som i stor grad var regisserte tablåer.

Derfor er også bildet av Anschluss, med folkemasser som jubler ved synet av den perfekte tyske krigsmaskinens ankomst, falskt. I virkeligheten var ikke den tyske armeen på dette tidspunkt spesielt solid, og i Østerrike var alle motstandere kneblet i det filmkameraene begynte å ta opp.

Les denne boka i ett jafs, gjerne i en lesesirkel. For du kommer til å ville snakke om den etterpå.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

427 sider? Det er for mye for en bok hvor det er relativt lite ytre handling, og hvor jeg ikke synes personene utviklet seg noe særlig fra første til siste side. Denne boka burde vært skrudd strammere til.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Det er mye smerte i det norske folk", sa min tidligere kollega Aud Jorunn en gang hun skulle oppsummere nyere norsk skjønnlitteratur. Det er presist sagt. Av bøkene som skrives skulle ingen tro at vi bor i verdens beste land, det er lidelse av alle typer, side opp og side ned i bøkene som skrives her til lands.

Det er derfor Gunnhild Øyehaug trengs. Jeg plukka med meg denne boka fra Narvik bibliotek rett før jeg skulle ta flyet til Oslo, og var innstilt på å sovne et sted over Dovre. Det gjorde jeg ikke. I stedet ble jeg sittende og fnise bak munnbindet, over Øyehaugs grenseløse prosa. Der størsteparten av norske forfattere står og depper over en øl på kjøkkenet, danser Øyehaug salsa på verandaen mens hun skyter opp fyrverkeri med begge hendene.

Drøm og virkelighet, tekster som refererer til hverandre, folk som oppdager døde menn som flyter motstrøms, en alternativ beskrivelse av Norden, problemet med do-fasilitetene hvis man besøker Virginia Woolfs hus og så videre. Det er alt her i denne boka på 100 sider.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Denne boka forteller om et annet midten av 1990-tall enn det jeg fulgte med på. A-ha var en del av barndommen min, og jeg definerte dem ut av livet da jeg var ca. 12 år gammel. Denne boka følger Morten Harket gjennom fem år, fra utgivelsen av a-has (ekstremt undervurderte!) album Memorial beach til de ble gjenforent på Nobelkonserten i 1998.

Respekten min for Morten Harket vokste da jeg så Thomas Robsahms nye film om a-ha. Der Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy er langt inne i bitterheten til tross for all suksessen, klarer Harket å ha litt mer perspektiv på tingene.

Ørjan Nilssons bok forklarer langt på vei hvordan han har klart det. Da jeg leste den, satt jeg og lo store deler av tida. Ikke fordi Harket gjør eller sier så mye rart, men fordi det er herlig å lese om en megastjerne som overhodet ikke ser ut til å ha en karriereplan. Engasjementet hopper hit og dit, fra storpolitikk til treskjæring, med prosjekter og samarbeidspartnere som langt fra er opplagte. Historien om innspillingen av albumet Vogts villa er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Kanskje er det nødvendig for å beholde forstanden når man har et fjes som blir gjenkjent i hele verden, å gå sine egne veier så ofte man kan?

Og under det hele ligger Systemet, som er Harkets kallenavn på a-ha. Systemet kan ligge nede, men det våkner alltid til live før eller senere, og alle er maktesløse mot Systemets vilje, som ingen kan helt styre. Det er også et av poengene i a-ha-filmen - alle trekkes litt motvillig mot episenteret til slutt.

Boka er selvsagt ganske svevende og kommer ikke egentlig så tett på Morten Harkets indre. Eller kanskje gjør den det, jeg er ikke sikker. Og så ble jeg så deilig 90-tallsnostalgisk av å lese denne boka, den lyste opp noen rom i det tiåret som jeg ikke kjente. Bortsett fra 1995-konserten som Harket holdt i Spikersuppa før jul, den så jeg sammen med Jostein. Det var jævla kaldt, akkurat som det står i boka.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.

Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.

Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I 2004 sendte NRK P3 humorprogrammet Tazte priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. En av figurene der var reise-ekspert Jens A. Skomfjell, som hadde kompliserte svar på selv de enkleste spørsmål. ("Skal du til Amsterdam? Ta bulkferjen som går fra Flekkefjord til Rotterdam. Det tar ca. to uker.")

