"Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien." Det gamle kinesiske ordtaket minner oss om at det er viktig å stoppe opp og glede oss over det som gir rikdom og dybde i tilværelsen.

Jo mer tidsbesparende teknologi vi får, desto dårligere tid får vi. .... Tidsbesparing er nemlig gjerne ensbetydende med økt tempo. Økt tempo medfører økt ytelsespress, som i sin tur fører til at man ikke rekker å gjøre det man skal.

Virkelig forståelse krever langsom, sammenhengende tid, enten man lytter til klassisk musikk, leser filosofi, dyrker epletrær eller forsøker å få et parforhold til å fungere sånn noenlunde. Under det rådende tidsregimet er det vanskelig å få plass til en slik langsomhet.

Når tiden blir komprimert og stablet, når hver aktivitet forventes å bli gjennomført raskt, når de tomme mellomrommene oppleves som truende og farlige (for da kommer man som kjent i kontakt med seg selv), da nærmer vi oss en kultur som står stille i rasende fart.

Noen ting kan bare gjøres langsomt og sammenhengende; noen typer aktiviteter krever endog at man har tomme mellomrom, fleksibel tid, for at de skal kunne lykkes (det gjelder spesielt innen kreativ virksomhet); og ofte får man det ikke engang til når man prøver, men bare når man ikke prøver altfor hardt. Av og til består den beste formen for effektivisering å installere en ny kaffemaskin, med god kaffe, på pauserommet.

Alle har en drøm om det gode liv, men mange erfarer at det i perioder er betydelig avstand mellom drømmen og den situasjonen man befinner seg i. Kan hende refleksjon over hvordan man regisserer sitt eget liv kan stimulere til å gjøre nye veivalg før det er for sent. Så lenge man er underveis, er det alltid en mulighet for å endre reisemåten. Eller som filosofen Peter Wessel Zapffe uttrykte det: "Lykken, min venn, handler mer om reisemåten enn om tilstanden på bestemmelsesstedet."Finn derfor glede i å være underveis i retning av et tiltrekkende mål! Bare fantasien setter grenser for hva livet kan bli til.

God ledelse er dypt personlig. Den beste lederen er et integrert menneske som tar i bruk seg selv. En slik leder skaper det beste utgangspunktet for at ledere og medarbeidere skal lære å lede seg selv og dermed sikre kontinuerlig kunnskapsutvikling.

Det overordnede mål for superledelse er myndiggjøring av medarbeiderne ved å sette dem i stand til å lede seg selv. Dette innebærer ikke at lederen kan innta en laissez-faire lederstil, hvor vedkommende har abdisert som leder og har overlatt ansvaret til medarbeider. Lederen skal være aktiv, ikke i å styre medarbeider, men i å stille spørsmål og legge til rette for selvledelse. For å si det med David Kvæbek: Lederens oppgave er å hjelpe medarbeiderne til å lykkes, så får det ikke hjelpe at lederen også lykkes.

Hovedhensikten med superledelse er å redusere medarbeidernes avhengighet av lederen, samt lære medarbeiderne å påvirke seg selv slik at de kan oppnå topp resultater. Det kan de oppnå gjennom å lære kunsten å lede seg selv. Opplæringen krever en dyktig superleder, som igjen forutsetter at man forstår filosofien bak superledelse, lærer seg superledelseskonseptet samt utøver en atferd som er konsistent med konseptet.