Bokelskere.no

Jeg lurer på hvordan man overhodet kan klare seg i et samfunn dersom man aldri på noe tidspunkt i barndom og ungdom stilles krav til og måles, både hva gjelder arbeidsoppgaver, innsats og resultater. Hvordan kan man bli ansvarsfull uten forventninger? Hvordan kan man forbedre seg uten evalueringsparametere?

"I Finland presenterer lærerne seg med navnet og faget de underviser i", sa en forundret norsk skolesjef til meg. Han og staben hans hadde vært på skolebesøk i Finland. Det han ikke helt lot til å forstå, var at finske lærere er fagpersoner - lektorer. De kan faget sitt, og er ikke bare stolte av det: Faget er en del av deres identitet. En slik tilnærming er umulig i Norge, der det å kunne noe grundig og godt ikke har tilstrekkelig verdi. Det er allmennlærerne som stort sett dominerer i den norske grunnskolen. De anses å være kvalifiserte også uten fagkompetanse i fagene de underviser i, bare de har lærerutdanningen.

I Norge er alle like flinke - eller like middelmådige - for at ingen skal bli lei seg. Utdanningssystemet opprettholder middelmådighet, og samfunnet støtter opp under det. På retorisk nivå snakker man varmt om kunnskapssamfunnet, men likevel er det middelmådige normgivende. Greit nok er bra nok. Det er noe mistenkelig med utdannelse, kunnskap og kompetanse. Det er bare i Norge at det å ha en mastergrad defineres som sykdom. Jeg er rystet på nasjonens vegne.