2013
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Marengshjerte er poesi om livet. Den handler om en gutt reise til det å bli mann. Savn, håp og erotikk. Tap og erkjennelse. Hjertets skjørhet, styrke og beruselse. Usminkede dikt om det å gå på trynet i livet og i kjærlighetens villniss. "Poesi er ikke bare ord på ord for det handler også om en emosjonell og spirituell vibrasjon." Frode Håkonsen, er en kreativ skribent, ex urban og Psychonaut, som ikke ligner særlig mye på den klisjeen folk flest kjenner om den trauste, trege nordtrønderen. Han er født i Stjørdal i 1966, prøvde det meste innen idrett uten å imponere og hadde skolens verste håndskrift. Ikke fikk han med seg særlig gramatikk heller, så det lå ikke i kortene at han skulle bli dikter. Håkonsen begynte å skrive dikt i godt voksen alder etter en fuktig aften på byen, og ble hekta. Det som begynte som en slags renselsesprosess har etterhvert utviklet seg til en mer helhetlig uttrykksform, uten noen form for kunnskap eller begrep om faget diktskriving. Han skriver både dikt, kåserier og noveller. Det han skriver, og da særlig poesien, kommer brått til ham i inspirerte øyeblikk, enten fra egenopplevde situasjoner og innblikk i andres liv, eller gjennom litteratur, film og musikk som berører ham.
Forlag Nova
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788282810364
EAN 9788282810364
Språk Bokmål
Sider 104
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Min omtale av Marengshjerte finner dere her: (ekstern lenke)
Sterkt, nakent og ærlig om livet - les hele min omtale her:
Skrekkblandet fryd.
Aller først er jeg bare nødt til å informere at jeg har null kunnskap når det gjelder dikt. Jeg har selvfølgelig hatt diktanalyse på ungdomsskolen og videregående som alle andre og hadde litt om det det året jeg studerte allmenn litteraturvitenskap. Men dikt har aldri vært min sterkeste side og det er vel sjangeren jeg har lest minst av. I norsktimene på ungdomskolen/videregående grøsset jeg av to ting, og det var: diktanalyse og sidemål. Litt ironisk at jeg leser dikt helt frivillig nå, men som jeg har sagt tidligere er det viktig for meg å utvide horisonten som leser. Jeg vil ikke bare lese av samme sjanger hele tiden. Det går ikke i lengden. Noen utfordringer må man ha.
Det er også første gang jeg har notert underveis mens jeg leste en bok. Grunnen til at jeg ikke gjør det ellers til vanlig er at jeg vil at anmeldelsene mine skal være naturlig som mulig og skrivingen føles flytende. Men med tanke på at dette er en sjanger jeg er veldig uerfaren med, skrev jeg noen stikkord på en post - it lapp bare for å analysere litt på en annen måte i grove trekk. Det kommer ikke til å bli noen vane, men gjør det denne gang siden dikt er som sagt ikke min sterke side. Jeg har overhode ikke tenkt å analysere i hjel alle diktene eller hele samlingen, men heller prøve å fange opp stemningen diktene prøver å si og kanskje dele noen av budskapene. Så, for dere som tror og håper at dette blir en "skikkelig" diktanalyse, beklager å skuffe dere.
For å fange opp stemningen på min egen måte og dele noen av budskapene, vil jeg gjøre dette rundt ti dikt fra boka som ga meg mest inntrykk av en eller annen grunn. Jeg skal gjøre det i grove trekk, og skal prøve å gjøre det så lite rotete som mulig. De ti diktene som skilte seg mest ut for min del og som ga mest inntrykk av forskjellige grunner er disse: Mellom oss, Puste liv i meg, Marengshjertenetter, Skodderidder, Det innerste, Fire øyne, Langsom ferd mot dagslys, Nå drømmer jeg i søvne, Bokstøtten, og Tåkeøyne.
