Av og til kan det vanvittig meningsløse og samtidig tilsynelatende så voldsomt meningsfulle gjøre meg redd langt inn i ryggmargen.

Jeg tenker på romanen som jeg ønsker å skrive, om Kjærligheten, at den vil bli definert på bakgrunn av hvilke ord jeg besitter, det blir ingen historie som nødvendigvis gir et riktig bilde. Jeg har ikke språk for Kjærligheten, når Kjærligheten gjør seg gjeldende, blir alt det andre rutiner.

Du må lete i mørket etter drømmene, ikke i drømmene etter mørket.

For er det ikke sånn, at når du kommer tett nok på et menneske, glemmer du at du noensinne ønsket å komme noen så nær, glemmer du hvordan du forestilte deg at du elsket en mann [...]

Mot til å leve når dei beste dagane er forbi

Jeg orker ikke denne tiden, denne evinnelige tiden, hvorfor jeg nok en gang må treffe bunn, hvor mange ganger skal man treffe bunn, hvor mange ganger skal man trekke seg selv opp før man gir opp for godt.Uthevet tekst

Min fortids mørke er min fremtids lys.

Mennesket ønsker sig bort fra sig selv, og heri ligger det hele udgangspunkt for de valg man træffer, de gerninger man udøver. Mennesket stræber efter at være noget andet end det er, og troen på at dette er muligt opretholdes, og siden det ikke er muligt, beskæftiges mennesket et helt liv med forsøget. Og således evner de ihærdigste at leve hele sit liv i en villet uvidenhed om hvem de egentlig er. (Kayser, II, s.47)

Han sa. "Nysgjerrigheten tilfredsstiller seg selv og ingen andre. Derfor er den latterlig. Dessuten finnes det ingen hemmeligheter. Bare historier. Alt er tilgjengelig, det er bare vi som elsker å oppleve det som gåtefullt. Historene ligger utenpå og er lette å lese, man skal bare konsentrere seg litt, og så ser man dem."

Morderen frarøver noen livet, og gir slik livet til alle dem han ikke øver sin vold på. Alle som lever i dette øyblikk har fått livet i gave av alle de mordere som ikke har valgt dem ut til ofre for ugjerningen, og de andre, de av morderne utpekte, har måttet bøte med livet for at vi skal leve.

Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene.

Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg.

`"Sinful, Wind-borne" slo i mine ører overraskende hardt fra seg i sin egen nostalgiske lykebeskrivelse, og gjør det ennå, kjapt og entusiastisk, ledet av en stikkende gitar og den distinkte bassen, et motorpsychisk bumerke, en perfekt, perfekt låt å vokse opp til, som hver gang, hver eneste gang jeg hører den sender et stikk gjennom hjertet [...]

Hvor stor ensomhet kan man klare å bære? Ikke kan man be om hjelp til å løfte den heller, for da er det ikke lenger ensomhet.

Hvor dypt kan man synke før det blir umulig å puste? Dypere.

Jeg glemte forresten å nevne vår dårlige samvittighet. Den må tilføyes som en del av vår fornuft. Vi har alltid dårlig samvittighet. Vi gjør så godt vi kan, men blir aldri gode nok. Samvittigheten er like dårlig.

...barndom er en oppskrytt unnskyldning. Jeg kan ikke fordra den. Man legger til og trekker fra, vrir og vrenger, påhitt meg her og påhitt meg der, og til slutt blir barndommen et rosemalt eventyr eller et like svartmalt mareritt, alt ettersom. Å, la meg være. Tut ikke ørene mine fulle med sentimentalt vrøvl.

For dem var løping tre miserable kilometer der den eneste motivasjonen var å gå ned en buksestørrelse: Kom deg på vekta, bli deppa, ta på deg hodetelefonene og få det unnagjort. Men man kan ikke tvinge seg gjennom en femtimers løpetur på den måten; man må koble av, la seg synke inn i løpingen slik man lar kroppen gli varsomt ned i et varmt bad til den slutter å reagere på sjokket og begynner å nyte det. Klarer man å slappe nok av, blir kroppen så vant til den voggende rytmen at man nesten glemmer at man beveger seg. Og så snart man bryter gjennom barrieren og inn til denne myke, halvveis svevende tilstanden, det er da måneskinnet og sjampanjen dukker opp.

Ikke forvent noe av løpingen, og den vil gi deg mer enn du kan forestille deg.

Det gjelder å feste blikket.