There was a puzzling yeasty odor in the plane which I could not identify for a long time. But finally I discovered what it was. It is the odor of black rye bread on people's breaths. And after a while, when you eat the bread yourself, you grow used to it, and do not smell it at all.

Her name was Svetlana Litvinova. Her first name was pronounced Sweet Lana, and this name so charmed us that we decided that it should be spread. We tried Sweet General Smith, and Sweet Harry Truman, and Sweet Carrie Chapman Catt, and none of them seemed to work. Finally we hit upon Sweet Joe Newman, and this seemed to be permanent. He is still known as Sweet Joe.

Danny begynte å kjenne tidens store pulsslag. Han så på sine venner og merket hvordan hver dag var den samme for dem. Når han gikk ut av sengen sin om natten og måtte skritte over de sovende paisanos, ble han sint på dem fordi de lå der. Umerkelig begynte Danny når han satt ute på trammen i solen, å drømme om sin frihets dager. Han hadde sovet i skogen om sommeren, i det varme høyet på låvene når vinteren satte inn. Trykket av eiendom hadde ikke ligget over ham dengang. Han husket at navnet Danny hadde vært som navnet på en storm. Å, maken til slagsmål! Flukt gjennom skogene med en kaklende kylling under armen! Skjulestedene i grøften når en krenket ektemann svor hevn! Storm og rasing, herlig rasing! Når Danny tenkte på den gamle tapte tiden, kunne han smake på ny hvor god den stjålne maten hadde vært, og han lengtet etter den gamle tiden igjen. Siden han hadde arvet og var kommet høyt på strå, hadde han ikke slåss noe større. Han hadde vært full, men ikke eventyrlig full. Alltid lå vekten av huset hans og trykket på ham, og alltid kjente han ansvaret for vennene.

Store Joe var slått sanseløs. Da rev Pilon den blå skjorten av han og blottet den rå, oppsvulmede ryggen. Med hermetikkåpneren snittet han opp huden på kryss og tvers så behendig at bare litt blod rant fra hvert risp. Pablo kom med saltet til ham og hjalp ham med å gni det inn over hele den såre ryggen. Til slutt hev Danny et ullteppe over den bevisstløse mannen.
"Jeg tenker han er blitt ærligere nå," sa Danny.

Enda ingen hadde nevnt det, så visste hver av de fire nå at de kom til å bo i Dannys hus alle sammen heretter.
Pilon sukket av glede. Borte var plagen med husleien, og borte var ansvaret med å skylde penger. Han var ikke lenger en leieboer, men en gjest. Innerst inne takket han for at det andre huset var brent.

Han hadde vært nede en tur tidlig på morgenen og sett på den firkanten med svart aske og vridde rør som hadde vært hans annet hus. Han hadde fått til litt høvelig sinne over slike uvørne venner, og hadde sørget et lite øyeblikk over det forgjengelige i all jordisk eiendom. Han hadde tenkt over sin tapte posisjon som en mann som hadde et hus å leie bort. Og da alt dette plunder med påkrevde og sømmelige følelser var ferdig og unnagjort, hadde han til slutt hengitt seg til det han virkelig følte, en veldig lettelse over at i alle fall en av byrdene hans var blitt borte.
"Hvis det hadde stått der enda ville jeg gått og vridd meg etter den leien," tenkte han. "Vennene mine har vært kjølige mot meg fordi de skylder meg penger. Nå kan vi være frie og glade igjen."

Litteratur er noko som nokon mislikar. Alt anna er reklame.

"Ich bin ein Berliner."
John F. Kennedy

"Osama bin Laden."
George W. Bush

Det er ein hake ved alle kors.

Gamle almenkringkastarer som ... NRK (Norsk rikskringkasting) hadde gått gjennom svært vellykka privatiseringsprosessar. Etter kvart oppdaga dei nye eigarane at det gav langt større inntekter å selja frekvensområde enn sjølv å produsera radio- og teveprogram.

I massemedia er det ikkje kontrollen med dei politiske nyhetene som er avgjerande. Langt viktigare er det ideologiske apparatet som ikkje framstår som politisk, men berre hevdar at kjøp og salg av varer og materiell rikdom er det einaste målet på menneskeleg lykke og ulykke. Det politiske innhaldet i massemedia er først det som framstår som upolitisk, og utstyrt med det moralske epitetet godt, for ikkje å seia edelt. Arbeid for rettferd, likskap og sosial utjamning framstår derimot som politiske overgrep.
Alt blir snudd på hovudet. Alt er opp ned.

Den som skriv, står ved ein glassvegg eller eit vindu eller om så berre eit rundt kuauge og ser ut. På den andre sida er det fullt av folk som går til og frå, eller folketomt ute på det nedfrosne dekket. Utkikken framme i baugen, islosen på brua. Skriv du ned orda slik dei er vil ingen forstå deg. Først når du lærer deg å skrive bokstavane, setningane og orda bakvendt, er det nok for alle å kaste eit blikk inn i ventilen i skottet, for å sjå deg, og forstå.
Det du ikkje skjønar sjølv. Det er du eller dei andre. Alt etter som.

Den som ikkje les aviser, er uinformert, sa Mark Twain. Så la han til: Den som les aviser, er feilinformert.

Min to band store biografi om forfattaren Karl Ove Knausgård var godt mottatt av kritikken, og var under omsetting til fleire språk, under den velvalde tittelen Og vel så det.