Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Norsk skole stiller for få krav, nordmenn er flinkere til å jabbe enn til å jobbe og hva skal vi egentlig med distriktene?
Forfatter Sanna Sarromaa er kjent for sine friske kronikker i avisene og har vakt mediestorm med sine utspill om norske mødre, nynorsk og det norske likhetstyranniet. Med boka Norske tabuer ønsker hun å rokke ved konformiteten og kollektivismen som hun mener truer med å gjøre oss alle akkurat like - og like dumme - i dette landet.
Hun utfordrer våre etablerte sannheter med sitt finsk-norske blikk på samfunnet, men gjør det med kjærlighet til norske menn i bunad, til dugnad og alt som er bra med verdens beste land.
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2016
Format Heftet
ISBN13 9788243009998
EAN 9788243009998
Språk Bokmål
Sider 269
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Interessant ca 30-40 sider, men så blir det for mye repetisjon av de samme synspunktene utover i boka til at det gir meg så mye. Etter 100 sider med alt som var galt, så gikk jeg over til å lese Morgenbladet og litt mer nyansert debatt. En bok for de som liker det som nå er politisk korrekt...
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI Norge er alle like flinke - eller like middelmådige - for at ingen skal bli lei seg. Utdanningssystemet opprettholder middelmådighet, og samfunnet støtter opp under det. På retorisk nivå snakker man varmt om kunnskapssamfunnet, men likevel er det middelmådige normgivende. Greit nok er bra nok. Det er noe mistenkelig med utdannelse, kunnskap og kompetanse. Det er bare i Norge at det å ha en mastergrad defineres som sykdom. Jeg er rystet på nasjonens vegne.
"I Finland presenterer lærerne seg med navnet og faget de underviser i", sa en forundret norsk skolesjef til meg. Han og staben hans hadde vært på skolebesøk i Finland. Det han ikke helt lot til å forstå, var at finske lærere er fagpersoner - lektorer. De kan faget sitt, og er ikke bare stolte av det: Faget er en del av deres identitet. En slik tilnærming er umulig i Norge, der det å kunne noe grundig og godt ikke har tilstrekkelig verdi. Det er allmennlærerne som stort sett dominerer i den norske grunnskolen. De anses å være kvalifiserte også uten fagkompetanse i fagene de underviser i, bare de har lærerutdanningen.
Jeg lurer på hvordan man overhodet kan klare seg i et samfunn dersom man aldri på noe tidspunkt i barndom og ungdom stilles krav til og måles, både hva gjelder arbeidsoppgaver, innsats og resultater. Hvordan kan man bli ansvarsfull uten forventninger? Hvordan kan man forbedre seg uten evalueringsparametere?