Rød selvbiografi er en mesterlig gjenfortelling av den greske myten om Herkules og Geryon. Carson har oppdaterert myten til nåtid og formidler en rå og sart verden. Om kjærlighet, sorg og identitet i verseform.

Boken handler om litteraturens evne og mulighet til å forandre menneskers liv. Og om å vise hverandre vennlighet. Om å tørre å si “hei” på t -banen. Og kan man se på en person hva de trenger å lese?

Samlingen er en fascinerende mix av tenåringstanker og moden innsikt. Diktenes renhet, en uskyld som er besnærende. Diktene er emosjonelle, men ikke sentimentale. De har ofte en vri og er nesten alltid underholdende. Oppfinnsomme metaforer. Mange av diktene omhandler døden, angst og håpløshet. Men med en underliggende glede i de små tingene. Diktene er sanselige og sprelske. Abstrakte og sære.

For meg sprenger diktene inntrykket av Emily Dickinson som en eksentrisk eremitt, som hjelpeløs og ulykkelig i kjærlighet. For meg var hun smart, tøff og morsom.

Rorgen sitter i fengsel. Avventer en dom. Han reflekterer over livet, over valgene og veiene som førte han bak murene. Vi kommer tett inn på. Språket er muntlig. Fysisk. Man kjenner spyttet i lufta når han er ivrig. Ser hendene som vil forklare der ordene ikke strekker til. Ordene slår og sparker. Ordene utfordrer til en kamp om fordommer. Hjertet blir truffet og det åpner opp teksten. Man ønsker å vite mer, vil forstå.

Språket er skitbra og Rorgen virker som en autentisk sammensatt person. Jeg har kjent mange som Rorgen, sympatiske og veltalende, men under ulmer volden. Det er mange som er rotløse, som mangler noe eller noen som holder dem fast når stormene inni dem herjer. Det er tilfeldig hvem som faller utenfor samfunnet, men alle trenger å få sin historie fortalt.

Anbefales! Laing skriver om kunst og litteratur med varme og vidd. Det er personlig og politisk - og helt perfekt.

[Har man først begynt er det umulig å slutte med å lese Sæterbakken]

Fascinerende! Annerledes, morsomt - og lærerikt med en vri.
Honnør til oversetteren!

Søstrene Merricat og Charlotte bor sammen med sin onkel Julian i et stort hus. Huset ligger utenfor byen og blir skydd av byens beboere. Der har de holdt fort etter at foreldrene og flere andre familiemedlemmer døde 6 år tidligere. De har vent seg til et enkelt og tilnærmet idyllisk liv. Isolert fra omverdnen. Helt til fetter Charles dukker opp og forstyrrer roen. Merricat tar opp kampen med alle tilgjengelige midler.

Jackson beskriver personene så leseren kan se dem tydelig. Merricat og Charlotte. Onkel Julian. Og fetter Charles. Alle har de sin distinkte personlighet og er treffende beskrevet med mørk humor og varme.

Språket er fabelaktig. Lekent, men samtidig presist. Som Merricats monologer som er iblandet barnerim og regler. Det er noe med fortellere som sjarmerer meg i senk samtidig som jeg ikke helt tror på det de forteller. Merricat er 18 men det virker som hun har stivnet i den alderen hun var da foreldrene døde.

Boken er ikke direkte skummel. Gotisk stemning, men ikke horror. Som et eventyr med en klaustrofobisk og uhyggelig atmosfære. Spenningen ligger i de små detaljene. Nyansene og den langsomme forståelsen av at alt ikke er som det skal med idyllen og bokens forteller Merricat.

Historien handler om alt det som ikke blir sagt og reglene vi lager for å overleve. Også om søskenkjærlighet som et ubrytelig bånd. Om å være utenfor, om våre ødeleggende fordommer og frykten for mennesker vi ikke forstår.

On Earth We´re Briefly Gorgeous er en oppveksroman om å være innvandrer og homofil fortalt med smerte og kjærlighet. Little Dog flyttet fra Vietnam til Amerika da han var 2. Boken er et brev fra Little Dog til hans mor, en mor som ikke kan lese. Han beretter sin mor alt, men istedenfor å kommunisere direkte med henne grubler han over detaljer i minnene og gjenforteller deres felles historie i et forsøk på å forstå.

