"En enkel sjel": En fortelling om altruisme i sin ytterste konsekvens

Den franske forfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) er aller mest kjent for romanen "Madame Bovary", som vakte offentlig avsky da den utkom i 1857. Grunnen var at den omhandlet en kvinnes utroskap, noe som var helt utenkelig for ærbare kvinner av overklassen den gangen. Flaubert ble trukket for retten på grunn av romanen.

Mindre kjent er antakelig at Flaubert også var en emminent novellist, og hvor kanskje novellen "Un cœur simple" (eller "En enkel sjel" som den er oversatt til) er den aller ypperste av dem alle. Novellen utkom i en samling på tre i 1877 under tittelen "Trois contes: Un cœur simple, La Légende de Saint Julien l’Hospitalier, Hérodias" - den eneste novellesamlingen han utga, og den siste boka som ble utgitt før han døde. Denne novellesamlingen er tilgjengelig på norsk under tittelen "Tre fortellinger", og det er Bokvennen Forlag som står bak utgivelsen. Da får man ytterligere to noveller av Flaubert på kjøpet. I tillegg inngår novellen "En enkel sjel" i novellesamlingen "Karavane", som inneholder mesternoveller i utvalg (med Gordon Hølmebakk som redaktør). Det er Bokklubben som står bak utgivelsen, og jeg kan faktisk ikke få reklamert nok for akkurat denne boka, som for tiden er å få tak i for en femtilapp! Her befinner aktuelle Flaubert-novelle seg i godt selskap med noveller fra andre mesterlige forfattere som Leo Tolstoj, Anton Tsjekov, F. Scott Fitzgerald, Isaac Bashevis Singer, Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Alice Munro osv.

Det er ikke lenge siden jeg selv ble oppmerksom på eksistensen av Gustave Flauberts lille novelle om tjenestepiken Félicité i "Un cœur simple". Faktisk var det først i forbindelse med min lesning av Julian Barnes´fantastiske roman "Flauberts papegøye". Novellen er i det hele tatt så sentral i Barnes´roman at den absolutt burde ha vært lest først - ikke etterpå. Jeg hadde imidlertid en forestilling om at det ville være særdeles vanskelig å få tak i novellen - inntil jeg ved en gledelig tilfeldighet fikk overrakt "Karavane" i gave fra Line bak bokbloggen Lines bibliotek. Da hun i tillegg kunne opplyse at dette er en 1001-bøker-du-må-lese-før-du-dør-novelle, var jeg ikke sen om å få lest novellen.

"En enkel sjel" handler altså om tjenestepiken Félicité, selve inkarnasjonen på det gode, selvutslettende og oppofrende menneske. Som nødvendigvis også er en enfoldig sjel? Derav tittelen på novellen - en enkel sjel, et enkelt hjerte - en tittel som kanskje ikke helt direkte henspeiler til det enfoldige, men som indirekte gjør det i aller høyeste grad. For Félicité er en enkel og nokså enfoldig sjel. Hun har ingen skjulte agendaer, ingen egeninteresser hun forsøker å fremme. Alltid går hensynet til andre først, og aldri kommer turen til henne. De få gangene hun har våget å tro på at lykken skulle bli henne til del, blir hun skuffet. Så skuffet at hun etter hvert slutter å forvente seg noe som helst. Hun stiller opp for sin husfrue fru Aubain, en skuffet sjel hun også, men på langt nær blottet for egeninteresse i saker og ting slik som Félicité.

Vi følger Félicité fra tidlige ungdomsår og frem til hennes død. Mesteparten av sitt liv tjener hun fru Aubain, en kvinne alle misunner på grunn av hennes dyktige tjenestepike som for 200 francs pr. år gjør alt for henne. Gjennom gleder og skuffelser - mest det siste - lever de to kvinnene side om side. Og mens fru Aubain bare viser helt måtelig forståelse for Félicités sorger, lever Félicité seg fullt og helt inn i fru Aubain sine sorger.

