En virkelig kusk er en slags mellomting mellom en ungkar og en gift mann, og det vet alle fornuftige folk.

"Kort sagt, Sammy, jeg føler meg ikke trygg andre steder enn på bukken."
"Åssen kan du være tryggere der enn andre steder?" innskjøt Sam.
"For en kusk er et privilegert individ," svarte Weller og så fast på sin sønn. "For en kusk kan gjøre mye uten å vekke mistanke som ikke andre kan. For en kusk kan stå på god fot med kvinner i omkrets av åtti miles uten at noen tenker på at han skal gifte seg med noen av dem. Og hva for en annen mann kan si det samme, Sammy?"

"Leve Slumkey!" brølte de hederlige og uavhengige.
"Leve Slumkey!" gjentok Pickwick og tok av seg hatten.
"Ned med Fizkin!" ropte mengden.
"Ned med ham!" ropte Pickwick.
"Hurra!" Og nå brølte alle igjen som i et menasjeri når elefanten hadde ringt med matklokken.
"Hvem er Slumkey?" hvisket Snodgrass.
"Det vet jeg ikke," svarte Pickwick like lavt. "Hysj! Ikke spør. I tilfeller som dette er det alltid best å gjøre det samme som mengden."
"Men tenk om det er to mengder?" sa Snodgrass.
"Så rop med den største," svarte Pickwick.
Bindsterke verker kunne ikke sagt det bedre.

Damen vendte hodet bort. "Mennen er så troløse", hvisket hun bløtt.
"Det er de, det er sant", sa Tupman ivrig, "men ikke alle. Det finnes i alle fall én som aldri kan forandre mening, en som gjerne vil ofre hele livet for Deres lykke - som bare lever når De ser på ham - som bare ånder når de smiler - som bærer selve livets tunge byrde bare for deres skyld."
"Om det bare fantes en slik mann", sa damen.
"Men han finnes", avbrøt den fyrige Tupman. "Han er funnet. Han er her frøken Wardle." Og før damen forsto hva som skjedde, hadde Tupman sunket på kne for hennes føtter.
"Herr Tupman, reis dem," sa Rachel.
"Aldri!" lød det tapre svar. "Å, Rachel." Han grep hennes hånd som ikke gjorde motstand, og hagesprøyten falt til jorden da han presset hånden mot sine lepper. "Å, Rachel, si at de elsker meg."
"Herr Tupman," sa frøken-tanten og snudde ansiktet bort, "jeg har så vanskelig for å uttale de ordene, men - men - De er meg ikke helt likegyldig."

Romanifolket er en egen folkegruppe som har levd i Norge gjennom
århundrer. På Sørlandet ble dette folket kalt "fant" og på Vestlandet
"splint". På Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge var det vanligvis
"tater" som ble brukt. I lover og offentlige dokumenter ble
"omstreifere" benyttet. Selv kaller folkegruppen seg reisende,
vandriar eller romanifolket. Språket kalles romani. Romanifolkets
opprinnelse har vært omdiskutert. Samfunnsforskeren Eilert Sundt
(1817-1875) mente at "fantefolket" opprinnelig bestod av to stammer:
"Storvandringene" og "småvandringene". Det norske "fantefolket" skulle
være oppstått som en blanding av asiater, fremmede europeere og norske
omstreifende personer. Senere forskere knytter Romanifolket til en
utvandring fra Norvest-India for ca. 1000 år siden. Språklige likheter
underbygger dette. Romanifolket finnes i de fleste europeiske land. I
Norge har folkegruppen holdt til i ca. 500 år.

Fra Glomdalsmuseets nettside.

Vi lå på en slette ved Foss landhandleri innpå Finnskogen. Fra før var vi jo blitt innprentet at vi skulle være redde for store svarte
biler. Svarte biler betydde lensmann eller prest, det. Store, svarte
Citroën-er, 49-modeller, tror jeg, med sølvvinkler i grillen. Rene
mafiabiler. Tidlig på morgenen hørte vi det kom fremmedfolk. Da vi så
at bilene var svarte, gjorde vi som vi hadde lært, vi stakk til skogs.
Der lå vi ungene i skogbrynet og hørte hvordan de diskuterte med høye
stemmer. Men vi forstod ingenting. Så kom det en lastebil ryggende, og
hestene blei ført opp på planet og kjørt vekk. Ingen kunne gjøre noe,
men vi så fortvilelsen. Først senere fikk vi vite at det var
slakterbiler som hadde hentet hestene. Nei og nei, du ... Det tror jeg
var første og siste gang jeg så bestefedrene mine, Aksel og Gustav,
begge sønner av Stor-Johan, gråte rundt varmen om kvelden, sier Elias.