Vi skulle alle ønsket at vi tok mer tog. "Togeventyret" forklarer hvorfor vi ikke gjør det. De fleste av oss har et større eller mindre miljøengasjement, men det pulveriseres raskt i møtet med flybransjens strømlinjeformede bookingsystem. Det forteller meg på 14 sekunder hvordan jeg kommer meg fra Sola til La Paz om to og en halv måned med fly. Å togbilletter ut av Norge høres ut som en jobb for tog-frelste og nettsøknerder.

Hvis togene skal ta markedsandeler fra flybransjen, må engasjementet komme nedenfra, virker det som. Det virker ikke som togbransjen selv rekker ut noen hånd til folk som har løyst å lettest komme seg fra A til B. I eventyrene skal helten går gjennom en rekke prøvelser. I Togeventyret er det vanskelig å få øye på den strukturen. Belønningen er togreisen i seg selv.

Denne boka forteller jernbanens historie i Norge og verden, den er en samling av forfatterens egne togminner og inneholder en hel del intervjuer. Den handler om klima og har flere reisetips. Den kunne godt vært 100 sider kortere, men gjør i det minste at jeg holder ut litt lenger neste gang jeg vurderer tog som reisemiddel.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hvordan står det til med lesevilkårene dine, kjære venn? Lesevilkårene dine er summen av indre og ytre forutsetninger for å lese. Kan du bokstavene? Det kan du nok. Kan du forstå setninger? Det kan du sikkert også. Men kan du motstå fristelsene som roper på deg når lesingen går tregt (smågodt, sosiale medier, YouTube og tv-serier)? Og har du i et liv med gode lommer til uforstyrret dyplesing? Eller kommer det store og små mennesker og sier "pappa/Ole! (hvis du heter Ole)" innen det har gått tre minutter?

Du trenger ikke full pott på alle spørsmålene over for å lese Til fyret av Virginia Woolf, men det hjelper. Jeg begynte på denne boka tre ganger før jeg kom forbi side 15. Og det skyldes mest min egen sløvhet enn avbrudd fra omgivelsene, tror jeg. Woolf har en krevende stil, med stadige sprang i perspektiver og fortellerstemmer. Og det skjer ikke så mye på det ytre planet. En gruppe mennesker vurderer å dra på tur til et fyrtårn i nærheten. Ti år senere vender en del av den samme gjengen tilbake til samme sommerhus.

Forrige gang jeg leste en modernistisk überklassiker var det bare respekten for inventaret som gjorde at jeg ikke slengte William Faulkners Larmen og vreden i veggen. Det står fortsatt som en av de verste leseropplevelsene mine.

Til fyret er noe helt annet. Den har en drømmeaktig, hallusinatorisk kvalitet. Som alle store forfattere klarer hun å sette ord på følelser som alle har, men også forvandle vår helt vanlige verden - et hvilket som helst sted i Storbritannia er scenen - med setninger. Og alt brytes opp med glassklare enkeltsetninger som feier all verdens Instagram-quotes av banen.

Det er sikkert mye symbolikk i Fyret og garantert en haug med motiver jeg ikke fikk med meg. Det gjør ingenting, det er helt greit å ha noe å glede seg i neste lesning. Utvilsomt den beste boka jeg har lest til nå i 2021.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg prøvde. Jeg lover. Jeg prøvde å finne lyspunkter i denne romanen.

Et knippe virkesløse engelskmenn og -kvinner omgås jevnlig, i en slags 1800-talls dating-reality med ekstremt lav intensitet. Å finne en ektefelle, eller "et godt parti" som Jane Austen så herlig kynisk formulerer det, er det alt kretser rundt.

Siden heller ingen av disse Austen-figurene heller har jobb eller interesser utover å treffe hverandre, skrive til hverandre og analysere de to nevnte aktivitetene, blir Emma et omstendelig maraton av "hva tror du han/hun mente med det han/hun gjorde/sa". Jeg falt av.

Plottet er ikke all verden. Emma er ei geskjeftig ung dame som (av kjedsomhet?) prøver å spleise andre par. På side 535 finner hun ut hvem hun selv er forelsket i og vil gifte seg med, noe leseren skjønte ca. 500 sider tidligere.

Boka er for kynisk til å være en romanse og for lite frekk til å være en satire.

Neste bok: Persuasion. Den er nødt å bli en opptur!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Alle byer fortjener en forfatter som Stavanger har i Sven Egil Omdal, som kan belyse og løfte byens historie på en slik måte at det fenger både bysbarn og andre.

