Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I år 1500 kommer en gammel mann til København. Han er trett av livet og vil gjerne dø. For lenge siden vendte han kjærligheten ryggen, og han vet at han ikke finner hvile før han tar den imot på nytt. Men nå vet han ikke lenger hva kjærlighet er. Derfor samler han på historier om kjærligheten.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788202290481
EAN 9788202290481
Språk Bokmål
Sider 399
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En nydelig bok! Jeg ble slått i bakken i løpet av de første 80 sidene. For et språk! En himmel av nydelige ord, setninger og vendinger. Og en spesiell historie: Om mannen som lever i hundrevis av år, som har forlatt kjærligheten, men vet at han må ta imot den på nytt for å finne fred. Men han vet ikke lenger hva kjærlighet er og samler derfor på fortellinger om kjærligheten, en fra hvert århundre, og det starter i 1500 med en aldeles uimotståelig historie om Amalie og Frans. Guldbergs språk har alt: Letthet, dybde, eleganse, lidenskap, ømhet, undertekst. I tillegg må han ha gjort en formidabel research som klarer å skrive troverdig om flere århundrer, delvis i detalj. Grunnen til at den ikke får maksimal pott, er at han enkelte steder flommer over av magi, selv for meg blir det litt mye. Men dette rokker ikke ved gleden over en fantastisk bok, som vant en nordisk skrivekonkurranse (Guldberg var debutant).
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Jeg har levd i en tid hvor man mente at viten var det som skulle til for å opplyse mennesket. En tid hvor vitenskapens menn også var travel beskjeftiget med å hente himmelen ned på jorden.
Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.