Ingen hylle
2014
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren forteller her om folket sitt, Urkaene, som under Stalin ble tvangsflyttet fra Sibir til Transnistria, på grensen mellom Moldova og Ukraina. Det er et folk med strenge æresbegrep og stor mistro til fremmede, og historien starter da forfatteren som niåring får opplæring som tatoverer.
Omtale fra forlaget
Nicolai Lilin tar deg med til et sted der du aldri har vært. Dette er fortellingen om et røverfolk, urkaene, som under Stalin ble tvangsflyttet fra Sibir til Transnistria, på grensen mellom Moldova og Ukraina. Her opprettholdt de sin kultur, også den kriminelle, og fortsatte en eldgammel tradisjon med å tatovere sin lovløse løpebane på kroppen. Nicolai Lilins historie fra en barndom i den sibirske underverdenen er fascinerende, skremmende og veldig annerledes. Fortellingen er lagt i munnen på den naive unggutten som ikke kan se noe galt i omgivelsenes livsførsel. Det har alltid vært sånn.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788203212963
EAN 9788203212963
Omtalt sted Moldova
Omtalt person Nicolai Lilin
Språk Bokmål
Sider 363
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nicolai Lilin tilhører Urkaene, et kriminelt folkeslag som under Stalin ble tvangsflyttet fra Sibir til Transnistria – på grensen mellom Moldova og Ukraina. Dette er en gruppe mennesker som er sterkt knyttet til hverandre, de følger strenge æresbegreper, har et komplekst hierarki og en dyp mistro til fremmede, og ikke minst til politi og styresmakter.
"I det sibirske samfunnet lærer man å drepe fra barnsben av. Vår livsfilosofi er tett forbundet med døden, og ungene blir lært at fare og død er en del av det å være til, og følgelig at det å dø og ta livet av noen er helt normalt, bare man har en gyldig grunn."
Det er veldig rart å lese denne boken, som sitatet over viser – lærer de barna sine til at å ta liv, det å faktisk drepe et annet menneske – er OK… så lenge de har en god grunn. Og reglene er det de selv som lager. Dette er jo temmelig langt fra det «vi» er opplært til, og temmelig hårreisende. Men samtidig så er æreskodeksen og rettferdighetssansen til disse menneskene så riktig at man neste ender opp med å like dem også. Helt til neste voldsorgie blir beskrevet – da liker man dem ikke likevel… Og slik gå det gjennom boken… Den må neste bare leses – her ble jeg kjent med et folk jeg overhodet ikke hadde noen kunnskaper om, ikke engang at de eksisterte visste jeg. Det er også veldig lite å finne av opplysninger om dem ellers, så dette er en bok som gir et innblikk i en totalt ukjent verden for de fleste – skrevet av en som selv er kriminell; en urka.
Den som vil ha for mye, er ikke riktig vel bevart, for en mann kan ikke eie mer enn det hjertet hans kan elske. (Bestefar Kuzja)
Menneskene fødes lykkelige, men de innbiller seg at lykken er noe de må finne her i livet... Men hva er det vi i bunn og grunn er? En flokk dyr uten instinkter, som forfølger feilslåtte ideer og søker det vi allerede har...