Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Tiden er inne for deg som ikke har spisse albuer: Raushet er den nye veien til suksess. Adam Grant undersøker hvorfor noen klatrer til topps på jobben, i politikken og i organisasjonslivet, og han viser at suksess avhenger av hvordan vi omgås hverandre. Gi og ta viser hva nettverking, samarbeid, påvirkning, forhandlinger og lederskap har til felles. De fleste opptrer enten som «givere», «taere» eller «matchere». Taere forsøker å hevde seg ved å få så mye som mulig fra andre, mens matcherne gir så mye som de får tilbake. Giverne, derimot, er den sjeldne rasen som bidrar til andre uten å forvente noe i retur. Grant viser at disse tre personlighetstypene har stor innvirkning på suksess. Mens noen givere blir utnyttet og utbrent, oppnår resten svært gode resultater. Grant kombinerer forskning og historiefortelling når han viser hvordan en av USAs beste nettverkere utviklet kontaktnettet sitt. Hvorfor den kreative hjernen bak et av de mest populære TV-showene er helt anomym, og hvordan vi kunne ha forutsett Enrons fallitt fire år før det var for sent.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2018
Format Heftet
ISBN13 9788202601744
EAN 9788202601744
Språk Bokmål
Sider 325
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En innertier av en bok for meg. Jeg elsker jo populærvitenskap, så da kan jo ikke denne bli feil. Boken handler mye om samspillet mellom mennesker og er spekket med underbyggende fakta. Og mye er nytt og spennende. Jeg greier ikke å trekke paraleller til "Rausetens tid" som jeg ikke en gang greide å fullføre fordi den var så full av selvsaktheter og drøvtyggende sitater.
Noe har man hørt før, jeg kjente feks godt igjen "Jeg tror på styrken i svake bånd". For meg vekker dette opensource minner fra 80 og 90 tallet, GNU, Linux etc Husker enda et foredrag av en av de som skrev php som fortalte hvor overrasket han ble da han skulle holde foredrag om php og folk var interessert i hvordan de organiserte seg! Jeg ser det enda; hvordan folk som fokuserer på funksjon og resultater jobber helt indredrevet, og i likhet med giverne som blir beskrevet i boken "Gi og ta" enten havner på bunn eller på topp.
Jeg kjenner også igjen fenomener, hvor folk intenst overvurderer sin egen innsats, samtidig som de nedvurderer alle andre sin. Og dette med å skape psykologisk trygghet - det å være åpen for feil. Han argumenterer også tydelig og overbevisende om at motivasjon er viktigere enn talent - jeg er selvfølgelig enig: Hardt arbeid er det som teller, men motivasjon er det som får det harde arbeidet til å skje.
Jeg har også fått et navn på det fenomenet som får meg til å skjære tenner så det gnisser, nemlig det faktum at jo lengre folk har drevet på med teite ting, jo mer har de lyst til å fortsette! Jeg tenker jo at ett x antall ganger (eller år!) så oppdager vi av seg selv at dette ikke funker? Men, neida! Og takket være denne boken vet jeg at det heter: "eskalering av forpliktelser" Her er det forskning som veviser at "mennesker som har investert betydelige mengder tid, energi og ressurser i noe, er tilbøyelig til å øke investeringen når det begynner å gå dårlig" :D Burde kanskej smile litt mindre, når jeg kommer i håg at jeg faktisk har gjort det selv ... Men greit å ha forskning som forteller at jeg ikke er alene i det minste.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNYU-psykolog Peter Gollwitzer har gjennomført en serie av studeier som viser at mennesker som går ut offentlig og sier at de ihar tenkt å engasjere seg i en aktivitet som er relevant for identiteten deres, faktisk gjennomfører disse planene i betydelig mindre grad enn de som holder planene og hensikter om slik atferd for seg selv. Når folk har gjort planene og intensjonene sine kjent for andre, kan de allerede innkassere den identitetet de søker å ikle seg uten egentlig å følge opp handlingen. Gjennom å signere løftet om godhet, kunne Harvard-studentene etablere et snilt giver-image, uten å egntlig måtte oppføre seg som givere.
