Deilig er jorden
historien om tateren Elias Akselsen
av Stein Østbø (forfatter).
Aschehoug 2004 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren forteller historien om tateren og musikeren. I boken skildres oppveksten som omreisende, kulturen og språket, flukten fra myndighetene, alkoholen, møtet med pinsevennene og musikken. Med litteraturliste.
Omtale fra forlaget
Elias Akselsen er tateren som i de senere årene har oppnådd stor suksess som sanger, ikke minst med juleplaten "Her kommer dine arme små". Men livet hans har på ingen måte vært noen dans på roser - storsamfunnets diskriminering av taterne har rammet ham hardt helt fra barnsben av. Akselsens livshistorie er full av tragiske og rørende episoder, men den er også preget av en ukuelig livskraft og vilje til å ta kampen opp på vegne av sitt folk. Og han når stadig lengre ut med sitt budskap: Oppreisning for taterne! Stein Østbø er musikkjournalist i VG. I denne harmdirrende boken gir han oss et levende bilde av både en enkeltskjebne og et folks historie.
Bokdetaljer
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2004
Format Innbundet
ISBN13 9788203229954
EAN 9788203229954
Omtalt person Elias Akselsen
Språk Bokmål
Sider 259
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
0 1 0 0 0 0Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Odin O Kristoffersen siterer Deilig er jorden av Stein Østbø (side 24)
22:35, 19. august 2014* Ingen har det som favoritt.
Vi lå på en slette ved Foss landhandleri innpå Finnskogen. Fra før var vi jo blitt innprentet at vi skulle være redde for store svarte
biler. Svarte biler betydde lensmann eller prest, det. Store, svarte
Citroën-er, 49-modeller, tror jeg, med sølvvinkler i grillen. Rene
mafiabiler. Tidlig på morgenen hørte vi det kom fremmedfolk. Da vi så
at bilene var svarte, gjorde vi som vi hadde lært, vi stakk til skogs.
Der lå vi ungene i skogbrynet og hørte hvordan de diskuterte med høye
stemmer. Men vi forstod ingenting. Så kom det en lastebil ryggende, og
hestene blei ført opp på planet og kjørt vekk. Ingen kunne gjøre noe,
men vi så fortvilelsen. Først senere fikk vi vite at det var
slakterbiler som hadde hentet hestene. Nei og nei, du ... Det tror jeg
var første og siste gang jeg så bestefedrene mine, Aksel og Gustav,
begge sønner av Stor-Johan, gråte rundt varmen om kvelden, sier Elias.
Odin O Kristoffersen siterer Deilig er jorden av Stein Østbø (side 13)
11:14, 20. august 2014 Ingen har det som favoritt.
Romanifolket er en egen folkegruppe som har levd i Norge gjennom
århundrer. På Sørlandet ble dette folket kalt "fant" og på Vestlandet
"splint". På Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge var det vanligvis
"tater" som ble brukt. I lover og offentlige dokumenter ble
"omstreifere" benyttet. Selv kaller folkegruppen seg reisende,
vandriar eller romanifolket. Språket kalles romani. Romanifolkets
opprinnelse har vært omdiskutert. Samfunnsforskeren Eilert Sundt
(1817-1875) mente at "fantefolket" opprinnelig bestod av to stammer:
"Storvandringene" og "småvandringene". Det norske "fantefolket" skulle
være oppstått som en blanding av asiater, fremmede europeere og norske
omstreifende personer. Senere forskere knytter Romanifolket til en
utvandring fra Norvest-India for ca. 1000 år siden. Språklige likheter
underbygger dette. Romanifolket finnes i de fleste europeiske land. I
Norge har folkegruppen holdt til i ca. 500 år.
Fra Glomdalsmuseets nettside.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
