Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 78 bokomtaler

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Søstrene Merricat og Charlotte bor sammen med sin onkel Julian i et stort hus. Huset ligger utenfor byen og blir skydd av byens beboere. Der har de holdt fort etter at foreldrene og flere andre familiemedlemmer døde 6 år tidligere. De har vent seg til et enkelt og tilnærmet idyllisk liv. Isolert fra omverdnen. Helt til fetter Charles dukker opp og forstyrrer roen. Merricat tar opp kampen med alle tilgjengelige midler.

Jackson beskriver personene så leseren kan se dem tydelig. Merricat og Charlotte. Onkel Julian. Og fetter Charles. Alle har de sin distinkte personlighet og er treffende beskrevet med mørk humor og varme.

Språket er fabelaktig. Lekent, men samtidig presist. Som Merricats monologer som er iblandet barnerim og regler. Det er noe med fortellere som sjarmerer meg i senk samtidig som jeg ikke helt tror på det de forteller. Merricat er 18 men det virker som hun har stivnet i den alderen hun var da foreldrene døde.

Boken er ikke direkte skummel. Gotisk stemning, men ikke horror. Som et eventyr med en klaustrofobisk og uhyggelig atmosfære. Spenningen ligger i de små detaljene. Nyansene og den langsomme forståelsen av at alt ikke er som det skal med idyllen og bokens forteller Merricat.

Historien handler om alt det som ikke blir sagt og reglene vi lager for å overleve. Også om søskenkjærlighet som et ubrytelig bånd. Om å være utenfor, om våre ødeleggende fordommer og frykten for mennesker vi ikke forstår.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

On Earth We´re Briefly Gorgeous er en oppveksroman om å være innvandrer og homofil fortalt med smerte og kjærlighet. Little Dog flyttet fra Vietnam til Amerika da han var 2. Boken er et brev fra Little Dog til hans mor, en mor som ikke kan lese. Han beretter sin mor alt, men istedenfor å kommunisere direkte med henne grubler han over detaljer i minnene og gjenforteller deres felles historie i et forsøk på å forstå.

Vuong har tidligere gitt ut 2 bøker med poesi, men On Earth We´re Briefly Gorgeous er hans debutroman. Historien er fortalt fragmentert og hopper i tid. En "stream of consiousess" måte å skrive på med overraskende metaforer og sidespor.

Jeg vet ikke hvor mye av fortellingen som er autofiksjon, men historien kjennes personlig og ekte. Jeg føler en nærhet til bokens personer. Forfatteren skriver slik at sidene pulserer og setningene sitrer av liv. Språket er lyrisk og vakkert.

Vuong skriver om lengsel, om kropp, om følelsen av å ikke høre til noe sted og om frihet og overlevelse. Og om hvordan språket kan samle og splitte.

Det er vondt å lese Little Dogs historie. En hudløshet som smitter og åpner opp leseren også. Vuong viser oss smerten. Det er modig. Det er rått. Delene fra Vietnam med moren og mormorens historier er smertelige. Little Dogs som lever med frykt og vold som en integrert del av barndommen. Opplevelsene med forelskelsen i Trevor og Trevors vei inn i rusen sved i meg i dager etter endt lesing.

Til tross for alt det triste er det en bok med mye glede og livslyst. Personene er beskrevet varsomt og med affeksjon og forståelse.

Boken er ikke perfekt. Plottet kunne vært tydeligere. Hovedpersonene har ingen utvikling. Noen av repeteringene er enerverende. Noen setninger er vel naivblomstrete og noen metaforer er forvirrende, men for en leseopplevelse. To ganger har jeg lest denne boka og jeg kommer til å lese den igjen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg leste Ghost Wall i august og boken gjorde ikke inntrykk på meg da - MEN det er som om hovedpersonen har sneket seg inn i synsfeltet mitt. Jeg ser henne i en flokk jenter, jeg ser henne på en parkbenk vendt mot en skog. Og brått husker jeg scener og passasjer. Boken har blitt levende for meg nå, snart et halvt år etter endt lesing. Har du opplevd lignende med en roman?

I 1990 tar en professor med seg noen studenter for å leve som i jernalderen i to uker. Gruppen består også av en arkeologi interessert bussjåfør, hans kone og deres datter. Stedet er i nærheten av Hadrian´s Wall utenfor Newcastle. Det er planlagt en spesiell avsluttning på oppholdet.

Datteren Silvie er hovedpersonen. Hun er 17 den sommeren. Mye av handlingen er Silvies følelser og indre liv. Om å slippe unna. Om ønsket å være nær studenten Molly. Om identitet og påtvungne regler og ritualer. Farene ved ignoranse. Særlig farens ignoranse.

Silvie ønsker ikke å være der kontrollert av faren, latterliggjort av studentene og med morens triste blikk. Faren er en sexist rasist, men ingen av de andre ser ut til å bry seg om det. Silvie veksler mellom forakt og ømhet for faren. Det beskriver Moss mesterlig.
Moss skriver vakkert om natur og Silvies seksualitet som våkner. De lange setningene passer bokens forknyttede stemning. Kontrastene mellom Silvies uskyld og de truende farene likte jeg godt. Boken kan leses politisk.

Bokens slutt var noe skuffende for meg, men å oppleve at en hovedperson innvaderer meg i måneder etterpå var en spesiell opplevelse. Jeg skal lese mer Moss for å se om jeg kan få nye overraskende leseopplevelser.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Golden Oaks er en babyfabrikk. Fattige kvinner bærer fram barn for rike kvinner. Det er en vinn - vinn situasjon. Eller?

Filippinske Jane er en av kvinnene vi møter. Ved å være surrogatmor kan hun på ett år tjene mer enn hun gjør som barnepike. Hun har en liten datter å forsørge. Datteren bor sammen med Janes kusine.

På Golden Oaks får kvinnene leve som i et spa - men de er under konstant overvåkning. De signerer kontrakter som gjør dem kun til verter og de mister sin identitet og rettigheter. De kan ikke forlate området. De er ikke lenger frie kvinner.

Fabrikken er samfunnskritisk og gjør at leseren bør reflektere over temaer som klasseskiller, forskjellsbehandling og makt. Boken har blitt sammenlignet med Atwood og den typen dystopier. Jeg er overbevist om at bokens innhold allerede eksisterer.

Ramos er ikke helt på linje med Atwood, men dette er hennes debutroman. Boken kjennes noe uforløst. Jeg savnet mer temperament, det ble (for meg) litt for koselig til et så seriøst tema.

Å lese om Jane som ikke kunne ha kontakt med sin lille datter var trist. Portrettene av kvinnene er det jeg likte best med boken. Personligheten vist i de små detaljene. Språket er rent og ukomplisert. Fabrikken er lettlest og viktig. Selv med det jeg mener "mangler", er det en god roman jeg hadde glede og nytte av å lese.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I det fiktive området Bois Sauvage i Mississippi- deltaet bor Leonie med barna Jojo og Kayla. Det er Jojo (13) som gir Kayla (3) omsorg. Leonie lever i sin egen rusboble. Barnas far Michael er i fengsel og hans hvite familie ønsker ikke kontakt med barnebarna. Leonis mor Mam ligger for døden og hennes far Pop forsøker å holde familien mett og samlet. Det er han som er Jojos farsfigur.

Jojo er en interessant karakter, sensitiv og smart. Hans følelser bærer boken. Hans innestengte sinne mot foreldrene, den gryende seksualiteten.
Flere i familien kan se og høre gjenferd. Leonie ser sin døde bror når hun er rusa. Jojo ser en ung gutt, Richie, som bestefaren møtte i fengsel. Spøkelsene forstyrrer, krever oppmerksomhet.

Syng, gravløse, syng er vemmelig og vond. Det er omsorgssvikt og overtramp. En bok om sorg. Så helvetes mye sorg og savn. Men også kjærlighet.
Boken er om vekten historien har på vår nåtid, en kritikk av de svarte fattiges liv i sørstatene og en spøkelseshistorie. Ispedd litt magisk realisme og en road trip. Boken tar opp viktige temaer som rasisme, klasseskiller og fattigdom. Dop og vold. En del av den amerikanske hverdagen.
Best likte jeg utforskningen av relasjonene mellom foreldre og barn.

Jeg ønsker å like boken mer enn jeg gjør, men jeg får det ikke til. Det er for mange små ting som irriterte meg, som samlet seg til en monoton masse av ord jeg slet med å komme meg gjennom. For meg prøvde Ward for hardt med å ta med for mange temaer, for mange sjangre. Syng, gravløse syng ble for snakkesalig og overforklart.

Ingen i denne historien er fri. Alle sitter fast i en gjørme av grå tafatthet. Ingen av karakterene har noen form for utvikling. Stillsand. Jeg savnet humor og variasjon.

Boken har vunnet flere priser og har blitt høylytt hyllet så forvnetningene mine var nok for høye. Anbefales (om du ikke henger deg opp i små skurringer som jeg gjør).

