«Vi snakket om 60-tallet, om The Beatles (altfor ofte, men han fant seg i det), dum drikking, klok drikking, litt mer om Rebecca («Tror du hun kommer til å dumpe meg?», Adolf Hitler, Dachau, Richard Nixon, utroskap, Truman Capote, Mojave-ørkenen, Suge Knight, lesber, kokain, heroinmoten, Backstreet Boys (mitt forslag), tatoveringer, Johnny Carson, Tupac (hans forslag), sarkasme, vektløfting, penisstørrelse, franske skuespillere, e.e. cummings. For en tid! Kanskje ventet jeg på en jobb, men jeg lot ikke livet vente. Livet satt der, rett ved siden av meg i en kurvstol. Jeg visste at det var flott mens det pågikk- samtidig som jeg på en måte forsto at et sted der inne i fremtiden ventet målsnøret på oss.» Filmklubben, s. 93 (Av David Gilmour, Libretto forlag, 2010, 208 sider)

Jeg plukka opp David Gilmours bok, «Filmklubben», i den tro at den ville være en bris av en roman. Jeg håpet også at jeg, hvis jeg var heldig, ville finne mellom dens to permer et par-tre anekdoter om filmer som jeg ikke hadde sett, men som ville bli inspirert eller påminnet om å se.

Håpet ble oppfylt, men antakelsen om at boka ville bli lest og levert tilbake uten at den gjorde et varig inntrykk på meg, ble pulverisert; Først ble jeg forført av Gilmours skrivestil, så ble jeg litt provosert av valget karakteren og forfatteren David Gilmour gjør tidlig i boka: Han lar sønnen, Jesse, slutte på skolen.

Alle og enhver som har vært barn eller forelder vil kjenne seg igjen i scenene tidlig i boka hvor Gilmour og sønnen diskuterer frem og tilbake om hensikten med å gå på skole (farens posisjon) eller meningsløsheten ved det når man mistrives og ikke presterer (Jesses argument).

Som en god forelder prøver David Gilmour å hjelpe sønnen med leksene, men uansett hva han gjør eller sier til sin ellers veloppdragne og samvittighetsfulle sønn, er det ingenting som når frem.

Da gjør Gilmour valget som overrasker sønnen og gjør ekskona og moren til Jesse, Maggie, perpleks, så betenkt, før hun motvillig omfavner det; han lar Jesse slutte på skolen.

Gilmours litt skjødesløse veiving med det hvite flagget, et valg han forsvarer med at det var et tapt slag, kommer med to betingelser: For det første må Jesse gå med på å aldri bruke narkotika, og for det andre må han se tre filmer i uken sammen med sin faren.

I årene som følger frem til Jesse blir myndig, ser og analysere far og sønn mange filmer; fra «På vei mot livet» (Francois Truffaut) og andre filmer fra den nye franske bølgen, til Paul Verhoevens «Basic Instinct» og «Showgirls». Fra Hitchcocks «Notorious» og William Friedkins «Eksorsisten», til Quentin Tarantinos «Pulp fiction» og «True Romance».

Mellom analysen av de ovennevnte og andre filmer og samtaler om emnene i sitatet øverst, lever far og sønn livet; den arbeidsløse tv-journalisten blir lovet oppdrag, mister det, får andre som han ikke tjener stort på, drar på ferie til Kuba med sønn og ekskone; Jesse blir besatt av en kanadisk-asiatisk hjerteknuser som heter Rebecca og som Gilmour-faren og forfatteren- referer til som «hurpe», dumper henne før hun sluker ham hel, går tilbake til henne, møter en annen jente, blir musiker og bryter først det ene løftet, og til slutt det andre.

Utover den lette og enkle skrivestilen, er det flere ting man kan berømme Gilmour for: Mot sterke odds klarer han for det første å gjøre sitt og sønnens opplevelser sammen til noe mer enn et prosjekt som var bok før det ble levd. Eller er jeg litt kynisk nå?

Uansett kunne jeg ikke la være å vurdere dette da jeg var ferdig med boka. Jeg var så provosert av Gilmours «hands off»-metode når det kommer til barneoppdragelse at jeg var villig til å skrive ham diverse motiver på det tidspunktet. Jeg har moderert meg litt i etterkant, men fortsatt er det noe i meg som får meg til å riste på huet når jeg tenker på Gilmours parole om at «lykkelige barn lever lykkelig».

Det skriker uansvarlighet, hippie, og øvre middelklasse-pretensiøst i mine ører.

Men kanskje tar jeg feil.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Filmklubben
Utgitt: 2010
Forlag: Libretto forlag
Sider: 208

Terningkast: 4