Denne boka forteller Stavangers historie i de siste 200 årene, og følger byens store industriprofiler fra sildefangstens storhetstid til oljealderens oppløpsside. Her er det mye om Bergesen, Bjelland, Smedvig og selvsagt Arne Rettedal, som alle ble tydeligere for meg etter denne boka.

Omdal viser hva som er Stavangers særpreg, og hvordan de har vokst fram og preget byen. Trehusbyen, kristenlivsbyen, avholdsbyen, byen med ganske lite klassemotsetninger, samarbeidsbyen, oljebyen og byen med det ensidige næringslivet. (En slags næringsmessig seriemonogami, nesten.) Alt er underholdende, småfrekt og innsiktsfullt skrevet, og andre byer nevnes sjelden uten at det følger et lite leggspark med.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I etterordet takkes 15-20 personer for å ha vært støttespillere i arbeidet med boka. Forfatteren burde byttet ut halvparten av dem med noen nei-personer. Denne boka har for så vidt mange hendelser og situasjoner, men jeg opplevde den bare som overlesset og uengasjerende.

Gammel smerte kommer til overflaten når enken Yvonne drar til Tyrkia. Der skal hun møte sine to voksne barn, men før de kommer rekker hun å bli innblandet i en hel del greier. En gutt som samler skjell. Rike folk på båt. Et sjalusidrama. En ugle som flytter inn i feriehuset hvor hun bor. Som sagt, det skjer ganske mye i denne boka.

Mot slutten skjer en tragedie som flytter handlingen til et annet sted i Tyrkia. På de siste sidene forklarer forfatteren hva hovedpersonen har gått gjennom på det indre plan i løpet av boka, og den aller siste vrien i boka er bare helt tøysete.

To prikker for enkelte fine observasjoner, men en god roman var dette ikke.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dag Solstad er mest av alt en presis forfatter, enten han skriver om fotball eller folk. I denne tidlige Solstad -boka er presisjonen kombinert med en brennende politisk vilje. Arild Asnes 1970 følger hovedpersonen som utover 1970 gradvis sklir inn i kommunismen.

Det skjer ikke uten stor tvil hos Arild Asnes, en figur som minner mye om forfatteren. Fortellerstemmen ligger enda lenger til venstre enn hovedpersonen. Når Arild strever med ideologien, glir resonnementene over til en mer klarsynt forteller, og det er ikke alltid lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Arild Asnes 1970 er rett og slett en slags ideologisk thriller, hvor Arild omfavner en kommunisme som han på mange måter synes er latterlig. Boka må lese for alle som har tenkt å gå videre til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vår land og Roman 1987, som handler om hvordan det gikk videre med Arild Asnes' likesinnede.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg visste ikke at dette var en samling essays før jeg var ferdig med den. Jeg leste den som en selvbiografi. Tekstene er skrevet gjennom mange år, og bearbeidet til denne utgivelsen. Det fungerer fint, og virker altså ikke konstruert.

Boka handler om forfatterens oppvekst i Sarajevo og hvordan han havner i Canada akkurat samtidig med at krigen bryter ut i hjembyen. Høydepunktene i boka er disse delene av teksten, minnene fra Bosnia og møtet med et nytt land. Skildringene av fotballspilling og vandringer i Chicago har ikke den samme nerven.

Siste tekst er noe av det sterkeste jeg har lest på lenge, om å måtte følge et bittelite barns alvorlige sykdom på nært hold.

Hvis du liker Dave Eggers eller Douglas Coupland, er dette boka for deg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Da Lillehammer-OL åpnet i 1994, så jeg åpningsseremonien på et kjøpesenter i Lillehammer. Vi var fem 17-18-åringer på OL-tut, og bare et par av oss hadde fått billetter til åpningsseremonien. Jeg var ikke blant dem, så vi var en gjeng samlet rundt et lite TV.

Underveis i sin tale ba OL-sjef Samaranch om et minutts stillhet til ære for innbyggerne i Sarajevo, og ba alle reise seg for byen som hadde vinter-OL i 1984. Jeg fikk det med meg, men ble sittende som en idiot på stolen, i en miks av 17-årig idioti og skvalpende OL-mani: Vi var jo her for å digge oss selv og innkassere gull, ikke for å få en forlengelse av Dagsrevyen! Da OL på Lillehammer åpnet, var Sarajevo midt i det som skulle bli en fire år lang beleiring.

