Jeg elsker bøkene hennes! Har lyst til å lese dem igjen og igjen til jeg kan dem utenat sånn at jeg ikke skal glemme en eneste formulering.

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig.

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001.

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to.

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av.

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer.

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten.

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid.

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ...

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne.

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104)

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ...

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt!