Denne i utgangspunktet gamle boken, opprinnelig utgitt på 70-tallet, tar for seg hvordan man kan lese en bok på best mulig måte. Den fokuserer ikke på hurtiglesing, men heller på hva som er viktig når man leser, argumenterer og uttaler seg om en bok. På mange måter fremstår den som en studiebok for dem som studerer lesing på et høyere nivå, men den kan også være nyttig for den som ønsker et dypere innblikk i lesekunsten.

Personlig vil jeg ikke si at jeg fikk veldig mye ut av boken. Forfatterne skriver klart og enkelt, men til tider kan det virke som de skriver seg litt bort i diskusjoner om enkelte bøker, i stedet for å holde fokus på det sentrale temaet – nemlig “hvordan lese en bok”. Adler og van Doren fremstår også som ganske bastante i sine meninger, blant annet når de påpeker at man bør være forsiktig med å være uenig med en forfatter hvis man ikke allerede har god kjennskap til emnet. Tanken er at det tross alt er forfatteren som kjenner stoffet best og formidler bokens budskap.

Dette fører naturlig over til temaet bokanmeldelser – noe som kanskje var mest aktuelt i aviser og tidsskrifter da boken ble skrevet, men som i dag i stor grad foregår på internett. Her er jeg likevel delvis uenig med forfatterne. Det kan godt være nyanser og perspektiver som forfatteren ikke får fram, men som en leser kan ha innsikt i. Dette er nettopp der konseptet om synoptisk lesing blir relevant – altså å lese om samme tema fra flere vinkler. Kritikk forutsetter dermed at leseren har en viss bakgrunnskunnskap. Forfatterne fremhever også noen grunner til å være varsom: Har leseren misforstått? Skriver man ut fra egne forutinntatte meninger, eller bygger man på faktisk innsikt? En tredje viktig påpekning er at leseren bør være villig til å skifte mening – ville man for eksempel vært åpen for å endre syn hvis forfatteren selv var til stede og kunne forklare nærmere?

En annen ting jeg reagerte på, var at forfatterne mener man ikke bør lese en setning eller et avsnitt flere ganger hvis man ikke forstår det med en gang. Jeg er usikker på hva som egentlig var poenget med dette, men slik jeg forsto det, mente de at innholdet ofte blir tydeligere etter hvert som man leser videre. Personlig synes jeg det er helt naturlig å lese om igjen dersom man har vært ukonsentrert eller ikke helt forstår meningen. Dersom poenget deres var at man sparer tid ved å lese videre i stedet for å gå tilbake, oppleves det som selvmotsigende, all den tid de også anbefaler grundige forberedelser som å studere innholdsfortegnelsen, merke seg gjentatte begreper og lage seg en oversikt. Jeg ble aldri helt sikker på hva de faktisk mente, men det er mulig jeg har misforstått.

Noe av utfordringen med boken er også at den tidvis fremstår som påståelig – at den gir inntrykk av å være en slags fasit for hvordan man bør lese. Selv om intensjonen er god, mener jeg at hver leser bør finne sin egen måte å lese på, og heller bruke bøker som denne til å hente inspirasjon og tips.

Boken tar for seg flere nivåer av lesing, fra det grunnleggende til mer avanserte og abstrakte former. Noen lesere ønsker å gå i dybden, mens jeg personlig foretrekker å lese for å få et overblikk, markere viktige poenger og sette boken i hylla – for eventuelt å hente den fram igjen ved en senere anledning. Boken går også inn på hvordan man kan lese ulike sjangre, og hva som er viktig å være oppmerksom på i møte med dem.

Alt i alt var jeg enig i en del av innholdet, syntes noe var litt diffust, og opplevde at enkelte poenger var farget av tiden da boken ble skrevet. Den er i overkant lang, men forfatternes konkrete og forklarende stil satte jeg pris på. Totalt sett opplevde jeg dette som en helt grei bok om det å lese bøker.