Steven Galloways bok er en tydelig, lettlest skildring av hvordan disse fire årene kan opplevdes. Boka er inspirert av enkeltskjebner fra Sarajevo, uten at den utgir seg for å være dokumentarisk. Perspektivet veksler mellom tre ulike personer, og sentralt står en cellist (som vi ikke kommer på innsiden av). Han spiller for forbipasserende, midt i en krigsherjet by, hvor snikskyttere og bombardement fra åssidene dreper daglig.

Isolasjon, fantasi, galgenhumor, hevnlyst, nestekjærlighet og klassekamp. Denne boka handler om alt dette, på en måte som alle kan forstå. Jeg vil spesielt anbefale denne for ungdommer, og som lettlestbok.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er litt for langt mellom drammene i Elsa Morantes to bøker om andre verdenskrig. Jeg forlanger ikke at en bok på 605 sider (Historien I og II er slått sammen til én i den norske versjonen jeg leste) skal holde tempoet oppe på hver side. Men boka forsvarer ikke lengden.

Min interesse for Historien varierte sterkt. Noen deler av den er opprivende å lese, som scenen hvor togvognene med jøder er klar til avgang i Roma i retning utrydningsleirene. Eller når en gruppe italienske partisaner overfaller en tysk patrulje. Eller når en tysk patrulje mishandler og dreper en mor og en datter.

Jeg tror denne boka er en god skildring av hvordan krig oppleves. Mye av tiden er venting, usikkerhet, sult, rykter og tanken på overlevelse. Volden er der, men oppleves ikke tett på livet hele tiden av en sivilbefolkning.

Når det er sagt, synes jeg disse skildringene av hverdagslivet var ganske kjedelig beskrevet. (Etter denne boka har jeg ikke behov for å lese om hunder på en god stund. Dyr er kjedelige!) Jeg fikk en viss godhet for hovedpersonen Ida og hvordan hun ble dratt inn i begivenhetene uten å be om det. Sønnene hennes er de to andre sentrale personene, og krigen preger dem alle.

Når freden kommer, blir den ikke feiret, men oppleves som et mildt skifte i en hard hverdag. Min favorittsekvens kommer mot slutten av boka, hvor en av de traumatiserte overlevende partisanene holder en lang tale på en bar, om historiens gang, konsentrasjonsleirer, moral, ideologi og mye mer. Folkene som sitter der vil heller spille kort og drikke øl.

Jeg leser den scenen som forfatterens avsluttende ord til oss lesere. Krig har bare tapere og de underliggende samfunnsstrukturene ligger fast. Resten av boka er fortellerstemmen (et "jeg" som viser seg ganske ofte) mer pratsomt til stede enn jeg hadde behov for.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Unionen det er snakk om her er ekteskapet mellom Tom og Louise, et par i begynnelsen av 40-årene. Hun har vært utro, og de oppsøker parterapi for å se om de har en framtid.

Dette er Nick Hornbys dogme-roman: Boka er inndelt i ti kapitler, fordelt på ti uker. Hvert kapittel er like langt. I TV-versjonen varer hver episode i ti minutter. Hvert kapittel foregår på samme sted: Puben utenfor parterapeutens kontor, hvor de tar seg et glass før de skal inn til samtale.

Jeg tviler på om stemningen i denne boka er særlig gjenkjennelig for folk i samme situasjon. Nick Hornbys karakterer er alltid velformulerte, selvironiske og lyttende, uansett hvilken livssituasjon de befinner seg i. Også når de står i en livskrise som denne. Det ligger noe trøstende i det at språket er en lekekamerat man kan invitere med seg også inn for å finne på noe gøy også i livets mørke kroker.

Det er nærliggende å tro at Hornby skrev denne boka med TV i bakhodet. Det meste er dialog, resten kan klippes rett over til TV-manuset som sceneanvisninger.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Husker du innledningen av Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg? Den begynner med å slå fast at 1990 er fortid (boka kom i 2003), i en lang og berømt innledning. Nick Hornby skriver ikke en slik åpning i denne boka, men jeg kom likevel til å tenke på Renbergs bok. Som Renberg skriver Hornby om en fortid som er nær, men definerer likevel at det er FORTID, ikke nåtid.

Nick Hornby prøver å gape over mye, uten at jeg som leser synes at jeg sitter og ser på en mann som holder på å få kjeven ut av ledd. Det er godt gjort, for her handler det om klasse, rase, Brexit, Trump, London, generasjoner og utenforskap. Dårligere forfattere ville ha mislyktes. Skal jeg kalle det et portrett av en nasjons skjebne-år (Brexit-året 2016), for å være litt pompøs? Noe sånt.

