2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Aldri har Europa hatt så mange regjerende fyrster som ved inngangen til året 1914. Men krig, revolusjon og klassekamp truer i Europa. De nedarvede maktposisjonene står under trussel fra stadig mer selvbevisste parlamenter, og de internasjonale spenninger preget kongeriket Norge. Beretningen ender med Januarrevolusjonen i 1928. Dette er fjerde selvstendige bind om kong Haakon og dronning Maud. Har litteraturliste og personregister.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788202273552
EAN 9788202273552
Serie Haakon og Maud (4)
Omtalt tid 1900-1914
Omtalt sted Norge
Omtalt person Maud Haakon VII
Språk Bokmål
Sider 461
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Interessant om hvordan det norske monarkiet overlevde den gamle verdenordens undergang og la grunnlaget for sin eksistens langt inn i moderne tid. Kong Haakon fremstår som en stor statsmann og pragmatiker. Boken har imidlertid alt for mange detaljer, som ikke nødvendigvis er like relevante eller like interessante.
Den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot fyrstemorderstaten Serbia...Samme dag skrev Englands marineminister, Sir Winston Churchill:" Det forundrer meg at ikke disse idiotiske kongene og keiserne kunne komme sammen og gjenopplive monarkiet ved å redde nasjonene fra helvete, i stedet drives vi alle fremover i en slags transe av stivsinnet sløvhet"
Etter broderlige samtaler på Bygdø kunne kong Christian rapportere at kongen av Norge var villig til å besøke Stockholm. Så snart krigen var over. Kong Gustaf syntes løsningen var utmerket. "Därefter faller det sig både naturligare och betydligt lättare för mig att fara till Norge för att återgälda hans besök senare." Avtalen hadde altså vært klar. Først måtte krigen være over. Så fikk man se hvilke konger som var igjen å besøke.
Kronekursens stabilitet var viktigere enn samfunnets omveltning. Inntil videre.
1914 var året for det store grunnlovsjubileet. Kongen følte inge "jubel-stemning". Mens uværsskyene trakk sammen over Europa, var han bundet til et ministerium som satte "partipolitiken over de nationale hensyn". Og som dertil hadde rent flertall.... Norge skulle feire seg selv, mens Europa satte foten på krigens terskel.
Kong Haakon hadde latt regentskap være regentskap og slått seg ned på Appleton. Han var tilbake i den bekymringsløse tiden da han titulerte seg Prince of Denmark - King of Nothing.
1000 fugler kunne ligge døde i gresset innen dagen var omme. Uten at George V hadde fått så mye som en dråpe blod på sine skytterhansker.
Lite kunne Fridtjof Nansen - glidende i sin skinnegående luksuskupe, under tsarismens dundyne - ane at han i Jekaterinburg og Perm hadde besøkt to dynastiske og ideologiske endestasjoner. Neste gang de trådte frem i menneskehetens bevissthet, var de ikke dekket av snø, men stenket med blod.
Allerede før Tryggve Gran hadde landet på Jæren, tok kongen opp spørsmålet om å sikre landets korntilførsel.
Den 9. mai 1919 ble de to enkesøstre, dronningen av England og keiserinnen av Russland, gjenforent på britisk jord.
Det var mer enn privatlivet som lå i ruiner, det var Christian IX og dronning Louises dynastiske ekspansjonspolitikk. Det var selve den monarkiske ide som vendte ribbet hjem fra den store verden. I løpet av krigen var antall europeiske republikker steget fra tre til tretten. Prinsesse Dagmar var den siste i serien med tyske og russiske slektninger som hadde søkt tilflukt i kongelandet Danmark.