Vuong har tidligere gitt ut 2 bøker med poesi, men On Earth We´re Briefly Gorgeous er hans debutroman. Historien er fortalt fragmentert og hopper i tid. En "stream of consiousess" måte å skrive på med overraskende metaforer og sidespor.

Jeg vet ikke hvor mye av fortellingen som er autofiksjon, men historien kjennes personlig og ekte. Jeg føler en nærhet til bokens personer. Forfatteren skriver slik at sidene pulserer og setningene sitrer av liv. Språket er lyrisk og vakkert.

Vuong skriver om lengsel, om kropp, om følelsen av å ikke høre til noe sted og om frihet og overlevelse. Og om hvordan språket kan samle og splitte.

Det er vondt å lese Little Dogs historie. En hudløshet som smitter og åpner opp leseren også. Vuong viser oss smerten. Det er modig. Det er rått. Delene fra Vietnam med moren og mormorens historier er smertelige. Little Dogs som lever med frykt og vold som en integrert del av barndommen. Opplevelsene med forelskelsen i Trevor og Trevors vei inn i rusen sved i meg i dager etter endt lesing.

Til tross for alt det triste er det en bok med mye glede og livslyst. Personene er beskrevet varsomt og med affeksjon og forståelse.

Boken er ikke perfekt. Plottet kunne vært tydeligere. Hovedpersonene har ingen utvikling. Noen av repeteringene er enerverende. Noen setninger er vel naivblomstrete og noen metaforer er forvirrende, men for en leseopplevelse. To ganger har jeg lest denne boka og jeg kommer til å lese den igjen.

Lett om det som er tungt

Jeg har aldri vært i Florida og mitt bilde av staten er preget av filmer og litteratur. Klisjeer som eldre damer med lilla hår, golfbiler og alligatorer. Fuktig hete, sumper og eksotisk dyreliv. Truende farer overalt. Også Miami Vice da. Florida som et symbol på Amerika. De 11 fortellingene utfordrer og beriker mitt syn på Florida. Noen fordommer faller - og noen opprettholdes.

Å lese disse historiene var som å bli presset av vinden mot bakken, ikke få puste og ikke vite hva som skjer videre. Den redselen. Likevel måtte jeg fortsette å lese.
Historiene er skremmende - ikke som skrekk - men den underliggende redselen for det ustabile klimaet. Naturens uforutsigbarhet. Det upersonlige med naturen som "skurken" i fortellinger er skummelt. Det er et ulmende mørke i en stat som flommer over av solskinn. Det er mye som råtner og muggen sprer seg. Redselen i å ikke forstå andre menneskers motiver i sårbare situasjoner. Angsten for å bli etterlatt og være alene. Eventyraktige episoder hvor de døde kan snakke og firfisler "do push-ups on the sidewalk".

Alle historiene har kvinnelige hovedpersoner. Ofte er de mødre. Flere av historiene omhandler morsrollen og om presset for å være perfekt. Og om å ikke helt føle at man passer som mor/ i morsrollen. Historiene er lite sentimentale, men de har mye sympati og tilgivelse. Forfatteren viser forståelse for de ofte uforstålige valgene personene tar. Mennene er bleke skisser og det kjennes innimellom noe traurig. Kvinnene kan til tider bli for selvopptatte og selvbevisste. Noe som hindrer en mer spenennde framdrift i noen av historiene. Ikke alle fortellingene fengslet meg like mye, men de som gjorde det etterlot meg tankefull og underholdt. Og med et lite stikk om at slanger og synkehull brått kan dukke opp.

Det var lett å lese denne samlingen. Jeg leste den i ett strekk. Måtte lese neste historie. Språket flyter fint og er sanselig som tropisk frukt. Nå skal jeg bestille flere bøker av Lauren Groff.