Denne romanen minner meg litt om Sally Rooneys Samtaler med venner. Også der handler det om kjærlighet på tvers av generasjoner (og i begge bøkene drar hovedpersonene på et tidspunkt på ferie til et sommerhus med svømmebasseng). Joseph (22) og Lucy (42) forelsker seg og innleder et forhold. Han jobber i slakterbutikk og hun er engelsklærer med to barn.

Det meste av boka handler om samtalene mellom dem, og hvordan omgivelsene reagerer på forholdet. Jeg synes Nick Hornbys bipersoner til tider kan mangle litt kanter, at de blir litt rekvisitter som skal målbære et synspunkt mer enn at de føles som mennesker av kjøtt og blod. Men hovedpersonene Lucy og Joseph er til gjengjeld nydelige. Som leser skjønner jeg ikke helt tiltrekningen mellom dem, men akkurat nok til at jeg tror på den.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ingen bøker kan være alt for alle, men denne kommer ganske nær. Tom Sawyer kan leses som barnebok og voksenbok, som en oppvekstskildring, en småbyfortelling og et portrett av det landlige USA før borgerkrigen.

Tom Sawyer er en gutt av ubestemmelig alder som har mange prosjekter, som ofte fører til juling (eller trusselen om det). Han kan minne om Emil fra Lønneberget, for ingen av dem har dårlige hensikter, det bare blir litt feil av og til.

Tom og kameratene snakker mye om røvere og banditter, og romanen er også en skikkelig røverhistorie. Barna vikles inn (til dels selvforskyldt) i de voksnes farlige verden, som nok kan være nifst nok å lese om for unge lesere. Dette balanseres mot typiske oppvekstroman-temaer som forelskelse og kameratskap. Alt holdes sammen av en voksen fortellerstemme som har et smått ironisk forhold til det meste, men boka er strammere komponert enn den prøver å gi inntrykk av.

Jeg likte den køddete tonen, som ble en påminnelse om at folk for 150 år ikke var så gravalvorlige som bildene av dem får oss til å tro.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

I etterordet takker Nick Hornby mange personer for hjelp med boka. Han burde involvert noen med en kritisk sans også. Miss Blackpool er Nick Hornbys absolutt svakeste bok.

Dette er en altfor lang historie uten en eneste interessant person. Den bruker 400 sider på å fortelle ingenting nytt, og jeg lo ikke én gang.

Hovedpersonen er Barbara fra Blackpool, som i 1964 vinner en missekonkurranse i hjembyen. Hun vil heller bli komiker, så hun flytter til London. Det grunnleggende plottet vi som lesere skal engasjere oss i, er altså en hovedperson som har lyst å bli kjendis. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere. Hornby har skrevet gode bøker med kvinnelige hovedpersoner før, men Barbara er like flat fra start til mål (og ikke er hun morsom, heller).

Rundt Barbara finnes det manusforfattere, produsenter og kjendiser, for Barbara blir raskt tv-stjerne. Hoveddelen av boka er en beskrivelse av det indre livet i en fiktiv britisk tv-komedie midt på 1960-tallet. Det var så komplett uinteressant at jeg fikk lyst å slenge boka i veggen.

Det var vanskelig å være homofil på 1960-tallet. Det britiske samfunnet var stivere før. Disse to tingene virker å være forfatterens hovedpoeng, og åpnere dører enn dette er det vanskelig å slå inn. Det oppsiktsvekkende er at Hornby har klart å skrive en så livløs historie om en epoke og et tema som inviterer til det motsatte. Swinging London (London på 1960-tallets kallenavn) er ikke swinging i det hele tatt i denne boka, men en lang rekke seige samtaler mellom folk som aldri vekker en eneste følelse.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Hanne MidtsundHarald KJulie StensethgretemorEster Sleser42LilleviRufsetufsaVannflaskeIngunn SRisRosOgKlagingalpakkaNina GJan Arne NygaardBjørg L.RandiMarit MogstadJarmo LarsenSolingar hJakobLars MæhlumelmeTone SundlandReidun VærnesVivian M.OleDagfinn JakobsenLesevimsaTanteMamieElin FjellheimMorten MüllerAnneWangMonica CarlsenMarianneAgurTorGroKaren RamsvikFrisk Nordvest