I used to think I was a pretty good person. Then God used the war and all the hardships He brought me through to break me and change me and shape me into someone He could finally use.

Death comes for all of us, one way or another. In the meantime, Phoebe, you have to live knowing that each day counts. And serving God each day is what makes it count. Live for his Glory - whether you understand what He's doing or not. Be faithful to Him.

I know how close we are to death each moment - a mere breath away - and we don't even realize it. I've also learned that the God who paints the sky with His glory is the One who holds each of us in His hands. His will that's going to prevail, not ours.

"You got to put your life in Jesus' hands. Trust that in the end, whatever happens, He still in control." "I can't. I don't have as much faith as you do."

"Faith don't come in a bushel basket, Missy. It come one step at a time. Decide to trust Him for one little thing today, and before you know it, you find out He's so trustworthy you be putting your whole life in His hands."

We can only live our lives one day at a time - and this is our special day.

Well, when you see that certain man you heart flies like paper on the wind - don\t matter if you just see him one minute ago or one year ago. When you with him, ain't nothing or nobody else in the whole world but hi. You might be walking down the same old street you walk every day, but if you with him, your feet don't hardly touch the ground anymore, like you just floating on a little cloud.

Kära barn. Jag är inte rädd för att dö. Om jag dör kommer jag ju till himlen, hem till Jesus, min frälsare.

Katarina var helt fascinerad av att se hur skogen ändrade färg över en natt - från grönt till höstens hela rikedom av lysande gult och rött.

Ser du hur ivrigt bina arbetar? Varje arbetsbi besöker tio blommor i minuten. Det blir sexhundra blommor på en timme. Binas honungssäck rymmer 75-90 milligram. Ändå har de oftast bara 50 milligram med sig hem efter en rundflygning. För att samla ett kilo honung behöver biet alltså fjorton miljoner flygtimmar. Då har det tillryggalagt en sträcka som är lika med sex gånger jordens omkrets.

Bare i Ryssland samlas varje år flera tusen ton honung. Jämfört med det verkar ett flygplan ganska löjligt. Visst är detta lilla djur ett underverk jamfört md vad människan kan ästadkomma? Du måste läsa om hun sinnrikt bina är konstruerade och om deras fantastiska sociala liv. Vi människor kan bara stå och gapa av förundran.

Nu är frågan om allt detta uppstått av en slump eller om det kan finnas en vis byggmästare som står bakom alla dessa naturens underverk.

(...) Och nu menar u att naturen är de spår som Gud lämnat efter sig, spår som talar om hans närvaro och bevisar hans existens?
- Ja, ungefär så.

Men det var slett ikke alltid de snakket sammen. Det kunne gå flere timer uten at de sa et eneste ord, men det var nettopp så godt at de kunne tie sammen.

Når smerten drev ham inn til Gud, kom han styrket ut igjen og hadde enda rikere ting å skrive om.

Tenk så på de utallige blomstene som vokser her. Fargene er så vakre og reine at ingen kunstner kan få det til slik. Plukk en bukett og se hvor like de er, og likevel er de ikke helt like noen av dem. Det er Gud som har dannet dem. Det vil han gjøre på nytt hvert år. Kan vi ikke se hvor stor Gud er?

En gang hjalp jeg deg med dine første skritt - og nå skal du hjelpe meg med mine siste.

Sammen gikk de inn til Gud i bønn. De fikk takke Gud for tornene på veien, men først og fremst takket de for rosene blant dem.

"(...) Hva bryr jeg meg om stuene er små? De er jo være, - det er vår heim. Det er bedre enn kongens slott." "Det kan bli smått med økonomien og," fortsatte han. "Prestelønnen er ikke stor. Det kan bli fattigdom."

Hun la hånden på munnen hans. "Hold opp med det dumme pratet. Det vil alltid være rikdom for meg der du er." "Ja, og der hvor Jesus er," la han til.

Dertil kom at han hadde en som fulgte ham i tankene. De møttes og i bønnen. Bønnen gjør milene små.

Han begynte å synge. Det var pent vær, og ville blomster nikket til ham fra veikanten. Den krydrede høylukta hang i lufta overalt og gjorde ham godt. Han sang den ene salmen etter den andre av full hals.

Denne gangen var det et høyt, fint grasstrå som fanget oppmerksomheten. Hvor vakkert det var! Han strøk varsomt oppover det med fingrene. Det var annerledes enn alle de andre - og så var det akkurat som dem likevel.

"Lille gutten min!" Cecilie tok den lille, skjelvende gutten i armene sine. "Gud er overalt på samme tid, selv om vi ikke kan forstå hvordan han kan være det. Gud er med far, og Gud er her hjemme hos oss. Gud ser meget bedre enn vi og hører meget bedre enn vi. Han ser hele jorden og alle menneskene på en gang (...) Gud er så stor og sterk at han kan passe på oss alle sammen."

"Gud passer på oss alle sammen," gjentok den lille. "Gud er så stor og sterk..." De dype øinene blev rolige igjen. Han kysset mor og krøp ned i den lille sengen. Mange minuttene varte det ikke før han sov barnets sorgløse søvn.

Det var bare en grunn som holdt når lykken skulde bygges, en grunn som aldri sviktet.