"Den gangen konkluderte du med at han var tilregnelig i rettslig forstand, ikke sant?"
"Ja. Men som du vet kan folk med alvorlige personlighetsforstyrrelser bli dømt."
"Det du så etter var heavy schizofreni, psykose i gjerningsøyeblikket og sånn?"
"Ja."
"Men han kan altså ha vært manisk depressiv eller psykopat. Rettelse, bipolar to eller sosiopat."
"Det korrekte ordet akkurat nå er dyssosial."

"Jeg blir vel nødt til å snakke ut. Men dere må gi meg æresord på at dere holder tett med det dere får høre."
Det kom så overraskende at presten brast i latter av ren nervøsitet. En sønn forlanger æresord av sine foreldre! Presten sa alvorlig:
"Du vet du kan stole på oss i alt som er ærlig og hederlig.
"Nå vel. Jeg skal i virkeligheten til Tyskland. På et fire ukers offiserskurs. og hvis dere ikke holder tett om dette, så setter dere ikke bare min og andres sikkerhet på spill, men dere ødelegger den store saken også. Dere må ikke tro at dette betyr at jeg er landsforreder".

Under den imperialistiske krigen sendte mange finske borgere sønnene sine illegalt gjennom Sverige til Tyskland, der de fikk militær utdannelse. Borgerne i Finland trudde at de skulle greie å gjøre landet uavhengig med hjelp fra det seirende Tyskland.

(om krigen som var fra 1914 til 1918)

Brev fra Kjells yngre bror.

Vi er begge formet og skadeskutt i et totalitært hjem. Og vi har begge
arvet altfor mye av fars vesen. I bunn og grunn var han kanhende enda
mer streng enn oss. Skjønt han visste neppe om det, det stod ikke i
Bibelen.

På et eller annet plan skal litteratur være spennende. Det tilstreber jeg. Pirrende eller spennende. Gjerne slem også. Men ikke personlig avslørende.
Selvbiografi er jo en egen sjanger?
Det er andre forfatteres sjanger, ikke min. Den kunne aldri blitt det, selv om jeg kunnet skrive. For meg har det med sømmelighet å gjøre. Hvis jeg skulle skrive sannheten, ville jeg ha gjort folk vondt.
Men det har de jo også gjort, både Lars Norén og Karl Ove Knausgård?
Men det kan ikke jeg noe for.
Det blir jo bra litteratur av det?
Norén, ja.

Han (Kjell Askildsens sønn Kai, min anmerkning) var selv aktiv vietnamkrigsmotstander, ingen fanatiker på noen som helst måte, men han var med på å heise FNL-flagget i skolegården på Grorud gymnas. For det ble han utvist i tre dager. Det syntes jeg var storartet, og støttet ham hundre prosent. Da mente han jeg burde ta konsekvensen av holdningene mine og melde meg på en studiesirkel. Jeg tok utfordringen hans. Det var helt greit. Drømmen om et annet samfunn levde jo på den tiden, også i meg. Maos lille røde lå til grunn for tenkningen, ikke sant, og den boken var det all grunn til å lese. Den skulle ikke få noen til å bli et dårligere menneske.

Din far reagerte jo voldsomt på debutboken din?
Ja, jeg hadde sendt ham boken med en gang, og skrevet en hilsen i den. Og før noen annen gav sin dom, møtte jeg far på gaten i Mandal, der han kom kjørende i den fine bilen sin. Han stoppet, rullet ned vinduet og sa:"Ja, jeg får jo takke deg for boken, Kjell. Men jeg vil jo ikke la være å si deg at jeg måtte brenne den. Så det har jeg gjort."

Sognepresten i Mandal, Erik Sundby, var også formann i bibliotekstyret. På eget initiativ beordret han å stanse utlånet av boken, inntil styret kunne komme sammen og fatte et formelt vedtak. Det ble til slutt besluttet med fire mot én stemme at boken skulle forbys utlånt fra Mandal bibliotek.

Men at boken skulle bli forbudt på biblioteket i Mandal, hadde jeg tross alt ikke trodd. Heller ikke at det skulle komme trusler mot den eneste bokhandleren i byen om å få den fjernet fra utstillingsvinduet.

"På samme måte som den semantiske intuisjon ikke blir oppøvet -eller i alle fall i ringe grad blir oppøvet - ved at eleven går løs på en tekst ved hjelp av en ordbok, så vil for tidlig innøving av f.eks bøyningsskjemaer forhindre et rasjonelt studium av språklige funksjoner; idet den teoretiske grammatikk - dersom man skal ha et teoretisk grammatikkstudium i selve innlæringsperioden - ikke bør være av paradigmatisk art, slik det har vært det i den tradisjonelle språkskole, men av syntagmatisk art."

(Fra bind 2. i Cappelens tobinds utgave):

Men hørte du å prestefrua kvitra når hu gratulerte? Jammen kan 'a være smiskeblid når det skal så være.
— Ja-a . . . jo-o. Du skjønner, storfolk viser ingenting på ansiktet. Det må dem lære seg hele livet igjennom, å ljuger å som helst og når som helst. Det er akkurat det som menes med dannels, å vite å slags mine en skal sette opp til de forskjellige tider.

Akseli slo. Ljåen var tung, og han kunne ikke bryne den ordentlig, men øvelse gjorde mester. Fra denne tiden skrev den seg, den enestående ferdigheten han senere viste som slåttekar. Han hadde arvet farens seige, sammenbitte innstilling til arbeidet, men ikke hans måte å kaste seg over det på med altoppslukende stedighet. Han var smidigere, og hadde morens evne til å utnytte kreftene ved bedre håndlag. Han bokstavelig talt kjente i armen hvordan det skulle gjøres. Var eggen rettet det aller minste feil, ble arbeidet straks mye tyngre. Den måtte slikke bakken i nøyaktig riktig vinkel for at det skulle gå liksom av seg selv. Han lærte også å forstå betydningen av en riktig rytme. Det var en viss takt i slagene som var den beste. Drev en takten høyere opp, gikk det mer krefter til uten at resultatet oppveie det, og slo en slapt, ble følgen det samme.

-Men han der med høy hatt, det må være en veldig storbikse... Maga som ei tønne, sånn skal en riktig storkar se ut.
-Han er visst redd for at magan hanses skal sprekke, ettersom han har stått en kjetting rundt, sa Otto og siktet med det til gullkjedet som hang over vedkommende kavalers mave.

I begynnelsen var kjerret, grevet - og Jussi.

Frykter du slett ikke døden? Nei. Jeg har ingen angst for døden. Men jeg liker å leve. Jeg frykter ikke døden slik jeg gjorde da jeg trodde på Gud. Da kunne jeg komme til helvete. Nå kan jeg ikke komme noe sted. I dag ser jeg på meg selv som en renbarket ateist. Det finnes absolutt ingen tvil i meg når det gjelder disse tingene.
Frykter du heller ikke å ikke eksistere mer?
Absolutt ikke. Nei, det er bare å ha levd livet ut, og det er jo det mest naturlige i verden. Det er ingen frykt forbundet med det. Tenk bare på den mengde av frykt som finnes i verden, fordi mennesker tror på et helvete. Alle krigene på grunn av religion. Alle selvmordsbombere, som aldri kunne ha funnet på å gjøre det de gjør, hvis ikke de trodde på himmelen. Så mye av helvete på jorda skyldes jo himmelen.

Blant Jan van Eicks "Syngende engler" var det især profilen til den
bakerste engelen som preget seg inn.

Mens jeg blar meg fra ark til ark, ser jeg meg selv ved stuebordet,
der jeg sitter og limer inn bilder. Denne gangen er det sengotiske,
blant dem Den hellige Antonius' fristelse av Hieronimus Bosch: han
mellom dyr i menneskeskikkelse. Nesten høytidelig går det til når
klisteret tyter ut av den gule Uhu-tuben...

15-16 mil lenger vest, og man ville være ute av "Bibelbelte", den evangelieredne stripen av amerikansk territorium. Der må man ta sin religion meget alvorlig - om ikke for annet, så av rene forretningsgrunner. Og Finney County ligger innenfor Bibelbelte. Derfor er en persons forhold til kirken den viktigste faktor for hans sosiale status.

Alle uten unntakelse benekter at innbyggerne i Garden City kan deles i sosiale klasser. ("Nei Sir. Det finnes ikke noe sånt her. Alle er like, uansett penger, rase eller opprinnelse. Vi har det slik folk i et demokrati bør ha det"), men klasseskille er selvfølgelig like skarpt og like lett å få øye på som i et hvilket som helst annet samfunn.

In 1964, when the Who had first started moving, we know soon enough who we were working for, and why. Now our audience of working-class young men had dispersed. Many of them were as lost as we were ...
... 'My Generation' was comfertably moving towards their forties, living in middel-class affluence or - disturbingly - in cardboard boxes around the Waterloo area, only half a mile away from London's wealthy West End.

The Who had started of when there was optimism among working-class youth, who grasped the fact that they had the opportunity to change and develope. 'You never had it so good' said Prime Minister Harold Macmillan back in 1957 when I was twelve, and it just kept on getting better. For the first time in history a whole generation had the economic and educational opportunity to turn their backs to the dead-end factory jobs their parents, who, traumatised by two world wars, had responded by creating a safety blanket of conformity.