Muligens er dette sitatet en selvfølgelighet, men jeg tar det med, fordi det inneholder mye allmenn sannhet:

Nils Arne og Drillo ... er i en klasse for seg sjøl, med klare tanker
om hva de driver med. Men jeg synes ikke de har vært like flinke til å
følge opp og utvikle sitt opprinnelige tankegods. Det som holdt på
90-tallet, funker nødvendigvis ikke i dag. Det skyldes at det man
hadde funnet opp og fått suksess med, først er blitt kopiert av mange,
og deretter har noen andre funnet på noe nytt. Det er da man må jobbe
for å ta nye steg og søke å ligge i forkant.

... jeg vet at Myggen i boka si forteller at han hadde festa hele natta etter sankthansaften 1991, og dagen etter spilt en knallkamp da Start sensasjonelt slo til med 5-0 over Rosenborg i en viktig seriekamp. Noen ganger slår lynet ned i dass, som det heter i uttrykket.

Gå den bestående moral etter i sømmene en gang, så skal De oppdage at den må være oppfunnet av oss - for at dere skal bruke den.

(Fra bind 4 Gryet i Tidens bibliotek 3. utgave fra 1974

Vi er det vi sier, men også det vi tier om.

Jeg tenker på sjøfuglene som forsvinner, og at avisene skriver om folk som puler på tv, eller slanker seg ved å spise smør med skje.
Men jeg er ikke sint eller opprørt, ikke engang likegyldig eller bitter.
Jeg sitter og varmer meg på en glødende forakt.
Jeg har tenkt mye på det i de siste årene. På hvor godt jeg finner meg tilrette med den forakten.

Det var en tigerstripete gårdskatt, en hann, som straks fikk navnet Molotov, ikke etter utenriksministeren, men etter bensinbomben.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si.

Det var rekordresultat for Anglo-Iranian Oil Company. Både England og Iran beriket seg på oljen på det groveste. Mest England, hvis sannheten skulle fram, men det var jo ikke mer enn rimelig, for det eneste Iran bidro med, var billig arbeidskraft. Ja, og så selve oljen, naturligvis.

Bare ta det britiske India, som nå var på vei til å falle fra hverandre. Hinduer og muslimer klarte selvfølgelig ikke å bli enige, og i midten satt denne fordømte Mahatma Gandhi med bena kors og sluttet å spise så snart han var misfornøyd med et eller annet.

Allan hadde alltid tenkt som så når det gjaldt troen, at når man tross alt ikke kunne vite sikkert, var det liten vits i å gå rundt å gjette.

Derimot var han ikke enig i at det i sin alminnelighet var slik at det var bedre med sent enn aldri. Hans far hadde for eksempel blitt tilhenger av tsar Nikolai dagen før den russiske revolusjon.

Hun var en ung kvinne som kjempet innenfor ufullkomne sosiale forhold og muligheter, der sterke følelser ofte fortoner seg som feilvurderinger, og brennende, inderlig tro som hildring og illusjon.
For intet vesen er så sterkt i seg selv at dets utvikling ikke langt på vei blir bestemt av alt som omgir det.

Det var en samling landsens fjes som fra år til år utgjorde menigheten mellom de hvitkledde veggene og de mørke, gamle kirkestolene, uten at helhetsinntrykket forandret seg stort mer enn det vi ser på et tre der en gren fra tid til annen brekker her og der av elde, men som likevel stadig får nye skudd.

Mr. Brooke måtte naturligvis ha hjelpere som kjente velgerne i Middlemarch og visste hvordan de på beste måte skulle utnytte deres uvitenhet så de stemte for reformen; en metode som var påfallende lik den som ble brukt for å sikre støtte mot reformen.