Astrid Terese på bloggen Betraktninger skrev så fint om boken at jeg måtte lese den

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lett om det som er tungt.
https://marianneaugusta.blogspot.com/2020/02/enkepalasset-av-anne-nyheim.html

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har aldri vært i Florida og mitt bilde av staten er preget av filmer og litteratur. Klisjeer som eldre damer med lilla hår, golfbiler og alligatorer. Fuktig hete, sumper og eksotisk dyreliv. Truende farer overalt. Også Miami Vice da. Florida som et symbol på Amerika. De 11 fortellingene utfordrer og beriker mitt syn på Florida. Noen fordommer faller - og noen opprettholdes.

Å lese disse historiene var som å bli presset av vinden mot bakken, ikke få puste og ikke vite hva som skjer videre. Den redselen. Likevel måtte jeg fortsette å lese.
Historiene er skremmende - ikke som skrekk - men den underliggende redselen for det ustabile klimaet. Naturens uforutsigbarhet. Det upersonlige med naturen som "skurken" i fortellinger er skummelt. Det er et ulmende mørke i en stat som flommer over av solskinn. Det er mye som råtner og muggen sprer seg. Redselen i å ikke forstå andre menneskers motiver i sårbare situasjoner. Angsten for å bli etterlatt og være alene. Eventyraktige episoder hvor de døde kan snakke og firfisler "do push-ups on the sidewalk".

Alle historiene har kvinnelige hovedpersoner. Ofte er de mødre. Flere av historiene omhandler morsrollen og om presset for å være perfekt. Og om å ikke helt føle at man passer som mor/ i morsrollen. Historiene er lite sentimentale, men de har mye sympati og tilgivelse. Forfatteren viser forståelse for de ofte uforstålige valgene personene tar. Mennene er bleke skisser og det kjennes innimellom noe traurig. Kvinnene kan til tider bli for selvopptatte og selvbevisste. Noe som hindrer en mer spenennde framdrift i noen av historiene. Ikke alle fortellingene fengslet meg like mye, men de som gjorde det etterlot meg tankefull og underholdt. Og med et lite stikk om at slanger og synkehull brått kan dukke opp.

Det var lett å lese denne samlingen. Jeg leste den i ett strekk. Måtte lese neste historie. Språket flyter fint og er sanselig som tropisk frukt. Nå skal jeg bestille flere bøker av Lauren Groff.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Cherry har en sårbarhet som river leseren i biter. En åpenhet som er brutal. Livet er rått i denne boken. Romanen Cherry er et stygt og uromantisk stykke virkelighet fra Amerika.

En ung navnløs mann kommer hjem fra Irakkrigen med PTSD. Han blir hektet på heroin, raner banker og havner i fengsel. Plottet er klart fra begynnelsen, Historien er basert på forfatterens eget liv. Nico Walker skrev boken fra fengsel. Spenningen ligger ikke i hvordan historien ender, men hvordan forfatteren formilder historien.

Hovedpersonen "får det ikke helt til". Han er apatisk og lar det meste flyte. Han vokste opp i en "trygg og normal" familie, men droppet ut av skolen. Ruset seg. Han var misbruker før han vervet seg til militæret. Han ønsker å være et godt menneske og en god kjæreste, men mislykkes. En rytme avdesperasjon, dårlige valg og selvforakt.

Denne unge mannen er ikke lett å like, men han virker ekte og gjenkjennelig i sin tafatthet. Teksten er sjelden sentimental og den er ikke moraliserende. Det er befriende. MEN - Kvinner er kun tilbehør i denne boka. De er alle beskrevet som løse og har ingen egen verdi. Det er ukomfortabelt å lese. Det er også ukomfortable scener fra krig - og dophelvetet.

Denne boken er ikke for alle. Språket er upolert. Noen vil mene språket er dårlig. Til tider ble teksten for repeterende, til tider ble det kjedelig. Intensiteten og gjentakelsene i mix gjør at historien kjennes autentisk. Jeg kjente spenningen i kroppen når jeg leste. Det er en humor tilstede som en slags demper på smerten. Og det er håp.

Det er nødvendig å snakke om opioid epedemien og om hvordan livet er etterpå for de som har vært utstasjonert i krig. Vi alle trenger å lære mer. Forstå mer. Vi bør alle rives i biter av å lese om virkelighetens stygge sider i blant.
Jeg er usikker på om dette er den rette boken å lære av.