There, There er om moderne native amerikanere. Et tema jeg kan lite om. Å lese boka gjorde meg litt klokere og nysgjerrig på å finne ut mer. Boken viser leseren at native amerikanere ikke er en homogen gruppe og forfatteren holder seg unna stereotyper og klisjeer.

Vi følger livet og historiene til 12 personer. Alle har en tilknytning til Oakland i California, og til hverandre. De har ulike opplevelser og problemer. De er hverdagsmennesker. Ekte mennesker.
Orange skriver om tunge temaer som alkoholisme, FAS og vold. Om splittede familier og utfordringer med identitet og tilknytning. Om smerte og skam. Men også om kjærlighet og håp. Hjertet mitt knuste flere ganger under lesingen, men det er også mye humor, varme og styrke i teksten.

Språket er poetisk, men ujålete. Boken har korte kapitler og en intensitet som gjør boken rask å lese. There There er nødvendig og sterk lesing. Jeg anbefaler boken til alle. Les den!

Macabea er en ung og ensom maskinskriverske i 70- tallets Rio.

Fortelleren Rodrigo beretter historien om Macabea, Olimpico og Gloria. Han skaper dem. I sitt bilde. Som en Frankenstein og hans skapninger. Og side for side får karakterene liv. Og sjel.

Clarice Lispector leker med leseren og jeg innrømmer at jeg ikke forstår spillereglene, men som jeg koste meg under lesingen.

Er det et eksperiment? Forfatteren Lispector er en kvinne som skriver en mannlig karakter som skaper en kvinnelig karakter. Er det en historie om historiefortelling? Om å være forfatter? Fortelleren får fysiske plager av å skrive historien og den endrer fortelleren.

Er det kjærlig ironi om fattigdom og ensomhet? Om tilskitnet uskyld? Om sjelelig fattigdom som resultat av økonomisk fattigdom? Er Macabea lykkelig fordi hun er uvitende?
Macabea betyr hundset på portugisisk i motsetning til kjæresten Olimpicos og venninnen Glorias mer oppløftende navn.
Er boken en slags memoar? Som Macabea bodde Lispector nord i Brasil og flyttet til Rio etter morens død. I historien har døden en viktig rolle og Lispector døde rettetter boken ble utgitt.

Kanskje alt. Eller noe helt annet. Det er en egen glede i det å lese bøker en ikke forstår. Jeg liker historier hvor jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Som med Stjernens time.

Stjernens time er besnærende og eksentrisk.
Setningene er klare og vakre, språket er skåret inntil knokkelen. Det er rent og ukomplisert og en fryd å lese. Slutten er et fantastisk.

For meg var boken et stjerneskudd. En av de bøkene som gir lys i mørket.

Noen ganger er man heldig og leser en bok som endrer. The Argonauts var en slik bok for meg. I dagene etter kjenner jeg fortsatt ringvirkninger. The Argonauts er en blanding av biografi, kjærlighetshistorie og et akademisk essay om idenditet og kjønn.

Nelson skriver intelligent og temaene er interessante. Hun skriver med en åpenhet og sårbarhet som er befriende. Hun forteller om egne fordommer og utfordringer; dekonstruerer ideer og stiller spørsmål ved egne meninger. Det er modig og intimt. Jeg lærte så mye da jeg leste denne boka. Om kjærlighet, familie og om ordenes makt og begrensning.

Teksten er fragmentert og assosiasjonsrik, men Nelson sirkler inn alle de løse trådene. Alle digresjoner, overganger og overraskelser har en hensikt. Hun sprenger rammene for hva som er "normalt". Både i livet og i tekst. Hun gir leseren tillatelse til å være "messy".

Nelson er belest og bruker sitater fra forfattere og filosofier i teksten. Roland Barthes, Anne Carson og Eileen Myles er kun tre av mange som er nevnt. Jeg liker at navnene er fortnoter i margen. Språket er presist. Noen ganger ble det for pretensiøst, for intenst i akademisk sjangerspråk, men det er smårusk.

