Jeg måtte la alt håp fare, felle mitt gevir som hadde vært tungt å bære, jeg måtte selv skape der jeg trengte.

Fordi alle som barn har vært til døden sårbare for mor og derfor alltid vil være det et sted i kroppen og sjelen, er alle mennesker ambivalente til sin mor, [...]

Hvis man visste, hvis man forstod som ung hvor avgjørende barndommen er, ville man aldri tørre selv å få barn.

Men har man én gang gjort for lite, lindres samvittigheten av at man heller gjør litt mye ved neste anledning.

«Man må bare gjøre så godt man kan,» sier jeg, «og så får noen andre gjøre det bedre.»

[...] for om det er noe vi har mer enn nok av i denne verden så er det mening, det er jo så meningsfylt, det meste av det vi avkreves en oppfatning om at det halve kunne vært nok, allikevel fortsetter vi altså å snakke om det som om det skulle vært et av livsbehovene, liksom livet trenger en begrunnelse for å kunne leves, og fremdeles er det meningsløsheten som tildeles skurkerollen i det eksistensielle drama, mens det i virkeligheten burde forholdt seg stikk motsatt, at vi priste oss lykkelig over de få tilfeller av meningsløshet vi ble forunt å være gjenstand for [...]

Latteren som et frihetens øyeblikk fra det forferdelige. Et frihetens øyeblikk, fordi vi mister oss selv, og slik, gjennom å miste oss selv, gjenvinner oss selv, som noe det kanskje allikevel går an å bære.

Jeg tror nok jeg alltid har likt bedre det å bli kjent med folk enn det å kjenne folk.

Vi er en virvel av isolerte enkeltskjebner, ensomme, fortapte og innerst inne ikke-deltagende, fykende rundt i et sosialt solsystem tuftet på en strålende illusjon om fellesskap, om deltagelse, om ikke-isolasjon.

solidaire/solitaire

En beslutning må overleve to sinnsstemninger.

Huden suger seg fast i dagen. Tankene flytter ut fra søvnen. Dagtanker har flyttet inn. De som har ventet på kjøkkenet gjennom natten. Alt eksisterer på alvor. Nå kommer det. Tankene vrir seg innover. Utenfra og inn, deretter innenfra og ut. Nå er hun på plass. Omtrent der hun var i går, bare litt lenger fram i køen. Køen til døden. Den er lur. Den merkes knapt. Disse millimeterskrittene. Hun tenker seg at vi alle står der usynlig i trengsel mens vi lever vårt liv ved siden av fullt synlig. Alle vi gjennomsiktige i dødskøen kaster skygger. Men selv lever vi ved siden av, bakenfor og foran skyggen. Skyggen er døden, den eksisterer, men angår oss ikke. Tiden tikker stumt inni oss. Holder seg for seg selv. Stiger bare fram fra køen i dødsøyeblikket. Klemmer til og mørklegger hjertet.

Det går ikke an å være modig hvis man ikke er redd. Det går ikke an å være redd hvis man ikke er modig.

Man må gjøre noe hver dag for at det skal bli bra. Man må gripe inn, sa mamma til meg der jeg lå på sengen.

Man skulle leve et anstendig liv, og et anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket.

Jesper tenker at samvittigheten er den mest nidkjære, plagsomme og tyngste av alle følelser, verre enn forelskelsen, misunnelsen og sjalusien til sammen. Samvittigheten er den største av alle forstyrrelser. Den begynner å virke før noe i det hele tatt har skjedd.

Jeg var inne i en natt uten ende, likevel var det noe helt på bunnen av meg som besto, noe mye mindre enn et håp, la oss si en uvisshet. Man kunne også si at når spillet er tapt, når man har spilt ut sitt siste kort, da blir det igjen hos enkelte - ikke hos alle - en tanke om at et eller annet oppe i himmelen skal ta over og bestemme vilkårlig at nye kort skal deles ut, terningene skal kastes på nytt, og dette selv om man aldri på noe punkt i livet har merket noe til noen inngripen eller nærvær av noen som helst guddom, selv når man er klar over at man ikke spesielt har gjort seg fortjent til en vennligsinnet guddoms inngripen, og til og med, når man tar i betraktning alle synder og feiltrinn ens liv består av og innser at man fortjener det mindre enn noen annen.

Verden der ute var hard, nådeløs mot de svake, den holdt nesten aldri hva den lovet, og kjærligheten var det eneste man ennå, kanskje, kunne tro på.

Ett menneske mangler og alt er dødt, verden er død og man er selv død, [...]

[...] det er studietiden som er den eneste lykkelige tiden, de eneste årene da fremtiden ser ut til å være åpen, da alt virker mulig, voksenlivet deretter, og yrkeslivet, er bare en langsom, progressiv nedsynkning i gjørme, [...]