Det forstår ikke, mennesket, at mens det ødelegger naturen, ødelegger det også sig selv. Det er blitt så klokt efterhånden at det fatter ikke livet for bare forstand -

...Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første - følge med tiden heter det. Og mennesket setter farten opp og haster hesblesende med i tidens tikkende puls - bare ikke bli akterutseilt, bare presse på det en orker, det er farten det kommer an på... Det forstår ikke, mennesket, at mens det ødelegger naturen, ødelegger det også seg selv. Det er blitt så klokt efterhånden at det fatter ikke livet for bare forstand...

Så mang en gang når han lå ute i skjærene og så morgenen løfte seg i øst, så mang en gang når han våknet i gryet og så rødmen bryte igjennom - noe rakte sig ut av hans indre og møtte det med en sakte fryd. Han hadde sett det så ofte før, allikevel kunde det være at han syntes han så det for første gang.

Han hadde ligget i dyp søvn, han hadde vært borte i tusen år, han var som blitt til i dette nu og så med nytendte sanser mot lyset og suget det inn i sitt undrende sinn. Det evige kom ham så nær undertiden, det rørte ved ham, det levde i ham - han lå i en tidløs tilstand av lykke og hørte fuglene våkne omkring sig, hørte suset som strøk over holmen.

Det var som han lå ved tilværelsens bredd og var en liten musling i stranden og fornemmet uten å fatte, bare lå der og var et liv . . .

Og sør for Torungen et stykke raver det opp en skavl inn imellom, en grågrønn, voksende båre av glass, den tar spennetak imot bunnen og skyter op over himmelranden som en uhyre fabelhjelm med en flyvende fjærbusk på toppen. Et øieblikk står den og svimler i vinden - så dukker den langsomt under i et tordnende krater av skum. Det er Heksebåen de kaller, navnet taler best for sig selv.