Hun hadde lest et eller annet sted at Herrens tjeneste ikke alltid behøvde å være virksom tjeneste. Den kan bestå i å vente - en halv time eller et helt liv, - eller i å lære, i å lide og være stille.

Og når vi en gang kan se tilbake på livet i lys av evigheten, da skal vi erfare at lidelsen mangen gang var den høieste form for vår gudstjeneste, når sjelen formådde å bevare sin trygge tillit, til tross for at den befant seg på smertens vei.

Alt i denne verden er snart forbi. Alt er forgjengelig, alt forgår under hendene dine. Men Gud forblir og du selv med, enten du nu er god eller ond.

De gjerninger du gjør nu, er evighetssæd. Hver særskilt handling på hver enkelt dag, god eller ond, er et korn av denne sæd. Hver dag gjør dig mer eller mindre lik Gud, mer eller mindre mottagelig for hans kjærlighet, skikket til større eller mindre herlighet, og den fører dig nærmere eller lengere bort fra Gud.

Forsøk å tenke denne tanken helt ut: Jeg selv, mitt innerste vesen skal alltid forbli, hele evigheten igjennem, i en tid uten grense. Jeg kan aldri, aldri komme bort fra mig selv. Jeg skal alltid være mig selv, alltid være slik som jeg er blitt her i livet på jorden.

Hvor forferdelig alvorlig livet blir ved den tanken! Dette livet er stedet hvor karakteren dannes for livet hinsides. Et menneske kan ikke ta med sig noget av utvortese ting til den andre verden. Bare sig selv kan det ta med, sitt indre menneske. Ikke noget av det mennesket har. bare hvad det er. Alvorlige tanke!

Derfor må det være vår lengsel og bønn at Gud må danne oss slik at vi passer i hans rene, hellige, himmelske verden, så at vi kan stå for hans ansikt med fryd.

Da blev det en stille høitidsstund der inne ved Guds alter (...) Solgløden falt over de unge bøide hodene, og to unge hjerter sluttet forbund med sin Frelser for tid og evighet.

Det blev tåke og frost, og ranker og gitterverk glitret som sølv når solen skinte på de fine isnålene.

Det kunde gjerne ha vært regnvær istedenfor solskinn, de vilde ikke ha merket stort til det allikevel, for de var så glade i hverandre.

Og litt etter litt oppdaget han at så lenge han holdt seg tett inn til Herren og hver eneste dag leste i Bibelen og ba, var kjærligheten sterkere enn hissigheten og dovenskapen.

Kjærligheten er langmodig, er velvillig, bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke.

Du har jo fortalt meg, sa bestemor mens hun foldet hendene oppå Bibelen og så på Annette gjennom brillene, at du har bedt Frelseren komme inn i hjertet ditt, og han er kommet inn med sin kjærlighet, den kjærligheten vi nettopp leste om.

(...) du kan kanskje bli trett, utålmodig og grinete. Men Jesus sin kjærlighet er langmodig og velvillig. Be ham om at han skal møte dine vrange og bitre tanker med sin kjærlighet, så skal du se at de ikke kan holde seg så lenge.

(...) Stundom kan du fristes til å bli misunnelig og misfornøyd. Da må du huske at Jesu kjærlighet er i ditt hjerte og den bærer ikke avind. Når hjertet er fullt av Jesu kjærlighet, blir det ikke plass til misunnelse.

(...) Du vil nok ikke alltid bli lagt merke til, og du må ikke vente at du skal få ros og bli gjort vesen av. Men husk at Jesu sin kjærlighet trenger seg aldri fram og forlanger å bli påskjønnet. Hans kjærlighet vil hjelpe deg å gjøre arbeidet ditt stille og trofast, enten noen legger merke til det eller ikke.

Jesus er din herre, og du arbeider for å glede ham.

Grenene var bøyd av snøtyngden, og konglene strålte av frostkrystaller.

Hver eneste dag banker onde, bitre og egenkjærlige tanker på døra og prøver å komme inn. Men strev ikke med å jage dem ut selv, for det klarer du ikke. Be Jesus om å møte dem med sin kjærlighet.

