Jeg har lenge lett etter Speaker for the Dead. Det er nå litt under et år siden jeg leste første boka i Ender's Saga, Ender's Game, som jeg elsket! Bok nummer én og én halv, som jeg leste kort tid etter, Ender in Exile, likte jeg ikke fullt så godt som den første, men jeg likte den likevel godt. Da jeg fant Speaker for the Dead i min lokale bokhandel, kjøpte jeg den. Jeg hadde skyhøye forventninger til boka, og jeg må innrømme at den ikke innfridde helt.

Det er veldig mye med Speaker for the Dead som er helt fantastisk. Språket for eksempel er helt utrolig. Orson Scott Card skriver levende og vakkert, og beskrivelsene hans er utrolig nydelige! Jeg elsker språket i boka, og det kunne umulig ha vært bedre. Du skal lete lenge etter like vakkert språk!

I boka dukker det opp en ny rase romvesner. De kalles the Piggies, Grisene, fordi de ligner på griser. Mye av historien i boka skjer rundt disse små romvesnene og xenologene som forsker på dem. Jeg likte the Piggies godt. De var søte, og det var spennende å få vite mer om dem. Det var interessant å se hva forskjellige mennesker tenkte om dem. For eksempel var det diskusjoner om de var raman, tenkende på linje med oss mennesker, eller varelse, dyr. Dette skapte spennende konflikter i boka, og det ga forfatteren en mulighet til å leke psykolog. Hvordan er det vi mennesker oppfører oss ovenfor det nye og ukjente? Hva gjør vi hvis de er raman? Hva gjør vi hvis de er varelse? Hva forteller de reglene vi har laget om kontakt med the Piggies om oss selv? Det er interessante spørsmål, og jeg synes Orson Scott Card besvarer dem godt.

Det var gøy å lese om Ender igjen. Jeg har savnet karakteren og gledet meg til å se hvordan han utviklet seg. Dessverre må jeg si at jeg ikke kjente han helt igjen. I Ender's Game er han en liten gutt, men likevel veldig voksen. Jeg likte karakteren hans i den boka veldig godt! Han hadde sine problemer, men han greide seg. I Speaker for the Dead synes jeg han har forandret seg litt for mye. Han er nå i tredveårene og ikke lenger den lille gutten jeg husker fra Ender's Game. Han var seg selv lik på mange måter, men samtidig var han ikke det. Så selv om jeg likte veldig godt å lese om Ender igjen, var det litt trist at han ikke var den lille gutten jeg ble kjent med i Ender's Game lenger.

Historien i Speaker for the Dead er god. Det er mye som skjer, men jeg savner målbevisstheten i Ender's Game. I Ender's Game hadde karakterene et mål og oppnå, mens i Speaker for the Dead bare skjedde ting. Om du skjønner hva jeg mener? Jeg savnet den følelsen at det hele hadde en mening; at det var er mål med det hele. Det var en av tingene jeg likte godt med Ender's Game, og både i Ender in Exile og Speaker for the Dead manglet dette formålet. Ikke misforstå meg, alle bøkene jeg leser må ikke ha et mål. En av mine favorittbøker, Fangirl av Raibow Rowell, har ikke det, men jeg synes ikke at karakterene i Speaker for the Dead er interessante nok til å drive boka fremover; jeg koblet ikke med dem på et emosjonelt nivå. Så selv om historien var bra, og jeg liker Ender veldig godt som karakter, savnet jeg et mål karakterene kunne jobbe mot.

Boka inneholder mange gode tanker om hva det vil si å være menneske. Noen av de beste delene av boka er delene hvor menneskelighet blir tatt opp. Hvem er vi? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Jeg synes Orson Scott Card har spesielt gode tanker om hvordan vi oppfører oss ovenfor andre. Hvordan vi ofte ser ned på andre og føler oss større og bedre. Dette er tendenser vi ser i samfunnet vårt langt tilbake i tid, og jeg tror ikke de vil forsvinne så fort heller.

