Nord-Korea har fascinert meg så lenge jeg har kjent til at det skjuler seg en helt annen verden innenfor de grensene. Dessverre er det nokså sjeldent vi får representative og troverdige beretninger derifra, av tre grunner:
1) Propagandaen i Nord-Korea er så bunnsolid at de som bor der tror på det de hører (og det er på ingen måte rart, for er det noe Kim-ene i Nord-Korea kan, så er det dette), og dermed er helt sikre på at alle andre land er verre (pluss at det å stille spørsmål er ensbetydende med å være en forræder).
2) De som ikke har noe positivt å si, blir selvsagt ikke trykket i Nord-Korea (de blir henrettet eller sendt til arbeidsleire, som i grunn vanligvis er det samme som å bli henrettet).
3) Mange av de som prøver å flykte – eller mistenkes for å prøve å flykte, eller er i familie med noen som har prøvd/klart å flykte – blir drept.

Dette er paradiset.

Hyok Kang var blant de som overlevde flukten over grensa til Kina, da hungersnøden i Nord-Korea var som verst. Dette var en hungersnød som begynte i 1994 og varte til 1998. Ikke at de ikke sliter med hungersnød lenger, for det gjør de virkelig (men mest utenfor hovedstaden Pyongyang). Men fra 1994 til 1998 døde mellom 240 000 og 3,5 millioner mennesker (vanskelig å si, for dette er ikke tall Nord-Korea er interessert i å dele. Er neppe tall de er interessert i å samle inn heller, for den saks skyld). Du kan lese mer om katastrofen her.

Faren til Hyok hadde allerede rømt til Kina en gang tidligere. Han hadde blitt arrestert, men klarte å stikke av over grensa. Tre måneder senere kom han tilbake for å overtale familien sin til å bli med, men da ble han tatt. Han endte opp i fengsel, men kom til slutt ut derifra (det hjelper å ha mulighet til å bestikke vaktene, som var sultne selv). Familien til forfatteren var blant de privilegerte. Og det sier i grunn litt, for de var på ingen måte priviligerte i forhold til folk selv med dårlig råd her i Norge. Denne statusen hadde de blant annet fått fordi de valgte å returnere til Nord-Korea etter å ha vært på flukt til Japan under krigen. De var å regne som ekte patrioter fordi de returnerte. Dette var noe besteforeldrene hans angret på siden, for når man først har kommet inn, er det nesten umulig å komme seg ut igjen.

Hyok ville ikke til Kina. Han er et levende bevis på den enorme effekten propagandaen har på innbyggerne. Selv ham, som var å regne som litt av en rebel i hemmelighet (han laget for eksempel parodier av de patriotiske sangene, som hadde vært nok til å få ham henrettet), trodde fullt og helt på alt det positive som ble sagt om lederne, og på at i Kina og Sør-Korea, for ikke å snakke om USA (de imperialistiske bastardene!), var det langt verre. Bildet som males av utlandet er så mørkt at sulten i Nord-Korea virkelig virket som det beste alternativet. Kan man i det hele tatt forestille seg det her på utsiden?

Hyok Kang kan tegne. Han har illustrert boka, og i to deler får vi tegninger av lærere som banket elever, et klasserom med stadig færre elever (fordi de sultet ihjel en etter en), ihjelsultede lik i gatene, henrettelser, rottejakt og tyverier. I kombinasjon med forfatterens svært nøkterne språkføring, blir virkningen voldsom. Det var flere ganger der jeg oppriktig talt glemte at jeg leste en historie fra virkeligheten. Den virkeligheten som Hyok Kang beskriver er så fremmed og så forunderlig trist at det rett og slett ble vanskelig å huske at Nord-Korea eksisterer. Dette er ikke en skjønnlitterær dystopi som setter virkeligheten på spissen. Dette er virkeligheten. Forfatteren skriver stødig og saklig om kannibalen som slo ihjel datteren i raseri og deretter besluttet å spise henne for å holde seg i live. Han beskriver lampene som lyste opp statuer av lederne mens alle andre var uten strøm. Han beskriver at de jaktet på rotter – ikke bare for å spise dem, men for å finne lageret deres (av noen riskorn og annen mat). Han beskriver at han forsøkte å tegne Lederen en gang på barneskolen, og umiddelbart fikk juling uten like av læreren (fordi han selvsagt ikke er verdig å forsøke å tegne en så overmenneskelig person). Mistenksomheten som hersker blant menneskene er vanskelig å se for seg. Man kan ikke stole på noen, for hvem som helst kan være en representant for Staten undercover. Man belønnes for å rapportere negativ adferd.

Det er alle mot alle i paradiset.

Når Hyok og familien endelig kommer seg over grensa til Kina (etter å av en eller annen grunn – manglende ammunisjon? – ikke bli skutt av vaktene som så dem), er det en forunderlig verden som møter dem. Kina er ikke slik som Nord-Korea fortalte. Og når de til slutt bestemmer seg for å flykte til Sør-Korea (dog skeptiske, grunnet det de hadde hørt om stedet da de bodde i Nord-Korea), reiser Hyok og et par venner i forveien gjennom Vietnam og Kambodsja. Etter diverse problemer ender de til slutt opp i sør, og løgnene de har blitt fødd med under oppveksten blir smertefullt klare.

En av de mest interessante delene av boka for min del var forfatterens beskrivelse av hvordan de blir behandlet i Sør-Korea. Dette var en problemstilling jeg ikke egentlig hadde tenkt noe særlig over før, men den er jo ikke overraskende. Disse menneskene kommer fra et alle-mot-alle-samfunn, der kriminalitet var en nødvendighet. Når de kommer til et åpent og demokratisk samfunn er det utrolig vanskelig å gi slipp på mistenksomheten og gamle (livsnødvendige) uvaner. Dette fører til at de har en tendens til å bekrefte det dårlige ryktet de har blant sør-koreanerne (at de er småkriminelle pøbler), og når man samtidig er vant til å svare på mobbing med vold (fordi skylden for angrepet ligger hos mobberen, ikke hos han som angriper i samfunnet i Nord-Korea), finner man seg selv i en spiral av diskriminasjon og dårlig rykte det er vanskelig å komme ut av. Problemet forsterkes i at det er lett å kjenne igjen en flyktning fra Nord-Korea simpelthen fordi de er småvokste i forhold til sør-koreanerne.

En knallsterk biografi det er umulig å legge fra seg (jeg leste mens jeg gikk til/fra steder). Man blir målløs. Dette er et sted som finnes akkurat nå. De tingene som beskrives skjer samtidig som jeg skriver om denne boka. Dette er ikke skjønnlitteratur. Det er heller ikke eldre historie. Dette er nåtiden, og landet blir nå ledet av den tredje Kim-en (som tilsynelatende er ekstra glad i å hisse på seg naboene i sør og USA). Bør leses av alle.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.