2017
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«Liv andre har levd» er ein sanseleg familiekrønike med uforgløymelege hovudpersonar.
Eilert Knudtson, som har farma på Alberta-prærien i meir enn tjue år, er komen til Norge for å treffe søskena sine igjen, og for å meistre sorga og saknet etter at kona Martha døde frå han, og dei åtte barna deira. Året er 1927, og det er trettifire år sidan han sist såg søskena sine.
Seksten år gamle Lars Hoem, son av Anton Edvard, vil bli med onkelen tilbake til Canada. Han seier han må vekk fordi det er ein stein som skygger for sola der han er no. Lars Hoems liv i Canada blir ein mørk tråd som fører fram mot dei harde trettiåra.
Eilert går inn i ein langvarig kamp for å overleva som farmar. Da han ikkje kan betale for tilleggsjord som han kjøpte tidleg på tjuetalet, tar styresmaktene jordseksjonane frå han og tvingar han til å bli leiglending.
I 1930 gifter Eilert seg med enka Kate Ness. Barna til Eilert blir vaksne og forsvinn frå heimen. Den aldrande mannen kjempar mot tørke, haglstormar, grashopper og fallande prisar - for å vinne tilbake det han har tapt.
Edvard Hoems nye roman stiller det fundamentale spørsmålet: Kor mykje bestemmer eit menneske si livsreise med eigen innsats, og kor mykje blir avgjort av krefter som vi ikkje kan gjera noko med?
Forlag Lydbokforlaget
Utgivelsesår 2017
Format Lydfil
ISBN13 9788242165381
EAN 9788242165381
Serie Familien fra Rekneslia (4)
Genre Historisk litteratur Biografisk litteratur
Omtalt tid 1900-tallet
Omtalt person Eilert Knutsen Lars Hoem
Språk Nynorsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Edvard Hoem. Liv andre har levd.
Diktaren Edvard Hoem kallar denne historia for ei krønine, og seg sjølv som skriva, og med det er han meir låst til historiske fakta enn i ein skjønnlitterær roman. I ei lang passasje synes eg det var synd for boka, for det vart noko kjedeleg når han skildra dei harde mellomkrigsåra på prærien, men det hører nok med, for det var eit hardt liv og lyspunkta og håpet var ikke det det var så mykje av på den tida - men heldigvis kom krigen og boka tok seg opp igjen etter ca 56 prosent.
Historia vekslar mellom livet til Eilert og hans etterkomarar på Albertaprærien og Anton Edvard med sine på Molde og Fræna. Eg synes livet i heimlandet var skildra meir levande, med mindre statistikk og med flere kjensle framtidsvon og optimisme enn livet på prærien. Det kan nok være fordi eg er heimekjær, men og fordi at skrivaren sjølv hadde større register å ta ta når han skulle dikte levde liv på historiske fakta.
I denne boka skriv han si families historie fram til han sjølv er ti år gammal. Føler at eg kjenner Edvard si familie vel så godt som min eiga no, så han har gjort et godt arbeid. Edvard er jo ein av våre store, så de av dykk som ikkje har lest bøkene har mykje å gle dokke til.
Eg vil sakne å vente på neste bok av dette prosjektet, men håper at han også i framtida vil skrive om folket frå Fræna.
Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.
Klar femmer de første 200 sidene, treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.
Så var man ferdig med slektskrøniken fra Hoem. Denne ble for meg den svakeste av de fire bøkene. Mange steder ser det ut som forfatteren har slekta si som målgruppe og ikke det allmenne publikum. Fire generasjoner med tallrike barneflokker blir omfangsrikt etter hvert, og Edvard Hoem har tydeligvis satt seg fore å omtale alle ved navns nevnelse. Da får det hele et preg av slektsregister og blir bare distraherende for meg som leser.
I denne boka har Hoem i stor grad støttet seg på levende kilder, og det virker som han har tatt med alle anekdoter og hendelser han har fått referert, uansett hvilken betydning de har for helheten. Etter den tredje boka hadde jeg vel mine mistanker om hvilken vei det gikk, men dette ble likevel mer utflytende enn jeg hadde ventet.
Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekta, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde.
Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer.
Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.
Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.
Den fjerde boka om livet til familien til Hoem, på andre siden av Atlanteren- og ved Moldefjorden. Jeg må innrømme at jeg leste denne litt "på trass.", pløyde meg igjennom, skummet litt også. Men var dypt grepet i flere deler av boka. Men det ble veldig mye oppramsing og navn her også. Det som gjorde sterkest inntrykk var å lese om en i slekta som fikk alvorlige psykiske problem , og hva de hadde å hjelpe seg med i den tiden. Brutalt og nådeløst. Og så var det Eilert. Og Anton Edvard. Berit Anna. Ruby. Noen vil jeg huske godt. Ekstra spennende å lese om beskrivelsene av Bud utenfor Molde, der kommer familien min fra. Men har fått min dose slektskrønike for en stund nå. "Vinden stryk over høgdedraget, snøen driv der om vinteren, gjess trekker over haust og vår. Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrene når sola skin. "
Det er fint å følge denne slekta til Edvard Hoem. Han skriver lett og er grei å forstå, selv om han skriver på nynorsk.
Litt mer episodisk enn de foregående bøkene, og noe oppramsende.
Eilert Knudsen er tilbake i gamlelandet etter over 30 år i utlendighet. Det er 1927, og Eilert sørger ennå over tapet av kona, Martha. De 8 barna er igjen i Canada, for Eilert er kun på besøk i Norge.
Unge Lars Hoem har blitt 16 år, og vil gjerne bli med onkelen tilbake til Canada. Foreldrene til Lars setter seg på bakbeina, men de blir til slutt overtalt av Eilert.
Det skal vise seg å bli en mørk periode i Lars’ liv. I Canada er ikke alt bare fryd og gammen lenger. Avlingene slår feil, og krakket på Wall Street gjør det ikke bedre. I tillegg sliter Lars med en uheldig genetisk arv.
Også Eilert kjemper for å holde hodet over vannet når avlingene slår feil, og styresmaktene vil ha tilbake penger han har lånt.
Litt vel mye oppramsing av tall m.m trekker terningkastet ned. Synes ikke alle tallene tilfører noe for min del.
Hoem er aller best når han bare forteller, og historien fenger nok en gang.
-- Eg reknar med at du er omvend, sa Eilert.
-- Nei, sa Kate. -- Eg er berre rangsnudd.
Uendeleg stort er menneskesinnet som gøymer minna om eit liv.
Lykka kom med bryllaupet, og med lykka kom kjærleiken
Så vanka det ein kyss bak ei dør og litt kjæling bakom ei anna dør. Dei visste ikkje ordet av det før dei fann ut at det var rettast å sende ut ekteskapslysing.
Slik er det blitt, sa Kate. - The Promised Land er blitt the Land of Thirst and Hunger.
Det var ei forferdeleg sanning ho gav ord til.
Bøkene er ikke rangert etter hva jeg likte mest og minst, men de er alle blant favorittene:
Send meg GJERNE tips om historiske romaner😊
Saknar ein funksjon på bokelskere der ein kan markere når ein anskaffa seg dei enkelte bøkene. Lagar derfor eigne lister fom 2018 for å bøte på dette.