Årets bok-julegave fra meg selv er en ren fryd å lese. Tungt fordøyelig stoff formidlet på en forbilledlig enkel og entusiastisk måte. Får meg til å angre på at jeg ikke ble partikkelfysiker eller astrofysiker.

Jeg strøyk i fysikk på videregående og det var lite som var så kjedelig som det, selv om jeg til å begynne med prøvde å forstå konseptet. Jeg hang med en liten stund, men så ble det litt for matematisk og abstrakt. Nesten 15-20år senere så har jeg sakte men sikkert begynt å se på dette med en ny iver og interesse men da mest på kvantenivået. Etter å ha lest boken "The Edge of Life" så fikk jeg noe dypere innsikt, og nå med boken "De hemmelige partiklene" som stort sett også hav mersmak, selvom det er lang vei for meg til å forstå dette godt nok. Men Bjørn Hallvard Samset skriver på en underholdende og levende måte med mange illustrasjoner til hjelp når det kommer til de mest abstrakte forklaringene i partikkelfysikken som han tar opp.

Boken gav meg en litt dypere forståelse og selvom jeg langt fra forstod alt så var den faktisk fortsatt lettlest og fengende å lese av en eller merkelig grunn. Kanskje partiklene spilte et lite puss med meg. Mot slutten av boken merket jeg allikevel at jeg begynte å få nok, og det ble litt for mye abstrakt og forvirrende enn forklarende og forståelig. Samset kjører kanskje litt for fort forbi en enkel sjel som prøver å forstå partikkelfysikken fra bunn av. Selvom jeg likte boken, så kunne han ha holdt nivået et hakk lavere, men det er sikkert ikke lett for en fysiker som er såpass dypt inne i denne materien å forstå seg på de som forstår like lite som meg. Tross det, så innhold boken også mye spennende for en enkel sjel som meg.

Boken tar bl.a. opp stoff vs. antistoff på en interessant måte, samt materie og antimaterie. Alle partiklene har på en måte sin egen antipartner i kvantefysikken for å bruke forfatterens egne ord. F.eks. så er antipartneren til elektronet, et positron. Han skriver videre at når en partikkel og en antipartikkel møtes så vil de som regel forsvinne i et blaff av energi. Videre så leser vi at når stoff møter antistoff så blir det frigjort enorme mengder energi. Semset skriver at hvis bare et gram antimaterie annihilerte fullstendig med ett gram materie så ville vi få en eksplosjon tilsvarende rundt 50 kilotonn TNT, med andre ord, kraftigere enn noe som vi har fått til på jorden i dag.

Det andre vi leser er alt det rare og abstrakte partiklene driver med og når de da blir observert så later de som ingenting har skjedd. F.eks. så kan noen av disse befinne seg på to steder på en gang. Her hadde jeg litt å bygge på fra "The Egde og Life". Ikke vet jeg hvordan de har kunnet kommer fram til dette, men sikkert gjennom litt observasjon, matematikk og abstrakt tenking.
Etter hvert som man leser i boken blir det litt for mange partikler å holde styr på og hjernen gir kanskje litt opp underveis i det å forstå alt, men det er kanskje heller ikke meningen å forstå hele sulamitten på en gang?

Mot slutten av boken får vi en reise fra "Big Bang" og til idag. Som en bibeltroende kristen så er ikke Big Bang noe jeg setter min lit til, og selvom Semset tror på Big Bang teorien så er den ifølge ham heller ikke helt fastspikret, bl.a. fordi vi ikke var der da det skjedde, men han mener at vi gjennom målinger kan forstå noe av det som skal ha skjedd helt i universets spede begynnelse, og Semset er heller ikke helt skråsikker på at Big Bang er det helt rette virker det som. Han sier det ikke bare helt rett ut, men når han forteller så er det som en fortelling som ikke virker særlig vitenskapelig. Akkurat som når man leser bøker om evolusjon og hvordan ting skal ha blitt til så virker det mer som synsing og fortelling enn kjernesunn vitenskap. Noen ganger skulle man tro at de var tilstede når den antatte Big Bang og utviklingen skulle ha skjedd, men det er akkurat dette Semset påpeker som en årsak til at vi ikke kan være skråsikre på denne teorien.

Etter å ha lest boken så er en av tankene mine hvor mye penger det egentlig er blitt brukt på slik partikkelfysikk og abstrakte utregninger og leting etter "den ene" partikkelen, ved tusenvis av ansatte rundt om kring og store akselleratorer som har blitt bygget for dette formålet. Kanskje det er verdt det, kanskje ikke. Noen av partiklene nevner han også har blitt brukt i kreftbehandling, men enda ikke så vidtstrekkende som ønsket.

I det store og hele likte jeg boken, med tanke på Semsets arbeid med å forenkle et vanskelig og komplisert felt. Det skal han ha, men til tider kan det allikevel virke som forenklingens tjeneste går litt i glemmeboken, og det rett og slett blir litt for mye. Kanskje en bok man burde lest både to og tre ganger for å forstå det noen hakk bedre.