They came forward on tiptoe, making a great deal of noise by stepping on twigs, rustling bushes, crackling gravel under their feet and doing all the other things that make such a noise at night and never do in the daytime.

There was no reason on Earth why they should giggle, which is, of course, the very reason why they did.

A dim notion was growing in her mind that the fact that she had never done a thing was no proof that she couldn't.

Sometimes it seems to me that every time a new piece of machinery comes into the door, some of our wits fly out the window.

She had always thought she was in school to pass from one grade to another. She was startled to get a glimpse of the fact that she was there to learn how to read and write and do arithmetic and generally use her mind so she could take care of herself when she grew up.

It made her feel as if she were learning to skate, and somebody had pulled away the chair she'd been leaing on and said, "Now, go it alone!"

Den mørke elven videt seg plutselig ut, og der fløt den ut i den større Skogstrømmen som flommet fort ned fra kongens store dører. Der lå et mørkt vannspeil som ikke lenger var overskygget av trær, og på dets glidende overflate var det dansende og oppbrutte speilbilder av skyene og stjernene.

Sikkert er det at du vanligvis finner noe dersom du leter, men det er ikke alltid nettopp det noe du var ute etter.

Innenfor sykehusveggene opplevde jeg at hjertet mitt ble helt igjen - fra å være fylt av nidkjærhet og tro, til fortvilelse og tvil, til tro igjen. Bare at nå var hjeret mitt fylt med en forandret tro. Mer moden, kanskje.

Alt jeg visste, var at det var uutholdelig å måtte vente, men midt i smerten kjente jeg på en fred, en helt spesiell fred. Det var ikke mulig for meg å forklare hva som skjedde, men kroppen slappet av, og jeg ble forferdelig trøtt og sovnet på fanget til far.

Senere funderte jeg på om det at jeg sov som et lite barn på fars fang midt i all frykt og usikkerhet, nettopp var et perfekt bilde på tilliten Herren ønsket jeg skulle ha til Ham.

Kjærligheten er selve bærebjelken mellom to mennesker, det vakreste som finnes.

En liten gest av godhet og nestekjærlighet fra en person til en annen hadde virket som balsam for sjelen for dem begge; en berøring som knyttet dem sammen der og da.

Det var første gang jeg følte meg inspirert, første gang jeg faktisk fikk øye på noe dypt og dyrebart som simpelthen måtte foreviges. Hendene deres.

Den enkle berøringen av en hånd oppå en annen. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg sto ikke så langt unna dem, og knelte høytidelig ned, som om jeg var i en kirke, så hellig opplevde jeg at dette øyeblikket var.

Dogwood-trærne og asaleaene erklærte sin glede over nytt liv som begynte å spire og gro, vårluften var mild, påskeliljene svaiet gule og blide frem og tilbake, himmelen var klar blå, og duften av hyasinter kilte i nesen. Jeg snurret rundt med armene i været og nøt det.

Krigen mot de alvorlig handikappede i fysisk og psykisk henseende sluttet ikke med Nazi-Tysklands nederlag (...)

Den foregår fremdeles i verden, og den kommer til å fortsette så lenge det finnes mennesker som ikke vet hva det vil si å være menneske, så lenge det finnes mennesker som mener at mange levende ikke er verd at en lar dem få leve. Eller at det er liv som ikke er verd å bli født!

"Deres retningslinjer skal altså kunne dra et skille mellom de menneskelige og de ikke-menneskelige, og de ikke-menneskelige skal dø. Anser De disse retningslinjene for menneskelige?"

"Ja, for jeg anser ikke det liv disse stakkars vesener lever, for menneskelig."

"Hvor går grensen? Når blir et menneskelig liv umenneskelig?"

"Når det ikke kan reagere menneskelig overfor et annet menneske. Når det ikke kan omgås menneskelig med noen." (...)

"Det kan en ikke engang si om de aller svakeste på sjel og legeme her i Bethel (...) Hvis de ville si det om noen her i Bethel, er jeg redd jeg ville måtte spørre Dem, dr. Brandt, om De er i stand til å omgså menneskelig med et annet menneske."

"Har livet noen menneskelig verdi for disse stakkars vesener som er født uten minste spor av intelligens? Eller som misfostre, naturens feilgrep? Betyr livet noe som helst for dem sammenlignet med det livet vi kjenner til? Har de noen glede av å være i live? Er det ikke bedre for dem å få dø?" (...)

"La meg aller først si at disse barna er Guds barn like mye som De og jeg."

"Snakker de om maskiner som har brutt sammen, eller om mennesker? Hvis De snakker om mennesker, så er Deres retningslinjer umenneskelige. Det er også umenneskelig å snakke om å hjelpe noen mennesker ved å myrde andre. Hvem gir Dem rett til å være umenneskelig for å kunne hjelpe noen mennesker?"

For henne gjaldt det tiden nå. Fortiden var fortid, klar og tilgitt. Fremtiden var lagt i Guds hender. Nå var alltid akkurat nå, dette enestående øyeblikket da hun kunne dele Guds kjærlighet med andre - og det var hennes fryd.

Det var altså en krig mot sinnslidende, åndssvake, utilregnelige, epileptikere, vanføre og gamle. Og imot alle som hadde vært på institusjon i over fem år.

De nazistiske supermenn, de sterkeste i fysisk henseende, hadde erklært krig mot de svakeste, de som de anså for uegnet til å leve.

"Når menneskelig tenkning er kommet til en blindgate og ingen utvei ser for sine problemer," sa pastor Fritz rolig, "så kan troen strekke sine vinger. Det har aldri vært bedre livsvilkår - for troen."

"Du behøver ikke å skamme deg over tårene dine. Tårene er også en av kjærlighetens gaver. Men tenk hvor rike vi er alle sammen, fordi Jesus forlot sitt himmelske hjem for å komme til oss og være vår venn!"