Interessant om 1700-tallets skyggesider!

Med tyske Mathias Fliegenring som utgangspunkt tas vi med til en verden, et land, som vi i 2016 har vanskeligheter for å fatte. Vi serveres et unikt innblikk i et hundreår jeg ikke visste så mye om.

Her ligger det imponerende granskning i bunn.

Fliegenring var opprinnelig tysk og kom til Norge via Danmark som ung mann. Oppdraget var klart: Han skulle med sitt sverd, øks, svitang og kjepp sørge for at forbrytere, det være seg åndsfriske eller sinnssyke, skulle få sin straff før Gud slapp de inn i sitt rike. Med seg opp til Trondheim hadde han sin frue og barn. Eldste sønn ble igjen i Danmark hvor han etter hvert ble satt som læring hos en annen bøddel. Så forhatt var nemlig dette yrket, at den eneste måten å rekruttere på var å sette bøddelens barn til å overta.

Særlig mer om hans familieliv får vi ikke vite. Forfatteren faller aldri for fristelsen å dikte særlig rundt hans liv. Derimot vises det stadig til Fliegenrings evige jakt på inntekt og hans konsekvente metode for å lure til seg et par ekstra daler. Stadig flere etterkommere ble født, og huset amtet var så generøse å la ham bo i, hadde flere mangler enn takstein. Jo flere barn han måtte mette, jo mer frustrert ble ham. Stadig slet han med å få innkassert nok lønn, og han visste aldri når neste oppdrag ville komme.

Skjønt, kongens mange lovordninger basert på personlig synsing og gammeltestamente ga nok muligheter for å kunne utøve sitt yrke.

Stadig falt folk for fristelsen for utenomekteskapelig moro, ofte med barn som resultat. I fortvilelse og vel vitende om sosial fordømmelse fant mang en enslig mor ikke annen utvei enn å ta sitt nyfødte barn av dage. Andre lot seg friste av uforståelige udåder da straffen for dette var mindre vond enn evig fortapelse som straff for selvmord. Andre igjen var uforbederlige tjuvepakk som gjentok sine bedrifter gang etter gang. Atter andre måtte ut på beitemarken for å tømme seg. Boken inneholder nok detaljer om sistnevnte til at jeg orker vie mer tid til det.

Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris
Hals, og deris Hoved sættis på en Stage. (Christian Vs norske lov §
6-6-7)

Det var en besynderlig moral der ute, og lovene overgikk seg selv i bisarrhet.

Kanskje ikke så rart at forfatteren har brukt mye humor i sine avhandlinger. Sannheten blir litt for tung og uforståelig uten befriende litterære virkemidler.

Så også i den nærmest farseaktig føljetongen der bøddelen stadig tilskriver sine overordnede i håp om utbedring av sin ringe bolig. En bolig uten tak. Kanskje ikke så rart at det til slutt går fullstendig over styr for mannen.

Alt etter hvilke udåder som var blitt begått var bøddelen utøvende makt i rettssystemet. Barnemordere ble hengt eller halshugget, og de verste fikk i tillegg sine hoder naglet fast i en påle. Der stod de til spott og spe, i vær og vind, halvspiste og oppråtnede. Tjuvradden ble pisket til blods, stemplet på pannen og kjeppjaget ut av sognet, amtet eller landet. Bøddelen tok seg av alt dette og fikk sin lønn.

Andre fikk jobben med å skjære ned de hengte, kvitte seg med selvmordere og brenne opp den besudlede kua. Bøddelen var forhatt, men han var tross alt ikke den mest forhatte. Hvor langt nede på rangstigen bøddelen enn var, var han i det minste høyere opp enn nattemannen og rakkeren. Det var da enda noe.

I løpet av et tjuetalls kapitler presenteres vi for den ene kvalmende, rystende eller meningsløse forbrytelsene etter den andre. Etter en noe mangelfull rettssak får den syndefulle sin dom og Fiegenring hentes inn. Vår antihelt utfører sin plikt, krever sin betaling og reiser hjem til sin familie.

Visse likhetstrekk mellom forbrytelsene til tross, hver og en av historiene er interessante i seg selv. For å lette stemningen, leker forfatteren stadig med ord og uttrykk. Tidvis er dette rent fornøyelig, men for andre lesere kan kanskje galgenhumoren tippe over til det flåsete. En del gjentakelser, som beskrivelser av fangehull, burde også med fordel vært luket ut. Boken er ikke lenger enn at slikt lett legges merke til.

Leseopplevelsen har vært både interessant, spennende og, som nevnt, kvalmende. Jeg hadde en intensjon om å feste meg med flest mulig detaljer, men alle navn, episoder og sitater gjorde dette litt for utfordrende. Forfatteren har brukt svært mange sitater, hvor alt har blitt transkribert og beholdt ordrett. Tidvis har det for meg vært nesten umulig å forstå, og i beste fall ekstra tungt å lese. Det har kun unntaksvis i øvrig tekst gitt forklaring til sitatene og jeg har derfor ofte følt at jeg har mistet noe vesentlig. Faktisk har de tyske sitatene vært enklere å forstå, men disse har alltid blitt oversatt til norsk anno vår tid.

Flere uker ble brukt på boken som ikke teller mer enn 250 sider. Likevel lekte jeg ikke et eneste øyeblikk med tanken på å avbryte boken. Til tross for noe vanskelig tilgjengelig stoff ble interessen aldri stagget.

Mye fremmedord som vanligvis ikke brukes i norsk hverdagsspråk, gjør boken litt tung å lese. I tillegg har forfatteren direktekopiert tekst fra opprinnelige skriveform, som gjør at lesingen stagnerer for å bruke tid på hva som beskrives i teksten. Hadde foretrukket om forfatteren heller hadde brukt egne ord, da hadde lesingen gått mer smidig.

prioriterte bøker på leselisten :P

Leste bøker 2018