Og øinene var to klare stjerner. De var rolige og fulle av fred.

Det var bare en grunn som holdt når lykken skulde bygges, en grunn som aldri sviktet.

Men hun hadde ikke forstått at veien til himmelen begynner ved korset.

Hun var jo ikke alene. Ved roret stod han, den evige Gud, som kjenner veien midt i mørke natten og lar sine løfter stråle frem som stjerner over leden.

Så foldet hun stille hendene og bad om nåde til å holde ut og legge hånden sin i den sterke hånden som veier byrdene på kjærlighetens gylne vekt og passer på at ikke det minste grand for meget får lov til å tynge den sjelen som vil våge og vinne - med ham!

Det er en trøst i sorgen at man har nogen å savne (...) Det er jo et bevis på at man har eid en skatt som mange andre aldri har hatt. Og da blir det ikke bare savn, men takk og lov.