Speaker for the Dead er har en helt grei historie, og det som trekker boka opp er det fantastiske språket(!) og Orson Scott Cards tanker om menneskelighet. I disse passasjene er dette en helt fantastisk bok! Dessverre så savnet jeg et mål, siden karakterene ikke var interessante nok til å drive boka fremover. (Bortsett fra Ender, da.) Jeg kommer likevel til å lese de to siste bøkene i serien, Xenocide og Children of the Mind.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Her forteller jeg om gode science fiction bøker jeg har lest og håper å få tips om fler jeg burde lese

Her har jeg vinnere av Hugo Award

Jeg har valgt engelske versjoner av bøkene

1953 The Demolished Man - Alfred Bester
1955 They'd Rather Be Right (also known as The Forever Machine) - Mark Clifton, Frank Riley
1956 Double Star - Robert A. Heinlein
1958 The Big Time - Fritz Leiber
1959 A Case of Conscience - James Blish
1960 Starship Troopers - Robert A. Heinlein
1962 Stranger in a Strange Land - Robert A. Heinlein
1963 The Man in the High Castle - Philip K. Dick
1964 Here Gather the Stars (also known as Way Station) - Clifford D. Simak
1965 The Wanderer - Fritz Leiber
1966 Dune - Frank Herbert
1966 ...And Call Me Conrad (also known as This Immortal) - Roger Zelazny
1967 The Moon Is a Harsh Mistress[Note 2] - Robert A. Heinlein
1968 Lord of Light - Roger Zelazny
1969 Stand on Zanzibar - John Brunner
1970 The Left Hand of Darkness - Ursula K. Le Guin
1971 Ringworld - Larry Niven
1972 To Your Scattered Bodies Go - Philip José Farmer
1973 The Gods Themselves - Isaac Asimov
1974 Rendezvous with Rama - Arthur C. Clarke
1975 The Dispossessed - Ursula K. Le Guin
1976 The Forever War - Joe Haldeman
1977 Where Late the Sweet Birds Sang - Kate Wilhelm
1978 Gateway - Frederik Pohl
1979 Dreamsnake - Vonda N. McIntyre
1980 The Fountains of Paradise - Arthur C. Clarke
1981 The Snow Queen - Joan D. Vinge
1982 Downbelow Station - C. J. Cherryh
1983 Foundation's Edge - Isaac Asimov
1984 Startide Rising - David Brin
1985 Neuromancer - William Gibson
1986 Ender's Game - Orson Scott Card
1987 Speaker for the Dead - Orson Scott Card
1988 The Uplift War - David Brin
1989 Cyteen - C. J. Cherryh
1990 Hyperion - Dan Simmons
1991 The Vor Game - Lois McMaster Bujold
1992 Barrayar - Lois McMaster Bujold
1993 A Fire Upon the Deep - Vernor Vinge
1993 Doomsday Book - Connie Willis
1994 Green Mars - Kim Stanley Robinson
1995 Mirror Dance - Lois McMaster Bujold
1996 The Diamond Age - Neal Stephenson
1997 Blue Mars - Kim Stanley Robinson
1998 Forever Peace - Joe Haldeman
1999 To Say Nothing of the Dog - Connie Willis
2000 A Deepness in the Sky - Vernor Vinge
2001 Harry Potter and the Goblet of Fire - J. K. Rowling
2002 American Gods - Neil Gaiman
2003 Hominids - Robert J. Sawyer
2004 Paladin of Souls - Lois McMaster Bujold
2005 Jonathan Strange & Mr Norrell - Susanna Clarke
2006 Spin - Robert Charles Wilson
2007 Rainbows End - Vernor Vinge
2008 The Yiddish Policemen's Union - Michael Chabon
2009 The Graveyard Book - Neil Gaiman
2010 The Windup Girl - Paolo Bacigalupi
2010 The City & the City - China Miéville
2011 Blackout/All Clear* - Connie Willis
2012 Among Others - Jo Walton
2013 Redshirts - John Scalzi
2014 Ancillary Justice - Ann Leckie

*Blackout og All clear er satt opp som to bøker siden det ikke finnes noen versjon med begge

Det hadde vært fint om en kunne skrive en kommentar til hver bok i lista siden f.eks årstallet ville ikke passet som kommentar til den enkelte bok

Nebula gir ut pris for beste roman i sjangeren fantasy/science fiction utgitt i USA forrige år, siden 1966. År 1982 er uten vinner. I 1967 og 1978 ble det kåret to vinnere. For hver bok står det hvilke bøker som var nominert. Kilden er her

De nominerte i 1982 var:
Little, Big by John Crowley
The Many-Coloured Land by Julian May
Radix by A A Attanasio
Riddley Walker by Russell Hoban

Bøker jeg har lest i 2013.