Bare en hysterisk mor med falske forhåpninger, eller finner hun spor som faktisk eksisterer?

Sophies far kjører henne til skolen og hun kommer aldri hjem igjen. De antok at hun skulle ligge over hos en venninne, men når de finner en lapp fra henne hjemme, blir hun øyeblikkelig meldt savnet. Er hun en jente som har for vane å stikke av, eller er dette helt ulikt henne? Tiden går og håpet forsvinner. Nå og da mottar de et kort. Er de fra henne, eller noen som later som? Familielivet går fra vondt til verre. Mens Kate ikke gir opp håpet om å finne datteren, flytter Sophies far inn hos en ny kjæreste. Kate blir ettarlatt i et stort hus for seg selv og katten. Ensomhet og tomrommet etter datteren er enorm. Politiet virker også å dabbe av saken sakte, men sikkert. Hun jobber omtrent for seg selv etter å finne datteren. Når nye spor dukker tilfeldig opp, blir hennes nærmeste bekymret for henne. Hun ble reddet av en overdose tidligere, men hevder at hun brukte piller for å sove. Er hun i ferd med å dikte opp ting og miste seg selv? Hvis ikke politiet eller hennes nærmeste tror på det hun har funnet ut av spor i ulike sammenheng, hvem vil tro henne, da? Hva skal til for å få andre til å tro at datteren hennes lever?

En kjent stemme i telefonen?
For å prøve å fylle opp tomrommet i hennes nye og kompliserte liv, jobber Kate for stiftelsen Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon for tenåringer som har rømt, er savnet. Kanskje de ikke vil snakke med familien direkte av en eller annen grunn, eller ikke kan. Da Kate jobber der en kveld alene, får hun en telefonsamtale bestående av dårlig dekning og avbrytelse. Hun hører en jente sier Kates navn, og hennes manns navn som er Mark, og noen ord til før det blir lagt på. Hun er helt sikker på at stemmen tilhørte datteren hennes Sophie. Men hvordan kan hun overbevise andre det når nesten ingen tror henne hver gang hun finner et spor?

Dette er en psykologisk thiller om mor og datter forhold, og hvor langt man er villig til å gå for å finne når noen i familien er forsvunnet. Det er greit at psykologiske thrillere har blitt noe bløtere med årene med fokus på å være "hjertevarm", men i det siste synes jeg det har blitt litt vel mye av det. Hvor har det blitt av de mørke og harde psykologiske thrillerne? Jeg savner mer og mer av den varianten for tiden. Nå er det mest fokus på som sagt "hjertevarme" og "overraskende" uten at de er spesielt overraskende, men kanskje heller mest underholdende? Jeg sier ikke at alle av dagens psykologiske thrillere er dårlige eller bløte. Jeg har kommet over noen veldige gode også, men synes det blir lenge mellom de gode bøkene fra den sjangeren.

Å leve i uvisshet
Man skjønner at det er vanskelig å miste noen når noen bare forsvinner, spesielt når det gjelder familiemedlemmer, og det å leve med den type uvisshet. Likevel blir det en god del gjentagende sutring, og sorg i det hele. Det er lite utvikling i historien, for Kate har mye fokus på egne følelser. Det blir noe ensformig over det. Derfor kunne jeg ha tenkt meg å bli bedre kjent med de andre karakterene som dukker opp i handlingen, og det er da dessverre synd at hun på en måte overdøver dem.

Fra min blogg: I Bokhylla