2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Som gutt vokser ivan opp i en sibirsk gulag. Etter å ha sett sin far bli brutalt drept, sier han ikke ett ord de neste tjue årene. Når gulagen til slutt åpnes og han kan vende hjem, oppdager han at han er alene - den siste i en eldgammel stamme av jegere og sjamaner, vostjakerne. Ivan streifer om i villmarken uten annet selskap enn ulveflokkene og trommen sin av reinsdyrskinn. Men når han blir funnet av den eventyrlystne lingvisten Olga, møter han endelig noen som kan forstå hva han sier. Det viser seg at mens den sensasjonelle oppdagelsen av den siste vostjakeren er et lykketreff for noen, er han et brysomt problem for andre - en komplikasjon som må ryddes unna for enhver pris.
Med Den siste vostjakeren har Diego Marani på ny skrevet en helt usedvanlig roman om identitet, språk og historie fra Europas ytterkanter, med sin uforlignelige blanding av sprelsk humor og alvor.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788253037721
EAN 9788253037721
Språk Bokmål
Sider 180
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Diego Marani er en av disse forfatterne som enten treffer deg med sin spesielle humor, litt forskrudde karakterer og hang til å skrive om Finland, eller så vil bøkene hans være som et spørsmålstegn på hundre og åtti sider (denne boka)/to hundre og noen og tretti sider ("Ny finsk grammatikk", anmeldt her).
Tross de lysende anmeldelsene bøkene hans er møtt med, er jeg en av de som ikke har maktet å få noe som helst av bøkene hans. Til og med "Den siste Vostjakeren", en bok med en hovedperson som tilbringer flere år i en gulag, blir løslatt og funnet av en kjærlighetssulten lingvist som er en av få som kan forstå ham, før han blir en trussel mot teoriene til Jarmo Aurtova, en finsk nasjonalist og lingvist.
Boka har flere problemer.
Det som burde være interessant nok, f.eks. Ivans opplevelser i gulagen, blir fort feid til side til fordel for det uinteressante; Jarmos teorier om finnere, språk og fornedrelsen han mener nasjonen vil bli utsatt for dersom Ivan beviser slektskap mellom finnere og en annen folkegruppe jeg skal la være å nevne her.
Humoren fungerer heller ikke. I hvert fall smilte jeg ikke én eneste gang. Til det er boka og humoren for tørr og kald. Selv når Ivan "låner" et reinsdyr fra en dyrehage og forsvinner i storbyen blir det morsomt.
Enda en av mine verste leseopplevelser i år og i juli.
Styr unna.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket