Alt snakket om at gamle venner var de beste, trengte ikke å stemme. Gamle venner kunne bety stillstand, siden de så ofte holdt deg fast i en forestilling de hadde fått om deg for mange år siden. Gamle venner likte ikke at du utviklet deg, hvis de ikke utviklet seg i samme takt. Gamle venner kunne binde deg til hjemlig determinisme, fordi gamle venner holdt fast ved gamle fordommer og tvang deg til å bli den personen de ville at du skulle være, mens på reise, langt borte fra gamle venner, fikk du frihet til å bli en person ingen, ikke engang du selv, trodde du kunne bli.

Hvis tilværelse kan måles, er forfatteres ofte et annet sted. Noe som betyr det motsatte av formaningen som henges på veggen - Carpe Diem. Å skrive handler om det motsatte av Carpe Diem.

De kommer med håndklær, badesko og hvite sommerhatter av samme typen som man beskytter hodene til småbarn med. Trinne, tykke, i overdådige fasonger slipper de kjoler og underkjoler, vrikker seg inn i badedraktene, setter på seg badesko, leier hverandre uti, og der, når de først har kommet seg ut på dypet hvor de kan tråkke vannet, begynner de å synge. Med lyse stemmer som bærer langt i morgenstillheten, synger de om det gode livet, man trenger ikke å kunne gresk for å skjønne at sangene bæres av det gode, eller drømmen om det gode. Vemodet som ofte er så framtredende i greske sanger, det melankolske og mytiske, slipper ikke til her. De gamle kvinnene svømmer i flokk, de plasker og synger, synger og plasker, så hjelper de hverandre opp og sitter og tørker som seler i sola.

...., men når språket blir mer enn utvendig beskrivelse, når det både blir en substans og noe ugripbart, i likhet med det som skrives om , lysningene i skogen, vinden i trekronene, kjempebregnenes skygger, det er da det gåtefulle i språket oppstår.

Var det noen vits i å skrive? Fantes det ikke mange nok forfattere der ute? Var det ikke bedre å slette hele manuset? Var ikke manisk skrivetvang en del av psykiateres diagnostiseringer av urimelig oppblåste egoer?

Jeg er for lett å begeistre, jeg blir for fort forført av min egen begeistring. Sånt holder ikke hvis en skal kalle seg kritiker, siden begeistringen antyder at du er på et nivå hvor du fremdeles tror at du kan løftes av geister. Heller ikke i livet er grenseløs begeistring særlig lurt, det kan føre til feilavgjørelser, ikke minst på kjærlighetsfronten, men på reise er det en av de beste egenskaper. Verden lokker, og den som reiser lar seg lokke om og om igjen.

Bedehuset var ikke bare for de troende, det var hele øyas forsamlingshus, det var der det ble strikket og samlet inn til de fattige i Afrika, der ble det arrangert aktiviteter for barn og unge. En sommer kom noen på tanken å introdusere en syssel kalt dart, dette har jeg fra en av øyboerne. En lang og hissig debatt ble utløst. Hva kunne ikke dart føre til? Skulle ungdommene stå der og kaste piler, som om livet var en lek? Dart kunne også vise seg å være synd, en av djevelens mange fristelser, dart ble nedstemt. Dette var på 1960-tallet, mens rockeband herjet rundt på fastlandet. Mer enn love & peace, var det slit, taushet og nøysomhet som gjaldt på Skåtøy.

Viljen til å gjøre verden forståelig ved å nedtegne den med alle sine daler og fjell, elver og sjøer, ved å gi hver minste avkrok et navn, så storslagen og samtidig så rørende den viljen er !