Om 1 år er forfatteren ute av fengsel og jeg er spent på hvor livet og litteraturen vil føre han videre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

There, There er om moderne native amerikanere. Et tema jeg kan lite om. Å lese boka gjorde meg litt klokere og nysgjerrig på å finne ut mer. Boken viser leseren at native amerikanere ikke er en homogen gruppe og forfatteren holder seg unna stereotyper og klisjeer.

Vi følger livet og historiene til 12 personer. Alle har en tilknytning til Oakland i California, og til hverandre. De har ulike opplevelser og problemer. De er hverdagsmennesker. Ekte mennesker.
Orange skriver om tunge temaer som alkoholisme, FAS og vold. Om splittede familier og utfordringer med identitet og tilknytning. Om smerte og skam. Men også om kjærlighet og håp. Hjertet mitt knuste flere ganger under lesingen, men det er også mye humor, varme og styrke i teksten.

Språket er poetisk, men ujålete. Boken har korte kapitler og en intensitet som gjør boken rask å lese. There There er nødvendig og sterk lesing. Jeg anbefaler boken til alle. Les den!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Macabea er en ung og ensom maskinskriverske i 70- tallets Rio.

Fortelleren Rodrigo beretter historien om Macabea, Olimpico og Gloria. Han skaper dem. I sitt bilde. Som en Frankenstein og hans skapninger. Og side for side får karakterene liv. Og sjel.

Clarice Lispector leker med leseren og jeg innrømmer at jeg ikke forstår spillereglene, men som jeg koste meg under lesingen.

Er det et eksperiment? Forfatteren Lispector er en kvinne som skriver en mannlig karakter som skaper en kvinnelig karakter. Er det en historie om historiefortelling? Om å være forfatter? Fortelleren får fysiske plager av å skrive historien og den endrer fortelleren.

Er det kjærlig ironi om fattigdom og ensomhet? Om tilskitnet uskyld? Om sjelelig fattigdom som resultat av økonomisk fattigdom? Er Macabea lykkelig fordi hun er uvitende?
Macabea betyr hundset på portugisisk i motsetning til kjæresten Olimpicos og venninnen Glorias mer oppløftende navn.
Er boken en slags memoar? Som Macabea bodde Lispector nord i Brasil og flyttet til Rio etter morens død. I historien har døden en viktig rolle og Lispector døde rettetter boken ble utgitt.

Kanskje alt. Eller noe helt annet. Det er en egen glede i det å lese bøker en ikke forstår. Jeg liker historier hvor jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Som med Stjernens time.

Stjernens time er besnærende og eksentrisk.
Setningene er klare og vakre, språket er skåret inntil knokkelen. Det er rent og ukomplisert og en fryd å lese. Slutten er et fantastisk.

For meg var boken et stjerneskudd. En av de bøkene som gir lys i mørket.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Noen ganger er man heldig og leser en bok som endrer. The Argonauts var en slik bok for meg. I dagene etter kjenner jeg fortsatt ringvirkninger. The Argonauts er en blanding av biografi, kjærlighetshistorie og et akademisk essay om idenditet og kjønn.

Nelson skriver intelligent og temaene er interessante. Hun skriver med en åpenhet og sårbarhet som er befriende. Hun forteller om egne fordommer og utfordringer; dekonstruerer ideer og stiller spørsmål ved egne meninger. Det er modig og intimt. Jeg lærte så mye da jeg leste denne boka. Om kjærlighet, familie og om ordenes makt og begrensning.

Teksten er fragmentert og assosiasjonsrik, men Nelson sirkler inn alle de løse trådene. Alle digresjoner, overganger og overraskelser har en hensikt. Hun sprenger rammene for hva som er "normalt". Både i livet og i tekst. Hun gir leseren tillatelse til å være "messy".

Nelson er belest og bruker sitater fra forfattere og filosofier i teksten. Roland Barthes, Anne Carson og Eileen Myles er kun tre av mange som er nevnt. Jeg liker at navnene er fortnoter i margen. Språket er presist. Noen ganger ble det for pretensiøst, for intenst i akademisk sjangerspråk, men det er smårusk.

Beskrivelsene av perioden da hun var gravid og samboeren Harrys var på testosteronkur er sterk lesning. Transformativ tekst. På flere plan. Også for leseren.
Og som jeg kunne ønske denne boka fantes da jeg var gravid. Kanskje kan denne bok endre noen kulturelle myter om graviditet og morsrollen.

Også: Boken er humoristisk. Romantisk!

The Argonauts åpnet opp verden, åpnet opp meg også. En bok for både hjernen og hjertet. Les den!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Henry Hayden (44) er en heldig mann, en mann som har alt. Han har en forfatterkarriere, har blitt en litterær kjendis og han lever godt med nok penger og et digert hus. I tillegg har han både en kone og en elskerinne. Som begge elsker han.
Sola skinner konstant.