Les hver dag i Bibelen om Jesu kjærlighet. Hvis du fyller hjertet ditt med den, blir det simpelthen ikke plass til de onde, bitre tankene (...)

Jeg vil begynne idag, og hver morgen når jeg våkner vil jeg lese et stykke om Jesu kjærlighet.

... for hver gang ble de minnet om at den sanne lykke kommer av å tilgi, å dele med og hjelpe hverandre.

Lyset strømmet inn. Dalen nedenfor lå i dyp skygge, men sollyset trengte gjennom ei kløft i fjellene og nådde akkurat ned til deres hytte.

Solskinnet glitret i nysnøen, og fjelltoppene skinte så det gjorde vondt i øynene. Hele soverommet som hadde vært mørkt, var badet i det deilige, kjølige morgenlyset.

Ingen av oss kan av oss selv la være å tenke dårlige tanker. Det nytter lite å prøve på det.

Men hør nå: når du kommer ned om morgenen og ser at stua her er mørk og lemmene er for vinduene, sier du da til deg selv: "Jeg må først jage mørket ut, og så kan jeg ta lemmene fra så sola får komme inn?" (...) Jeg lukker opp, naturligvis, og så kommer lyset inn (...)

Akkurat slik går det for seg når du ber Jesus komme inn. Han er kjærlighet, og når kjærligheten kommer inn, må hatet og egenkjærligheten og uvennligheten vike, liksom mørket må ut når solskinnet slipper inn.

"Hva kunne jeg gi Jesus i fødselsdagsgave?" Spurte han, la armene på bestemors kne og så henne opp i ansiktet. "Du kan gi ham deg selv," svarte bestemor og stanset et øyeblikk i strikkingen.

Snøen lå høyt på takene, og far måtte måke vei fra gatedøra bort til sledesporet. Den lille bekken var helt tilfrosset, og istapper hang som blanke sverd ned fra fjellstupene.

Hver morgen kjøre Annette og Dani til skolen i stjerneskjær, men kom heim i solskinn under en dypblå himmel som fikk snøen til å skinne som diamanter.

Jeg var en synder og han var en helgen, men for oss begge blomstret liljene i liene, solnedgangen var like vakker, og morgendemringen like skyfri. Det var ingen forskjell.

Da begynte jeg også å tro på Guds kjærlighet og nåde.

Hvis du bare bruker evnene dine for din egen skyld, vil du aldri vinne kjærlighet. Du kan kanskje oppnå beundring og misunnelse, men aldri kjærlighet. Hvis det var det du ville, har du bare kastet tida bort til ingen nytte (...)

Hvis du gjerne vil at de skal holde av deg, sa den gamle mannen fast, må du selv elske og tjene dem. Det er ikke gjort i en fart, det kan ta år, - men du må holde ut.

Rundt om dem på alle kanter hevet rosenrøde snøtopper seg opp av et purpurfarget hav.

Sola holdt på å gå ned, og mens tusmørket leiret seg nede i dalen, falt de siste strålene på de høye fjellene og badet dem i gullglans (...)

Litt etter litt sank sola, så bare selve toppene ennå flammet i karmosinrødt. Så svant glansen helt, og det var ikke annet å se enn kalde, isblå fjell. Bak dem kom stjernene fram. Snart ville månen komme opp, og da ville fjelltoppene bli som skinnende sølv.

Markene på begge sider var som et stort teppe av ville pinseliljer, bare hist og her isprengt med strålende markblomster. Duften var sterk nok til å få hvem som helst til å falle i søvn og drømme søtt...

Bøkeknoppene var tykke og holdt på å springe ut, hist og her var et lite, dunet blad brutt igjennom. Snart ville alle knoppene briste, og skogen ville stå der som en domkirke med sitt fine, grønne bygningsverk mot den blå himmelen.

Det var så fint i skogen, trærne holdt på å våkne opp til vårens liv. Harpiksen drev nedover de grå stammene, og en søt, varm duft steg opp fra jorda, der solstrålene laget lysflekker mellom greinene. Skogen var liksom fylt av fred og et kjølig lys...