Beskrivelsene av perioden da hun var gravid og samboeren Harrys var på testosteronkur er sterk lesning. Transformativ tekst. På flere plan. Også for leseren.
Og som jeg kunne ønske denne boka fantes da jeg var gravid. Kanskje kan denne bok endre noen kulturelle myter om graviditet og morsrollen.

Også: Boken er humoristisk. Romantisk!

The Argonauts åpnet opp verden, åpnet opp meg også. En bok for både hjernen og hjertet. Les den!

Henry Hayden (44) er en heldig mann, en mann som har alt. Han har en forfatterkarriere, har blitt en litterær kjendis og han lever godt med nok penger og et digert hus. I tillegg har han både en kone og en elskerinne. Som begge elsker han.
Sola skinner konstant.

Helt til elskerinnen blir gravid. Da han prøver å rydde opp floker han det til. Han gjør tabber.

Når politiet, en barndomsbekjent og en sjalu sekretær blander seg inn i hans forviklinger øker angsten hans for å bli avslørt. For er livet til Henry slik det ser ut til? Hvem skrev egentlig de berømte bøkene i hans navn? Og er Henry kun den milde og makelige gentlemannen som han gir inntrykk av å være?

Legg til en kranglete mår, en deprimert fiskehandler og en kjærlighetssyk forlegger- og du har en fiffig skrøne om en sjarmerende lurendreier. Romanen har flere finurlige karakterer og hendelser. Det er også med et par litt mer spesielle, spennende og surrealistiske scener som jeg koste meg med.

Jeg liker språket i Sannheten og andre løgner. Arango har en behagelig gammelmodig skrivestil og en lun humor. I tillegg er det en fortelling om å skrive, om å ordlegge seg og om å skape sin egen historie.

Sannheten og andre løgner er en perfekt bok for en kveld med pledd, te og stearinlys. Jeg garanterer for et par gode timer.

Boka ble til tider vel mye manus til en film. Alle scener viser oss hvor personene står i rommet og i forhold til hverandre, vi bli fortalt hva de har på seg til enhver tid. Osv. Det ble litt irriterende. Det ryktes om en adapsjon (av folkene bak The Road) - og det kan bli spennende.

At Arango nevner Både Borges, Pessoa, Kafkas George Samsa og tegneserien Iznogood er sånt som gleder en boknerd som meg.

Skyggegutten er en noir thriller fra Stockholm-miljøet. Språket og spenningen er utporsjonert med kunnskap og litterær tyngde. Rytmen er rask og historien engasjerte både hjertet og hjernen. Det er alltid noe å gruble på etter å ha lest en roman av Vallgren.

Overklassegutten Joel Klingenberg og
ungdomskriminelle Danny Katz har begge tilpasningsvansker, men også en spesiell språkteft. De blir rekruttert til den samme militære tolkeskolen. De blir nære venner, men venner som mister kontakten etter endt utdannelse.
Da Joel forsvinner noen år senere blir Danny kontaktet av hans kone for å undersøke saken. Hun blir drept og Danny blir mistenkt.

Kan Danny finne den egentlige morderen før det er for sent? Og hvem er Eva som Danny ikke kan glemme og som plutselig dukker opp?

Historien har en mørk sitrende stemning. Barn forsvinner. Fedrenes synder setter dype spor i senere generasjoner. Det er hverdagslige hemmeligheter og skjulte militære agendaer. Voodoo og dop i flere varianter. Ensomhet som ødelegger. Om å være alene i familien og i mengden. Men også kjærlighet i mange former og vennskap som varmer.

Vallgren bruker skygger, kontrastene mellom det lyse og mørke som et effektivt virkemiddel. Han viser leseren skyggesidene både i samfunnet og i menneskene. Flere av bokens personer passer til tittelen Skyggegutten. Joel blir en skygge da lillebroren blir bortført og hans foreldre ikke lenger ser han. Lillebroren, Kristoffer blir også slik en skygge over Joels liv. Danny lever i skyggene både som narkoman og som mistenkt for mordet på Joels kone. De tydelige motsatsene (som hvit/ farget, fattig/ rik, religion/overtro) skaper en spennende dynamikk i historien.

