Hokusai
hadde sin pensel,
sitt fjell og blekk. Den
hvite pelsen på toppen av
Fujiyama: snøen på haletippen din.

BUSTETE BALLERINA

Man må gjerne snakke om hunder
som om de var barn, men
vokte seg for å sammenligne
andre folks barn med bikkjer.

Du var tre år gammel.
Du veide knappe sju kilo,
ikke et menneske, men
barn nok for oss.

Forlabbene dine var hvite ballettsko.
Når vi ventet på grønn mann,
stilte du skoene i første posisjon.

Det hender jeg våkner av
det korte klynket, og lyden
av noe som minner om en
ransel kastet under en bil i fart.

SANG

Trappetrinnene
i oppgangen
er tangenter.

For hvert steg
jeg tråkker,
ules det bak døra.

TYGGIS

På bussholdeplassen
skraper Nana et eller
annet opp fra asfalten.

Fra setet ved siden av meg
ser hun byen rulle forbi.
Tygger tyggis.

FIRBENT SAVN

Det hender jeg forsøker
å kvitte meg med sorgen,
slik man kaster noe fra
seg så langt man makter.

Og alltid vender minnet
tilbake, lik ei trofast bikkje,
logrende, med den fordømte
kjeppen i kjeften.

Innvendig hadde huset utskjæringer i sedertre, av gresskar og utsprungne blomster. Alt var dekket av sedertre; ingen stein var synlig.

Libanon-skogshuset: en stor hall med søyler av sedertre, som lignet en skog.

Kva som enn hender deg og meg, så må du ikkje gå ifrå meg. Noken ny tanke var det slett ikkje, kjendest berre ny kvar gong, og like vond kvar gong.

Men at man skal ha så mange følelser, det synes jeg er frustrerende.

(Snufser)

Har du sett Bjørnov? Hun hypnotiserer folk. Enda mer enn Chippendales. På ett kulturhus måtte de bytte seter etterpå. Etter Chippendales, altså, ikke Bjørnov. Du burde sjekke dem ut.

Else tipser sin psykolog.

Jeg er ikke drama queen, men nå går jeg inn på et annet rom og gråter. Sånn stille. Jeg sto inni en gardin og hulket i går. Jeg håper ikke du blir lei deg når jeg sier dette.

Sier hva?

At det er din skyld.

Og så hadde jeg en god venn for ikke så lenge siden. Vi var mye sammen med andre, vi var på fester og på byen sammen, men vi var også mye sammen bare vi to. Vi hang så mye sammen at andre begynte å snakke om det, at det var litt mye oss to ... Jeg hadde ikke noe grunnlag for å si at dette var noe mer enn vennskap. Men så sa han plutselig: «Vil du være med på loppemarked?» Eh, OKEY. Da tenkte jeg at «nå har ørnen landa», om du skjønner?

Mm. Nei?

Noen ganger er du ikke så kjapp som jeg trodde. Loppemarked er aldri bare loppemarked.

Men altså, de dro. Jeg var ikke nok.

Ja, du er jo en fagperson. Altså, jeg merker at jeg liker å komme hit, og tenker jeg kan komme til å dyrke følelsene. Og bli avhengig av deg. For det skjedde på kjøreskolen. Jeg ble sykelig opptatt av kjørelæreren og siterte han i to år etter at jeg fikk lappen. Jeg skal ikke begynne å følge etter deg og sånn, men jeg vet hvor du bor.

Man kan ta for seg alle triste bøker i verden , bare lese dem og liksom bade i følelsen. Det er kanskje en romantisering. Men det å kunne kjenne at man også depper av og til , å tåle det, og vite at det går over. Det tenker jeg er en kompetanse. Dit er det ålreit å komme.

(Elses psykolog)

Det blir jo for meg veldig naturlig etter hvert, Else, å begynne å spørre deg om hvordan du har det, og ikke bare spørre om din bror? Det er jo du som er hovedpersonen her.

Det opplever jeg også. Jeg er hovedperson i eget liv. Dessverre. Dersom det var en audition, hadde jeg valgt noen andre.

Det er i dag et voldsomt fokus på helse, på all verdens remedier fra farmaka til dietter til den alternative medisinens overtro. Da er det faktisk underlig at det ikke er mer fokus på det mest nærliggende: samvær og samtale.

(Fra forordet)

Uansett, for en stund siden var jeg mye sammen med en fyr. Følte vi hadde det LOL. Han fortalte plutselig at han hadde møtt en morsom jente, fra Jessheim. Da kunne jeg ikke dy meg og sa: er det meg?

(Psykolog)La meg gjette: det var ikke deg?

Engelsk smakte som havbris og høstlig skumring på en nordlig kyst, med en vag lukt av fiskeboder, av regnvær. Fransk hadde jeg aldri lært, men fransken smeltet vel på tunga som aprikosgele, og smakte hvitvin. Russisk smakte av endeløse, åpne landskap, av hveteåkre, ensomhet og illusjoner. Og georgisk smakte støvete, fyldig, nesten bristeferdig, og nå og da av gjemsel i skogen. Tysken Severin lærte meg smakte iskaldt og bittert i begynnelsen, men så forandret smaken seg, minnet om tang, mørkegrønn mose, og så ble den strengere igjen, men på en behagelig måte, og senere, mye senere, syntes jeg at tysk smakte modne kastanjer og høyde, ja, svimlende høyder.

Dødstraffen ble avskaffet i Sovjetunionen i 1947. I 1950 ble den gjeninnført, som om de mektige var blitt redde for sin egen, overilte avgjørelse og hadde hastverk med å ta den tilbake. Mariam var et av de første ofrene for den gjeninnførte loven. Slik skikken var i forbindelse med henrettelsen av landssvikere, desertører og tunge forbrytere, sendte man familien en regning for patronen til nakkeskuddet.