Alle disse menneskene som folk ikke vil såre, når kroppen krever sitt. Det er virkelig beklemmende når man tenker på det, for kroppen bryr seg ikke det minste om hvem som blir såret. Kroppen driter totalt i alt.

Underet er ikke at kjærligheten finner oss, enda så underlig og mystisk det er. Underet er at selv når vi ikke finner den, selv når kjærligheten venter for lenge i våre drømmer, selv når kjærligheten ikke banker på eller lar være å sende noe budskap eller stikke blomster i hendene på oss, er vi så mange, så mange som aldri slutter å tro på kjærligheten.

Hun forsøkte å dømme sin fremtidige kjærlighet ved fortidens skuffelser.

Kjærligheten er alltid ny. Det betyr ingenting om vi elsker én, to eller tre ganger i livet - vi står alltid ovenfor en situasjon vi ikke kjenner. Kjærligheten kan føre oss til helvete eller paradis, men den fører oss alltid et sted. Vi må akseptere den, for den er den vår tilværelse suger næring fra. Hvis vi nekter vil vi dø av sult mens vi ser de bugnende grenene på livets tre, uten mot til å strekke hånden ut og høste fruktene. Vi må finne kjærligheten der den er, selv om det betyr timer, dager og uker i skuffelse og fortvilelse. I det øyeblikket vi drar ut på leting etter kjærligheten, kommer den oss i møte.

Og den redder oss.

• Jeg har vært forelsket før. Forelskelsen er som et narkotisk stoff. I begynnelsen gir du deg hen med hud og hår, fullstendig oppslukt. Og så, dagen etter, vil du ha mer. Du er ennå ikke helt fordervet, men du likte følelsen, og du tror du kan holde den under kontroll. Du tenker på det andre mennesket i to minutter og glemmer det i tre timer. Men snart venner du deg til det og blir til slutt fullstendig avhengig av det. Da tenker du på det i tre timer og glemmer i to minutter. Hvis vedkommende ikke er i nærheten , opplever du de samme følelsene som de narkomane opplever når de ikke får stoff. Der og da er du rede til å gjøre hva som helst for kjærligheten, slik de narkomane raner og ydmyker seg for å få tak i det de trenger.

Kanskje kjærligheten får oss til å eldes før tiden, og gjør oss unge når ungdommen er forbi.

Nytelsen alene gjør tilværelsen verdifull. Den som nyter, har vanskelig for å bli fratatt livet, mens den som lider eller sulter, hilser døden som en venn.

Kjærligheten kjenner ingen dyd, ingen fortjeneste, den elsker og tilgir og tåler alt fordi den må. Det er ikke dømmekraft som leder oss, og de fortrinn eller svakheter vi oppdager, frister oss ikke til å gi oss hen eller skremmer oss vekk. Det er en søt, vemodig og hemmelighetsfull kraft som driver oss, og vi slutter å tenke, å føle og å ønske, vi lar oss føre dit den vil, og spør ikke om hvor.

Jeg har levd i en tid hvor man mente at viten var det som skulle til for å opplyse mennesket. En tid hvor vitenskapens menn også var travel beskjeftiget med å hente himmelen ned på jorden.

Forvirra. Jeg vil så gjerne forstå dette. Hvorfor folk dør alene. Hvorfor jeg reagerer sånn som jeg gjør. Hvorfor i alle dager vi i det hele tatt eksisterer. Og når jeg kommer så langt inn i spørsmålsrekka, må jeg slutte. Slutte å tenke. Legge fra meg avisa, og gå ut.

Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min.

Hun som var det vakreste livet hadde å by på, og som du ved et lykketreff var blitt utpekt til å eie, og ved et ondskapsfullt bedrag lokket til å miste.

Vi overlevende vil fortelle dem som prøver å omskrive historien og benekte at Holocaust har skjedd at våre øyne har sett og våre ører har hørt. Vår luktesans var full av gasskamrene og krematoriene. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Mine hender har båret flere lik enn jeg ønsker å huske. Både venner og familie. Ikke fortell oss at det ikke har hendt. Vi var der. Ved å nekte oss denne delen av våre liv, fornekter dere hele vår eksistens. Vi er levende vitner, og vi vil fortsette å snakke ut inntil den siste overlevende ikke er mer.

Han lot dem lyse for en verden som ikke så noen ting, for mennesker som aldri fikk vite at det bodde en vennlig mann der som ville ha noen å hviske og smile til i løpet av navnløse netter.

Godnatta til alle som angrer på det de har gjort og det de har sagt og det de ikke har gjort eller sagt, til alle som ligger og reparerer, knyter knuter på tankene, broderer på ordene, lapper og syr og spinner. Ikke mer å gjøre i dag, men kanskje i morgen, i morgen, i morgen kan du kanskje si unnskyld.

Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.

Enhver har sin egen måte å se på livet på, å forholde seg til vanskelighetene og seirene på. Å lære bort noe er å vise at det er mulig. Å lære noe selv er å gjøre det mulig for seg.

He who makes a beast of himself gets rid of the pain of being a man.

Teori er impotente mennesker praksis.

-Vet de hva som er det fine ved kunste hjerter?, spurte biliotekaren. Jeg ristet på hodet. -At de egentlig bare kan knuses èn gang. Alt annet er skrubbsår.