Jeg liker romanen, men jeg hadde nok for store forventninger for jeg ble skuffa over slutten. En spenningsroman trenger ikke å være realistisk eller troverdig for at jeg skal bli begeistret, men når intrigen og løsningen blir for fjollete kjeder jeg meg.

Om det kommer en bok til om Danny Katz så skal jeg lese den.

"Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: "Pust frem ansiktet mitt." Slik starter Styrtet engel. Det er en gåtefull og vakker åpning

Jeg skal ikke juge på meg at jeg forstår alt av denne historien og det er nok ting jeg ikke har fått med meg. Denne gåtefullheten er noe som tiltrekker meg når jeg leser romaner. Jeg vil ikke forstå alt ved første gangs lesing.
Flere historier er flettet sammen i Styrtet engel. En kvinne har hatt et forhold til gutten som dreper datteren hennes. Etter drapet blir gutten knyttet til jentas far. Det er et underlig kjærlighetsforhold mellom en manns to hoder. Det er også plass til Ruth Berlau (Brechts elskerinne) og en navnløs forteller.

Dette er en vakker roman, svimlende vond og vakker. Romanen har gjenkjennelige og viktige temaer som kjærlighet, konsekvenser av de valgene en tar og om trangen til å bli sett, bli elsket. Om fysiske avvik og identitet. Og skam og om tilgivelse. Enquist beskriver den uforklarlige kjærligheten og ensomhet så jeg kjente det fysisk. Jeg ble berørt. Enquists språk setter spor i sjel og kropp.

"Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss."

Jeg er overbevist om at dette er en av de gode romanene, en av de romanene en kan diskutere lenge og hele tiden finne noe nytt, nye innfallsvinkler til de store og evige spørsmålene om kjærlighet, liv og død.
Noen av spørsmålene jeg har grublet på i etterkant er Hva er egentlig et menneske? Er man menneskelig alene eller kun i samspill med andre? Og hvor lett kan det være å fjerne seg fra sin menneskelighet? Bærer vi alle et monster i oss? Hva er kjærlighet?

"Man skal ikke prøve å forklare kjærlighet. Men hvis man ikke prøver, hvor var vi da?"

"Dronning av Tearling: Enten så blir du drept i løpet av en uke, eller så kommer du til å bli den mest fryktede dronning dette riket noensinne har sett. Jeg kan ikke se noen mellomting."

For at jeg skal kunne glede meg over en bok som dette må jeg legge bort behovet for alvor og troverdighet. Jeg ble revet med under lesingen og leste boka i en setting. Noen ganger er det greit å bare la seg underholde, la seg være med på eventyret.

Dronningen av Tearling er et fantasyeventyr med kongeriker i konflikt, barske riddere, forferdelige hemmeligheter og en tøff heltinne. Samt magiske krefter og en sjarmerende tyv.

Kelsea har levd i skjul i 18 år. Siden hennes mor, dronningen ble drept. Hun har vokst opp med vissheten om at da hun fyller 19 vil hun bli hentet hjem for å bli den nye dronningen av Tearling.

Tearling er et land i oppløsning. I hovedstaden selges kvinner og barn som slaver til naborikene. I Mortmesne regjerer Den røde dronningen. Hun ønsker noe Kelsea har og planlegger en invasjon av Tearling. Det er mange som ønsker henne død. Også hennes onkel, den nåværende regenten.
Har Kelsea det som skal til? Vil hun overleve til hun tronen er hennes? Og kan hun redde riket fra utnyttelse og fattigdom?
Kelsea har en trofast garde med barske riddere som beskytter henne. Det viser seg at hun har magiske evner. Hun har også en hemmelig venn, en landeviesrøver som passer på henne. Og kan det være at hun ønsker mer enn å bli passet på?

Kelsea er tøff; viljesterk, intuitiv og modig. Samtidig er hun også naiv og hun tar dårlige valg. Hun er herlig sammensatt. Hennes kjærlighet til bøker gleder en boknerd som meg. Det var lett å bli glad i Kelsea. Jeg kommer til å lese neste bok i serien også. For å se hva Kelsea kan finne på.

