Hun var jo ikke alene. Ved roret stod han, den evige Gud, som kjenner veien midt i mørke natten og lar sine løfter stråle frem som stjerner over leden.

Så foldet hun stille hendene og bad om nåde til å holde ut og legge hånden sin i den sterke hånden som veier byrdene på kjærlighetens gylne vekt og passer på at ikke det minste grand for meget får lov til å tynge den sjelen som vil våge og vinne - med ham!

Men hun hadde ikke forstått at veien til himmelen begynner ved korset.

Det måtte virkelig være en vidunderlig stor lykke å ha det slik som hun. Å kjenne Gud, ikke slik i sin almindelighet, men kjenne ham personlig som en virkelighet som alltid er nær. Å elske ham og vite at man er elsket igjen!

Den som lengter efter å få sin misgjerning forlatt, skal ikke lengte forgjeves. Og for den som har funnet alt i Gud, er døden ingen død. Den er porten inn til et liv i lys og fred - uten ende.

Noget så skjørt og fint som en barnesjel (...) Den er likeså skjør som det støvet vingene til sommerfuglene er laget av. Et koldt vindpust, nogen regndråper, og vingen til sommerfuglen skinner ikke slik som før.

Det var jo et under over alle under når et menneskelig vesen blev født til verden. En liten fjær felles fra den himmelske kjærlighetens vinge ned i en mors skjød.

Og dermed tendes et liv som aldri skal slukke, aldri dø - et liv som skal fortsette gjennem tiden og gjennem tidsaldrer uten tall, i evigheters evighet. Hvilken alvorlig tanke!

"For Gud er ingen ting umulig," sa hun. "Han formår uendelig meget mer enn vi kan tenke eller begjære. Og hans kjærlighet når enda lengere enn den varmeste menneskelige kjærlighet."

Det har jo heller ikke så meget å si hvad vi gjør, når vi bare tjener Herren. Det som er av betydning er hvordan vi gjør det.

Når det er blitt en levende virkelighet for hjertet at vi hører Herren til, da vil det ikke lenger gå an å leve for sig selv. Og Herren har nok et arbeide for hver enkelt av sine tjenere.

Det er en trøst i sorgen at man har nogen å savne (...) Det er jo et bevis på at man har eid en skatt som mange andre aldri har hatt. Og da blir det ikke bare savn, men takk og lov.

Og øinene var to klare stjerner. De var rolige og fulle av fred.

Bak det tilsynelatende umulige ligger Guds muligheter.

Så satt hun og så på solen som spilte i vannet. Refleksen gynget hit og dit med strømdraget. Og solen var den samme som gjennem alle de foregående årene. Men vannet var ikke det samme. Det ilte avsted, stadig avsted mot målet.

Slik hadde det vært med slektene som hadde bodd der også. De hadde kjempet og lidt, jublet og gledet sig. Men de hadde ikke kunnet stanse, ikke en eneste en av dem. De var blitt rykket med av livets strøm og hadde ilt avsted - mot sitt mål. Også hadde solen lyst over nye slekter, som også hadde ilt avsted - mot sitt mål (...)

For den som har kastet anker innenfor forhenget, er målet bare ett eneste. Og da er det ikke noget mørke ved tanken på at livet er kort og evigheten lang.

Så bad han til Gud og overlot sig selv og sin hustru i Guds nådige varetekt for natten, for tiden og for evigheten.

"Jeg - jeg tenkte på fremtiden..."
"Og hvad tenkte du da, kjæreste?"
Hun forsøkte å se på ham gjennem mørket.
"Jeg tenkte på at jeg ikke hadde kunnet gå inn i dette nye avsnittet av mitt liv uten Gud. Jeg forstår ikke dem som kan det."

"De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høilys dag."

Han ønsket så inderlig at de to unge skulde vandre den veien hånd i hånd. Det var den eneste veien hvor det finnes virkelig lykke.

Skumringen falt på. Solen var nettop sunket bak skogen, men vesthimmelen var som flammende gull, og på den andre siden kom fullmånen op over fjellene langt borte.

ingen sti er for bratt for to,
for to som går hånd i hånd.

Den som har gjort et feilgrep, må bære følgene som en mann. Da kan Gud vende selv feilgrepene våre til velsignelser.

Hun hadde lært sig til å ta hver dag av sin Fars hånd, og han fylte hver dag for henne med sin nådes rikdom.

Både de eldre og de yngre frukttrærne var som et hav av lyserøde og hvite blomster mot den blå himmelen, og dem gamle bygningen tok sig så godt ut i all denne prakten. Opover veggene klatret villvin og kaprifolium, og på de lange rabattene på hver side av veranda-inngangen lyste store, fløielsblå stemorsblomster og vuggende hvite pinseliljer. Over innkjørselsgrinden bøide to gullregntrær sig, fulle av gylne klaser.

Alt var så helligdagsfint og pyntet...