Man kan finne mye mellom linjene, men denne boka har hverken undertoner, spenning eller interessante karakterer. En bok man hverken får følelser av eller blir engasjert i ...

Tynt innhold
Dette er en roman som nesten ikke har noen særlig til handling, derfor blir beskrivelsen av boka meget kort. Henrik og Lotte er voksne mennesker som har klart seg veldig bra i livet. De har en liten datter sammen, og venter et barn til, men graviditeten lover ikke bra. Hun må til Brasil for å få rett oppfølging for komplikasjonene som har oppstått for at Lotte skal bli frisk og at alt skal gå bra. Hennes partner Henrik er for tiden i London gjennom jobben. Underveis blir de satt på prøve fra forskjellige kanter og prøver å håndtere det på hver deres måte.

Slitsom lesing
Ingenting er verre for en leser enn å tvinge seg gjennom en bok man helst vil bare bli ferdig med og som bare drøyer og drøyer. Boka var ikke en gang tykk, men likevel føltes det ut som en evighet før jeg ble ferdig, og jeg avbryter aldri en bok samme hvor traurig den er. Jeg er litt sær sådan, men jeg er en person som liker å fullføre ting. Jeg vil ikke gjøre ting halvhjertet.

Karakterer er viktig i uansett hvilken bok fordi det er de som bærer en historie og lager historie, men karakterene i denne boka klarer dessverre ingen av delene. Det er ingen liv i dem. For meg virker de som pappfigurer som drukner i historien som består av ingenting. Og når man sliter med både historien og karakterene, da er det ikke gøy å lese og man blir nødt til å tvanglese akkurat som da man leste pensum før i tiden. Alle har vel opplevd å lese om et tema i et fag man ikke er interessert i for å lese seg opp til prøve/eksamen og man må lese det fordi man har ikke noe valg, og må på en eller annen måte komme seg gjennom det. Slik føltes det å lese denne boka til tross for at det ikke var tvang, men som sagt jeg avbryter ikke bøker.

Dette er en av de tørreste bøkene jeg har lest i år. Boka jeg slet nesten like mye med tidligere i år på grunn av lite handling og nesten ikke noe avsnitt, er I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik, og den måtte jeg nesten slite meg gjennom på samme måte som denne. Det var også en bok uten noe særlig handling og man måtte bare «plage» seg gjennom den. Det er heldigvis ikke ofte man støter på slike bøker, men man må regne med at det hender seg. Det er ikke mulig å like alt man leser, spesielt ikke jeg som har blitt en kresen leser etter alle disse årene. Sånn er det når man leser mye.

En bok med karakterer som ikke engasjerer og en handling uten driv er så og si drepende lesing når man ikke får noen av delene. Litt spesielt at to hovedroller blir nærmest som statister. Hvordan er det mulig?

Dette blir nok den korteste og dårligste anmeldelsen jeg har skrevet på lenge. En anmeldelse som består av ingenting. Men sånn blir det når en bok man har lest rett og slett ikke består av noe som helst. Kanskje andre vil like Det som ikke vokser, er døende, bedre? Hvem vet? Dette var i alle fall ikke en bok for meg siden den hadde lite av stort sett alt. Så tilgi meg for denne vage og korte anmeldelsen. Men det måtte bare bli sånn.

Utrolig velskrevet, men bare middels engasjerende. Usikker på om jeg ville definere dette som en krimbok.