Jeg synes nok boken fokuserer for mye på Kelseas utseende. Kanskje er det ment som en motvekt til alle de vakre romanjentene som Katniss og Tris, men det ble for mye prat om hennes ordinærhet. Boken egner seg nok best som YA.

Som nevnt leste jeg boken i en setting. Jeg koste meg. Samtidig var det ting jeg irriterte meg over. Det kan vi snakke om en annen gang. Jeg ble underholdt.

"What I mean to say is, the more you remember, the more you’ve lost."

Noe av det jeg synes er interessant med dystopier, er å lese forfatternes ulike versjoner av hvordan de ser for seg at en verden etter en katastrofe vil være. Ofte handler en dystopi om overlevelse, ofte med superhelter eller ungdommer som må tåle farlige prøvelser.

Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet.

"But what made it bearable were the friendships, of course, the camaraderie and the music and the Shakespeare, the moments of transcendent beauty and joy when it didn't matter who'd used the last of the rosin on their bow or who anyone had slept with, although someone—probably Sayid—had written "Sartre: Hell is other people" in pen inside one of the caravans and someone else had scratched out "other people" and substituted "flutes."

Romanen viser fragmenter av livet før og etter influensaen - The Georgia Flu - som tok livet av over 99 prosent av verdens befolkning. En omreisende teatertrupp som kun fremfører Shakespeare, fine Star Trek sitater, en avdød skuespiller, tegneserien Station eleven, et Museum of Civilization og en gal pastor veves sammen til en flott helhet.

"There was the flu that exploded like a neutron bomb over the surface of the earth and the shock of the collapse that followed, the first unspeakable years when everyone was traveling, before everyone caught on that there was no place they could walk to where life continued as it had before and settled wherever they could, clustered close together for safety in truck stops and former restaurants and old motels."

Station eleven er en dystopi som er stille i uttrykket. Historien er elegant og litterær i språket. De dystopiske elementene kan virke mer som et virkemiddel for å formidle at kunnskap og kunst vinner over ignoranse og den umenneskelige volden.

Jeg hadde en god leseopplevelse og jeg håper at Station eleven skal bli filmatisert. Boken er ikke perfekt, for noen av figurene er for like og historien er noe saktegående. Den er langt unna bøkene til Atwood, Cronin eller favoritter som The Road av McCarthy, men den har mange fine passasjer og tanker.
Hovedpersonen Kirsten husker jeg fortsatt. Det er noe spesielt med de tøffe og sårbare jentene i litteraturen som fenger meg. Denne boka kommer jeg til å lese om igjen.

"She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees."

Det er sjelden jeg finner glede i å lese biografier, men jeg kan la meg begeistre av dagbøker og brevsamlinger. Det kjennes mer autentisk, mer interessant når stoffet er uredigert.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er inspirerende og interessant. Den handler om et vennskap på tvers av aldersgrensene (da brevvekslingen startet var Sara 12 og Astrid 63), om et intimt vennskap mellom to som aldri traff hverandre.

Sara skriver brev med forfatteren Astrid Lindgren og tør å være åpen om hvordan det er å være Sara. I brevene sine skildrer hun hvordan det kunne være å være 12 år på begynnelsen av 70 - tallet. Hennes mot er forfriskende og hun skriver om å være sårbar og om å ikke passe inn. Astrid ga henne håp, hun ga omsorg og omfavnelser i ordform. Astrids engasjement er rørende og med verdighet.

Brevene viser oss en annen side av Astrid Lindgren. Vi kan lese hvordan hun streber med å avslutte Brødrene Løvehjerte og om hennes glede og sorg over hendelser i familien. For meg ble det et fint møte med en personlig Astrid Lindgren.

Noe av det som gjorde lesingen så lett og fengende er gjenkjenneligheten. Forenklet kan jeg si at jeg var Sara og jeg nå er Astrid. Mange kan kjenne seg igjen i ordene Astrid og Sara deler.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er dynamisk, den har bevegelse og den engasjerer. Boken har en rytme lik hjerteslag og er en hyllest til vennskapet.