«Vi trenger et sted,» sa hun, «som er bare vårt. Et sted, som er så hemmelig at vi aldri skal fortelle det til en levende sjel.[…] Det er et hemmelig land,» fortsatte hun, «og du og jeg er konge og dronning.» Broen til Terabithia

På baksiden og takksigelsessiden i Katherine Patersons «Broen til Terabithia» informeres leseren om den tragiske bortgangen som inspirerte boka: dødsfallet til «Lisa», en venninne av Patersons sønn, David, som boka er dedikert til.

Dedikasjoner som denne og bøker som er inspirert av dødsfall i den (relativt) nære omgang-og-familiekretsen til den som har skrevet boka, får meg ofte til vakle; bør jeg gi hodet pause, gi den en eksklusiv sjanse til å snakke til hjertet og rose den basert på hvor vellykket den er til å få meg til å føle, eller skal jeg dømme den på lik linje som alle andre bøker og med det risikere å sitte med litt dårlig samvittighet for å stampe på et sårbart og blottlagt hjerte?

Spørsmålet streifer meg hver gang jeg leser disse bøkene, som kan kategoriseres som «sorgbearbeidelseslitteratur». Gode som dårlige, selv om jeg må innrømme at det er en lettelse, en stor lettelse til og med, når en leser gode bøker om sorg. De dårlige, og verre, de pretensiøse, som Michel Rostains «Sønnen», fremkaller noe sterkere enn dårlig samvittighet: De gjør meg litt sint. Og hvis du har lest Rostains bok, skjønner du det nok.

I stedet for å skrive en grei bok om sorg, velger Rostain å skrive en håpløs en hvor han inntar rollen som sin døde sønn. Dette valget kastet meg ikke bare av hesten, det gjorde meg også mer og mer forbanna for hver side jeg leste. Ikke fordi boka er dårlig skrevet, men fordi Rostain mer enn noen annen skribent jeg har kommet over, bare er opptatt av lidelsesdyrking. Det ble litt for mye for meg.

Katherine Patersons «Broen til Terabithia» gjorde meg også utrolig irritert, men heldigvis ikke fordi hun vasser i sorgdyrking. Hun gjør noe annet og kanskje like irriterende: hun gjør karakteren sønnens venninne har inspirert til en (nesten) perfekt karakter at hun aldri blir interessant. I tillegg gjør boka en sjokkerende dårlig jobb i å selge de bærende ideene om vennskap, fantasiens magi og hvorfor vi må holde fast ved begge selv når tragedien er et faktum.

Problemene starter med hovedkarakteren; Jess, femteklassingen som er hovedpersonen, er som barn flest i den alderen; han er opptatt av å passe inn, tilpasse seg om nødvendig. Det er derfor han lar sin kjærlighet for tegning, favoritthobbyen, komme i annen rekke og begynner å trene på å bli bedre til å løpe fort. Målet er å bli såpass god at han kan konkurrere mot sine jevnaldrende, og det blir nådd rimelig kjapt.

Men det er før Leslie Bruke og familien hennes flytter fra Arlington til Lark Creek. Hun er ei guttejente som kler seg som en gutt, har en frisyre som en gutt og løper som en gutt. Eller rettere sagt, fortere enn alle gutta. Inkludert Jess.

Alle blir selvsagt målløse. Guttene vil sende henne til «jentesiden» av skolegården der jentene pleier å henge sammen, hoppe tau og prate om gutter. Men ikke Jess. Han anerkjenner taper og står opp for Leslie, og dermed er spiren til vennskapet sådd.

I tiden som følger henger de sammen, «beseirer fiender av mange alle», som det heter på i baksideteksten og skaper et fantasiland sammen, der hun er dronning og han konge. For første gang i livet har Jess ikke bare en jevnaldrende god venn (musikklæreren, Mrs. Edmund, som Jess er forelsket i og som er den eneste som oppmuntrer ham i alt, teller ikke), nå våkner han også hver morgen med en gnist i hjertet hver morgen.

Men kan denne gnisten overleve når tragedien er et faktum?

«Broen til Terabithia» er ikke en bok for den setter pris på troverdige og sammensatte unge karakterer, fantasi eller god historiefortelling. At den har fått den mottakelsen den har fått, kan jeg bare forklare med «It-faktoren» at en av karakterene er inspirert av ei jente som døde, og at boka er skrevet som en mors trøst til sønnen.

Jeg beundrer hensikten, men resultatet falt dessverre ikke i smak. Langt fra.

Styr unna.

Tittel: Broen til Terabithia»
Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 165

Terningkast: 1

Dette er bøker som inneholder elementer (eksempelvis: språk, personligheter, historier, temaer)som er så vakre vakre skjørheter at de best kan beskrives som sommerfuglvingebøker