Så snart vi var ferdige med oppstillingen, var våres Bibel fra morgen til aften senter for stadig flere mennesker som trengte til hjelp og håp. Som hjemløse barn samlet seg om lysende ild, samlet vi oss om den. Vi holdt våre hjerter hen til den varme og det lyst, den hadde å gi.

Jo mørkere natten rundt om oss ble, jo klarere og sannere og finere lyste Guds Ord.

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller sverd? Men i alt dette mer enn seirer vi ved ham, som elsket oss."

"Sannheten, løytnant," sa jeg og sank noe, "er at Guds synspunkt av og til er forskjellig fra vårt - så forskjellig at vi ikke engang kan gjette det, hvis han ikke hadde gitt oss en bok, som forteller oss om det.

Da jeg kom tilbake siste gang, hadde det samlet seg en gruppe om far til aftenandakt.

Hver dag i mitt liv var sluttet på denne måten: den dype, stødige stemmen som sikkert og ivrig la oss tillitsfullt over i Guds varetekt.

Bibelen lå hjemme på hyllen, men han kunne mye av det som stod i den utenat. De blå øynene syntes å se forbi det låste og overfylte rom, forbi Haarlem, forbi hele jorden, da han siterte etter hukommelsen: "Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg bier på ditt ord... Støtt meg, så jeg må frelses..."

Klokken tre den ettermiddagen gikk Cato og jeg gjennom høye dobbelte dører til politistasjonen. Politimannen som var på vakt, var Rolf selv. "Kom med meg," sa han brysk. Han førte oss ut av en dør og gjennom en korridor, hvor det var ekstra høyt under loftet. Ved en låst jernport stanset han. "Vent her," sa han (...)

Han var borte i flere minutter. Så ble døren åpnet igjen, og vi stod ansikt til ansikt med Harry. Rolf gikk litt tilbake, da Harry tok Cato i armene.

"Dere har kun noen få sekunder," hvisket Rolf. De slapp favntaket og så hverandre i øynene (...) Harry kysset sin kone. Så tok han min hånd og rystet den høytidelig. Vi fikk tårer i øynene. For første gang talte Harry.

"Jeg skal bruke dette sted - hvor de enn fører oss hen," sa han. "Det skal være min vitneplass for Jesus."

I Guds rike finnes det ikke noe hvis. Og ingen steder er tryggere enn andre. Å være i Guds vilje er vår eneste trygghet... Corrie, la oss be om at vi alltid må være det!

"Corrie," begynte han i stedet, "vet du hva det er som gir sånn en smerte? Det er kjærligheten. Kjærligheten er den sterkeste makt i verden, og når den blir hindret betyr det smerte.

Det er to ting vi kan gjøre når dette skjer. VI kan drepe kjærligheten, så den ikke gjør vondt lengre. Men da er det selvfølgelig en del av oss som dør også.

Eller også, Corrie, kan vi be Gud om å åpne en annen vei til kjærligheten (...) Når vi ikke kan elske på den gamle, menneskelige måte, Corrie, kan Gud gi oss den fullkomne måten."

"Tomhet! Tomhet!" fikk hun til sist fram gjennom tårene. "Hvordan kan vi bringe noe til Gud? Hva bryr han seg om våre kunster og småting?"

Vi ble stående og lytte vantro, da hun senket hendene og med tårene ned over ansiktet hvisket hun: "Kjære Jesus, jeg takker deg for at vi må komme med tomme hender. Jeg takker deg for at du har gjort alt - alt - på korset, og alt hva vi behøver i liv og død er å stole på dette."

Og vår vise Far i Himmelen vet også når vi har bruk for forskjellige ting. Løp ikke foran ham, Corrie. Når tiden kommer da noen av oss skal dø, da vil du se at Gud gir deg den kraft du behøver akkurat når du trenger til den.

Noe av kunnskapen er for tung for et barn. Når du blir eldre og sterkere, kan du bære den. Ennå må du betro det til meg å bære den for deg.

Minner fra barndommen kom strømmende ned over meg i mørket, de var merkelige nære og påtrengende. I dag vet jeg at sånne minner ikke er nøkler til fortiden, men til fremtiden.

Jeg vet at når vi lar Gud bruke de opplevelser vi får i livet, blir de en merkelig og fullkommen forberedelse til arbeidet han vil gi oss å utføre.

She can take the most complicated things in life, and wrap them up so small and simple they’ll fit right in your pocket.

Og så den fine utsikten. Et så vakkert bilde kan ingen lage.

«Jeg vet at jeg smelte med dørene, tante Polly,» sa hun gledesstrålende. (…) «Tante Polly, har du noen gang smelt med en dør?» «Jeg håper da inderlig ikke jeg har det.» Hun var både forferdet og overrasket denne gangen.

«Det var trist, tante Polly.» «Trist?» Tanten så himmelfallen på piken.

«Ja, for hvis du hadde lyst til å smelle med dørene, ville du ganske sikkert ha gjort det. Har du aldri gjort det kommer det sikkert av at du aldri har vært så glad at du fikk lyst til å smelle med dører. Det er det som er trist. Jeg er lei for at du aldri har vært så glad.»

"Pleier du å si god morgen på den måten?" (…) "Neida, tante," lo hun lykkelig. "Sånn hilser jeg bare på folk jeg er glad i. Det kommer av seg selv."

I dag er jeg glad bare fordi jeg lever.

"Surely you know what a kiss is?" she asked, aghast. "I shall know when you give it to me," he replied...

She asked where he lived. "Second to the right," said Peter, "and then straight on till morning." "What a funny address!"

They were already the only persons in the street, and all the stars were watching them.

Stars are beautiful, but they may not take an active part in anything, they must just look on for ever.

You would see her on her knees, I expect, lingering humorously over some of your contents, wondering where on earth you had picked this thing up, making discoveries sweet and not so sweet (...)

When you wake in the morning, the naughtinesses and evil passions with which you went to bed have been folded up small and placed at the bottom of your mind, and on the top, beautifully aired, are spread out your prettier thoughts, ready for you to put on.

Yes, it was real talk, quite different from the loud, imperious "miauw!" with wich Eleanor asked for her milk.

This was the softes, prettiest kind of conversation, little murmurs and chirps and singsongs. Betsy could almost understand it! She could understand it enough to know that it was love talk.