Kjærligheten viser sin ekthet i trofastheten, men når sin fullkomenhet i tilgivelsen.

Det var en verden der man ble utdatert før man ble utslitt

• Den er sikkert full av ekle sykdommer og rabies og alt mulig!
  Ove tar en titt på katten. Og en titt på meheet. Nikker.
• Det er sikkert du også. Men vi kaster ikke stein på deg for det.

Jeg vet at det ikke var særlig pent å kalle ham padde, så i rettferdighetens navn ber jeg alle padder om unnskyldning.

Livet er et sjansespill med elendige odds -
hvis det var et veddemål, ville du ikke tatt det.

Hvert ord var en diamant i et tjern som reflekterte lyset, reflekterte kjærlighet tilbake til kilden.

jeg likte å gå mellom dem og
jeg tok dem begge i hendene og
sånn hang jeg, som en bro, og slapp ikke.

De sier nesten ingenting, for det er nesten ingenting som kan sies.
De klemmer hverandre.
Og livet, livet kjennes som en gave.

Hvert minutt er et plastikktrofé

Og italieneren sank sammen, tok seg til pungen mens han bleknet og gikk ned i knestående. Han så ut som en slags helgen, syntes Johnny, når øyene vendte seg opp mot taket, som på en av disse avbildningene av kirkens martyrer

"Hva med Jona?"
Swede ristet på hodet. "For en sutrekopp. Satt bare og klaget dagen lang. Gud sendte sikkert den store fisken for at Han skulle få fred og ro i tre dager."

eksil er et land uten grenser, vanskelig å forlate, og hardt å utholde, uansett hvor tapper du er, uansett hvor forherdet ditt hjerte måtte være

Å frarøve mennesker deres historie
er det samme som å frata dem en del av deres identitet.

Uansett hva som skjer, så er det dette livet jeg har fått tildelt og må leve

Arbeid som om du skal leve evig, elsk som om du skal dø i morgen

løftet av dagens første kopp kaffe,
ren optimisme i flytende form

Menneskene holder ikke ut stillheten, det ville ha betydd at de utholdt seg selv

Er ikke sannheten heller den at det ikke er menneskene som møter hverandre, men skyggene som forestillingene deres kaster?

Eller dreier det seg om ønsket- det drømmeliknende, patetiske ønsket - om enda en gang å stå ved det punktet i livet og kunne slå inn på en helt annen retning enn den som har gjort meg til den jeg er blitt?
Det er noe besynderlig ved dette ønsket, det smaker av paradoks og logisk besynderlighet. For han som ønsker seg det - har er jo slett ikke den som står ved skilleveien, ennå uberørt av framtiden. Snarere er det han som er merket av den tilbakelagte framtiden omskapt til fortid, som ønsker seg tilbake for å gjenkalle det ugjenkallelige. Og ville han ha gjenkalt det, hvis han ikke hadde gjennomlevd det?

Hvem kjenner de egentlige grunnene til sin angst?