Helt til elskerinnen blir gravid. Da han prøver å rydde opp floker han det til. Han gjør tabber.

Når politiet, en barndomsbekjent og en sjalu sekretær blander seg inn i hans forviklinger øker angsten hans for å bli avslørt. For er livet til Henry slik det ser ut til? Hvem skrev egentlig de berømte bøkene i hans navn? Og er Henry kun den milde og makelige gentlemannen som han gir inntrykk av å være?

Legg til en kranglete mår, en deprimert fiskehandler og en kjærlighetssyk forlegger- og du har en fiffig skrøne om en sjarmerende lurendreier. Romanen har flere finurlige karakterer og hendelser. Det er også med et par litt mer spesielle, spennende og surrealistiske scener som jeg koste meg med.

Jeg liker språket i Sannheten og andre løgner. Arango har en behagelig gammelmodig skrivestil og en lun humor. I tillegg er det en fortelling om å skrive, om å ordlegge seg og om å skape sin egen historie.

Sannheten og andre løgner er en perfekt bok for en kveld med pledd, te og stearinlys. Jeg garanterer for et par gode timer.

Boka ble til tider vel mye manus til en film. Alle scener viser oss hvor personene står i rommet og i forhold til hverandre, vi bli fortalt hva de har på seg til enhver tid. Osv. Det ble litt irriterende. Det ryktes om en adapsjon (av folkene bak The Road) - og det kan bli spennende.

At Arango nevner Både Borges, Pessoa, Kafkas George Samsa og tegneserien Iznogood er sånt som gleder en boknerd som meg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Skyggegutten er en noir thriller fra Stockholm-miljøet. Språket og spenningen er utporsjonert med kunnskap og litterær tyngde. Rytmen er rask og historien engasjerte både hjertet og hjernen. Det er alltid noe å gruble på etter å ha lest en roman av Vallgren.

Overklassegutten Joel Klingenberg og
ungdomskriminelle Danny Katz har begge tilpasningsvansker, men også en spesiell språkteft. De blir rekruttert til den samme militære tolkeskolen. De blir nære venner, men venner som mister kontakten etter endt utdannelse.
Da Joel forsvinner noen år senere blir Danny kontaktet av hans kone for å undersøke saken. Hun blir drept og Danny blir mistenkt.

Kan Danny finne den egentlige morderen før det er for sent? Og hvem er Eva som Danny ikke kan glemme og som plutselig dukker opp?

Historien har en mørk sitrende stemning. Barn forsvinner. Fedrenes synder setter dype spor i senere generasjoner. Det er hverdagslige hemmeligheter og skjulte militære agendaer. Voodoo og dop i flere varianter. Ensomhet som ødelegger. Om å være alene i familien og i mengden. Men også kjærlighet i mange former og vennskap som varmer.

Vallgren bruker skygger, kontrastene mellom det lyse og mørke som et effektivt virkemiddel. Han viser leseren skyggesidene både i samfunnet og i menneskene. Flere av bokens personer passer til tittelen Skyggegutten. Joel blir en skygge da lillebroren blir bortført og hans foreldre ikke lenger ser han. Lillebroren, Kristoffer blir også slik en skygge over Joels liv. Danny lever i skyggene både som narkoman og som mistenkt for mordet på Joels kone. De tydelige motsatsene (som hvit/ farget, fattig/ rik, religion/overtro) skaper en spennende dynamikk i historien.

Jeg liker romanen, men jeg hadde nok for store forventninger for jeg ble skuffa over slutten. En spenningsroman trenger ikke å være realistisk eller troverdig for at jeg skal bli begeistret, men når intrigen og løsningen blir for fjollete kjeder jeg meg.

Om det kommer en bok til om Danny Katz så skal jeg lese den.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Trygve JakobsenCtinaFrank Rosendahl SlettebakkenKarin BergGrete AastorpHeidiIngunn SJanne BrovoldHedvigsiljehusmorGro-Anette SlettebøRune U. FurbergHarald KLinn HaugLibraritas vMonica  SkybakmoenAtmanHelenefornixmgeThereseErlend Rødal VikhagenJulie StensethRoger MartinsenIngeborgSimen "Boktimmy" IngemundsenBerit B LieLabbelineThina NordtveitTorill Elisabeth RevheimK. H.CecilieVersionMarianneIngeborg GSolkntschjrldellinoronilleMonica CarlsenEivind  VaksvikSigrid Nygaard