Disse diktene beskriver forskjellige følelser og stemninger som resten av boka: nærhet som likevel føles så fjernt og tomt som i diktet Mellom oss, en avstand som er til å ta og føle på selv om personer er nære hverandre. Boka tar også for seg nærhet og det å utfylle hverandre som i Puste liv i meg, hvordan å føle kulde, nærmest død som i diktet Marengshjertenetter, hvordan stenge verden ute og leve i kaoset i seg selv som i Skodderidde og Det innerste, det å se og bli sett som i Fire øyne, det å slite med såkalte indre demoner som i Langsom ferd mot dagslys, tanker og forvirringer som roter seg inn i hverandre som i Nå drømmer jeg i søvne, det å føle fortapelse og å bli forlatt som i Bokstøtten, og det å kjempe en kamp mot seg selv som i Tåkeøyne. Disse diktene er bare noen få av mange som beskriver forskjellige følelsesområder og opplevelser. "Stikkord" som jeg noterte underveis mens jeg leste og som jeg tror forfatteren prøver å bruke som forskjellige grunnlag gjennom diktene sine er; sette ord på følelser, dype tanker, våge å kjenne på følelser og kontraster. Dette er bare noe av det som beskriver diktsamlingen på en "helhetlig" måte. Jeg vet ikke om jeg er helt på bærtur, men det er i hvertfall grunnlaget som dukker opp i mange av diktene og som er viktige utgangspunkt i hele samlingen.
Marengshjerte er en nett liten samling med dikt skrevet av en debutant som lekte seg med ord og vers gjennom sosiale medier før prosjektet ble til bokform. Det er en artig og beundringserdig måte å dele sine dikt på. Selv om jeg ikke er en erfaren diktleser, fikk jeg heldigvis ikke angst av denne samlingen. Diktene er stort sett korte og rommer stort sett ikke mer enn en side, og andre består av mindre vers og noen består kun av ett vers. Det er et bevis på at få ord kan forklare og beskrive mye. Og det er også en fin veksling av svart skrift på hvitt med hvitt skrift på svart ark som bryter innimellom. En tankefull og stemningsfull diktsamling dette og hvem skulle tro jeg ville lese diktsamling helt frivillig? Og jeg er glad jeg tok sjansen.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEclipse
Vi er som to himmellegemer
kretsende rundt den samme sol
ute av stand til å komme nærmere
ute av stand til å bli fjernere
Men når vi passerer hverandre
får vi et nytt lys
et sort og brennende lys
som fortærer oss levende
og alt rundt oss blir mørke
Alt liv kommer i ubalanse
mens vi i noen minutter
får et glimt av alt vi går glipp av
for så å gli bort ifra hverandres bane
og livet går videre for alle andre
Tolv tommeltotter
Jeg har tolv tommeltotter
i kjærlighetsbygging
snekrer de skjeveste
tårn du kan tenke deg
Som truer med å falle sammen
hvert øyeblikk, men likevel
de skrangler og rister
stønner og roper
fordi de lever, tross alt
Og jeg vil heller bo i
mine trekkfulle tårn
hele livet, enn en dag
i et murhus
som er dødt
Borte for lenge siden
Helt stille står du der
Nær meg, men likevel
ikke her
Dine øyne er vendt innover,
i en reise langt der inne
Og din munn som forseglet
av et forbudt kyss
Jeg tar din hånd og
følger deg ned trappen
Din hånd er lett som balsam,
din ånd løs som luft
Ved døren kysser jeg
din myke panne, men du
ble borte for lenge siden
Skodderidder
Det er for enkelt, tenker jeg
og reiser videre, inn i tåka igjen
vil ikke tro på det enkle, for bak
der ligger en fornektelse, et
kompromiss, og da vil det bare
begynne å gro, klø,
vokse utover
Så jeg rir planløst videre,
snubler gjennom skoddeheimen,
søker sammenhenger,
legger puslespill med brikker av luft
Og en dag,
langt inn i framtiden
vil jeg innse at det var reisen
som var løsningen, ikke målet