Så en dag kommer Loulou inn i Félicités liv. Loulou er en papegøye - den papegøyen Julian Barnes´romanfigur i "Flauberts papegøye" jaktet på.

"Den het Loulou. Kroppen var grønn, vingespissene lyserøde, pannen blå og strupen gyllengul.

Men den hadde den plagsomme uvanen at den bet i pinnen sin, rev av seg fjær, spredte ekskrementer rundt seg, skvettet vann fra badekaret sitt. Fru Aubain ble lei av den og gav den til Félicité til odel og eie."

Deretter går Félicité inn for å lære opp papegøyen. Så tett blir forholdet dem i mellom at da Loulou en dag forsvinner, blir hun helt fra seg. For aldri har hun hatt en slik venn - en helt egen venn - som Loulou. Stor er derfor lettelsen over at den kommer tilbake - like plutselig som den forsvant.

"De førte samtaler med hverandre. Den fremsa til kjedsommelighet de tre setningene den kunne, og hun svarte med ord uten større sammenheng; men med disse ordene utøste hun sitt hjerte. I hennes ensomhet var Loulou nesten som en sønn, en kavaler. Den klatret på hendene hennes, småbet henne i leppene, hektet seg fast i halstørkleet hennes. Og når hun bøyde seg frem og rokket med hodet slik som ammer pleier å gjøre, flakset de store vingene på luen hennes og fuglens vinger i samme takt."

Da Loulou dør, får Félicité ham utstoppet, men han fortsetter å være like levende for henne som tidligere. Men fra å ha menneskeliggjort ham tidligere, nærmest gudeliggjør hun ham og setter likhetstegn mellom Loulou og den hellige ånd.

"I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde."

Så dør husfruen, og i stedet for å fortsette sitt liv et annet sted, forblir Félicité boende i huset, som gradvis forfaller - hele tiden mens hun lever sammen med den utstoppede papegøyen i en slags symbiotisk tilstand. Inntil hun til slutt utånder selv ...

Mens jeg googlet på novellens tittel kom jeg over en artikkel fra magasinet Vinduet - "Hva er det med Flaubert? Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen av Claire Thévenin".

Jeg siterer fra artikkelen:

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary og Frédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

"En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt."

Novellen er fascinerende og virkelig et studium i ekte altruisme - om en oppofrelse så total at den knapt kjenner sin like. Er det virkelig mulig å være så altoppslukende lojal og fullstendig uten tanke for egeninteresser som Félicité - ja, uten å være svært så enfoldig i grunnen? Det er nærliggende å trekke paralleller til Dostojevskijs roman "Idioten", som nettopp handler om en person som oppfører seg så uegennyttig og oppriktig at man mente at dette lignet på idioti. Romanen utkom i 1869 og var kanskje kjent for Flaubert da han skrev sin novelle? Også i dagens samfunn anses godhet, glede og uegennytte som noe enfoldig eller i beste fall naivistisk - kanskje fordi litt for mange verdier i vårt samfunn måles i penger ... Man kan liksom ikke riktig tro at det er mulig å gjøre noe som helst av et rent hjerte, uten at det er en forventning om å få noe tilbake - om ikke her og nå, så i alle fall etter hvert ... Og gjør man ikke det, er man rett og slett litt dum. Nettopp av den grunn er ironien i historien noe jeg ikke helt liker, fordi den fjerner fokuset fra at det faktisk går an, skjønt et hjerte så rent som Félicités - det skal man nok lete lenge etter. Veldig lenge ...

Her blir det terningkast seks!

Omsider seiler vi inn i mer kjente litterære farvann, ja, endog til Skandinavia og Ibsen. Mange saftige godbiter i denne listen! Balzac, Flaubert, Hugo, Stendhal, Zola, Austen, Scott . . . og selvsagt flere.

Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.

Link til boken her på Bokelskere.no.