Be om hjelp oftere. Hvis du ønsker giveratferd fra noen, er det enkleste å spørre. Man er ikke alltid til bry når man ber om hjelp. Noen mennesker er fivere, og når du spør disse mennesken om hjelp, gir du dem en mulighet til å uttrykke verdiene sine og føle seg verdsatt. Hvis du ber om en fem minutters-tjeneste, er det ikke store byrden du pålegger vedkommende, og hvis det er en matcher du ber om hjlp, kan du regne med at du vil få muligheten til å gjengjelde. Wayne og Cheryl Baker påoeker at man kan "tenne en gnist av gjensidighet ved å be om noe like my som ved å hjelpe andre. Vær sjenerøs og gi hjelp uten åvente noe tilbake; men be også gjerne om den hjelpe du trenger"
Givere blir ikke utbrent av å ofre for mye av tiden og energien sin på å gi; de blir utbrent av når de jobber med trengende mennesker som de ikke er i stand til å hjelpe.
Men den klart mest avgjørende faktoren er trusselen mot eget ego: Hvis jeg avslutter dette nå, kommer jeg til å fremstå som en komplett idiot. Folk responderer på trusselen mot ego med å ivestere mer i håp om å kunne snu prosjektet til en suksess slik at de kan bevise overfor andre - og dem selv - at de hadde rett hele veien.
Ved direkte overtalelse, er de som har skiftet mening, hele tiden veldig klar over dette, at de er blitt overtalt av noen andre. Mens hvis de blir ledet til å overtale seg selv, opplever de at motivasjonen for endre oppfatning kommer innenfra.
Taere har et eget talent for å komme opp med kreative ideer og forsvare dem mot motstand. Fordi de er så overbevist om egne oppfatninger, er de langt mindre bundet av det behovet for sosial anerkjennelse som begrenser forestillingsevnen til mange andre.
Eugene Kim og Therese Glomb ved University of Minnesota, har vist at svært talentfulle mennesker ofte gjør andre sjalu. De risikerer derfor å bli mislikt, avvist, frosset ut og forbigått. Men talentene som også er givere, unngår dette,
Psykologen Elliot Aronson gjennomførte et klassisk eksperiment hvor studenter fikk lytte tl ett av fire lydopptak med kandidater som var på audition for å komme med på et quiz-lag. Halvparten av opptakene var av en ekspertkandidat som svarte riktig på 92 prosent av spørsmålene, den andre halvparten var opptak av en helt gjennomsnittlig kandidat som ga omentrent 30 prosent riktige svar. Som ventet foretrakk publikum eksperten. De likte ham best. Men det skjedde en interessant vridning når opptaket samtidig uttrykte klumsete oppførsel fra kandidaten. Studentene fikk høre lyden av klirrende glass, og kandidtaten sa: "Oi da - der sølte jeg kaffe over hele dressen min! Ny var den også". Når den gjennomsnittlige kandidaten var klumsete, likte testpersonen ham enda mindre enn før. Men når eksperten oppførte seg klumsete, likte de ham bare bedre.
Fordi de snakker fortere, høyere, med større selvsikkerhet og mer skråsikkerhet overbeviser taerne oss om at de vet hva de snakker om, I en studie som ble gjennomført av en gruppe psykologer i California,, vurderte teammelemmer ofte taerne som mer kompetente, men i virkeligheten var de ikke det. Ifølge forkningsrapporten oppnår taerne innflytelse "fordi de oppfører seg på måter som får dem til å fremstå som kompetente - selv når de faktisk ikke er det"
I boken blink avslørte Malcolm Gladwell at førsteinntrykket vi har av mennesker, ofte stemmer svært godt. Vi kan ofte merke umiddelbart om en lærer er lidenskapelig opptatt av jobben sin, om en salgsperson er av den utadvendte typen, eller om et ektepar er uvenner. men vi sliter skikkelig med å avgjøre hvem som er genuine givere.