Vi. Jeg lurer på hva Dante hadde sagt til en slik utmerkelse. For selv om han var ektemann, småbarnsfar og elsker, var han først og fremst Dante Alighieri; mann, friånd, filosof, politiker og dikter. Og når han skrev så vakkert om kvinnen, var det ikke sikkert han tenkte verken på konen eller Gemma eller den skjønne Beatrice. Diktene er ofte allegoriske, kvinnen symboliserer både idé, filosofi og byen Firenze som Dante så brutalt hadde blitt forvist fra. Nå er det umulig å skulle gjette hva han satte høyest. Kvinnen eller byen? De tre barna eller filosofien? Kanskje tenkte han rett og slett ikke på det ene som viktigere og høyere enn det andre. Vi har ingen skriftlige beretninger om Dantes forhold til husarbeid, barnestell, farsrollen, derfor er det bare ren gjetning når jeg ser for meg at dikteren står opp av sengen og kler på seg den orange tunikaen med grønn krage, det morsomme hodeplagget med øreklaffer og laubærblader, før han stormer gjennom stuen for å finne skinnstøvlene og de siste småpengene. Han slår døren i bak seg, løper over gaten og hopper opp i vognen som skal inn til byen. Her drikker han seg full, og smaker for første gang på det nye ordet han har fått lagt på tungen. Vi. Ikke lenger hun og jeg, men vi. Det er fremdeles bare gjetning, men jeg tror han føler en blanding av raseri og tilfredshet, av opprør og resignasjon. Han skyller det ned med en sterk øl, bestiller en til og gleder seg med ett over at han drikker opp de siste pengene hun hadde. Han tar seg i det: Vi hadde, tenker han. Det er nemlig lenge siden han var en rik og holden mann i byen. Nå er han blakk og forvist, han er ensom, men han kan ikke lenger synes synd på seg selv. For han er ikke alene. Han er vi, og hver gang han tenker på det, blir han fylt av en stor, tung og stolt ansvarsfølelse. Himmel og helvete, sier han. Det er to sider av samme sinn.

Hun og jeg, et lite barn, en gammel bestemor og en bondeonkel som helt sikkert trenger hjelp med sauene og kyrne og den undelige åkeren som spirer hver evige vår og må slåes hver forbannede høst. Aldri. I et kaldt, forfallent bondehus uten fjernsyn og varmt vann i badekaret. Nina og jeg i en kort, smal seng med harde madrasser. Sittende i en altfor varm, liten stue med gamle aviser og menighetsbladet. Aldri.

Altfor ofte sier du at du elsker henne når du mener at du ikke kan klare deg uten henne. Du snakker ofte om frihet, men ønsker ikke annet enn at hun skal låse deg inn i sin kjærlighet