Uten at det grønnmørke løvet var blitt det minste lettere, stod sengen utstilt, utlevert til alles blikk; ikke til å verge seg mot var apene som nå i vill munterhet glisende kastet ned nøtter, ikke til å verge seg mot var de fornøyd brekende geitebukkenes lystne skjelende blikk, og en mektig flaggermusskygge strøk leende over dem, å, ikke til å verge seg mot var Famas skygge, skyggen av hennes forferdelige skamutløsende kjempeskikkelse der hun med sin latter skadefro så forferdelig forkynte hva som kunne og hva som ikke kunne skje: “De får ikke pule, de får ikke lov; bare Cæsar får lov!” Å, ikke til å verge seg mot var larmen, ikke til å verge seg mot lysgjallet, ikke til å verge seg mot lysets blendende mange lag, og før det var mulig å finne svar på alt dette, ja før han kunne søke Plotias blikk, før han kunne løsne sin munn fra hennes, var også hun forvandlet til latter, var hun glidd elfenbensglatt langs ham som en kjølig stenaktig latter, svevet hun bort som et blad båret av lysvinden og satte seg igjen på kofferten.

Han løftet seg litt lenger opp på puten for å avlaste det smertende brystet, svært forsiktig slik at jegets utbrettede landskaper, som syntes å garantere ham klarhet, ikke skulle komme i uorden og ikke rystes sammen slik tilfellet er hos det oppreiste menneske, og så følte han seg fremetter manuskriptkofferten ved siden av seg og lot hånden gli nesten ømt over det grove skinnlokket: varmt og opphissende var det å føle arbeidet, den tvingende oppdagerfølelsen, skaperprosessens store vandrerfølelse var vakt i ham, og var ikke samtidig den store vandreangsten begynt å røre på seg i ham, den forferdelige angsten hos den som har gått seg vill, som famler rundt i nattens kratt, denne selsomme dype angsten som all skapervirksomhet er ledsaget av, det varme og lykksalige som bruste opp i brystet hans ville til og med ha overdøvet de manende smertenes dødsberedskap, ville kanskje til og med ha lindret åndenøden, ville ha fått ham til å glemme feberhete og feberkulde, og intet kunne ha hindret ham i straks å sette seg til arbeidet, beredt til igjen å yte noe, i bevissthet om den oppgaven han helt til sitt siste åndedrett hadde å utføre og som først med siste åndedrag ville gi ham virkelig oppfyllelse.

demonisk altopptagende er skjønnheten,
dens saturniske likevekt omfatter alt,
men nettopp derfor også et tilbakefall til det før-guddommelige,
nettopp derfor menneskets erindring om noe
som fant sted før dets før-viten,
erindring om en skapelsens før-guddommelige tilblivelsestid,
erindring om en halvsovende mellomskapelse
der ingenting kan skilles fra hverandre,
blottet for ed, blottet for vekst, blottet for fornyelse,
allikevel erindring og som sådan from,
om enn edløs, vekstløs, fornyelsesløs fromhet,
skjønnhetshenrykkelsens demoniske fromhet,
henrykket til de ytterste grenser,
men uten vilje til å overskride grensen,
vendt bakover mot før-begynnelsen,
det før-gudommelige ved skinnet av noe guddommelig,
skjønnheten;

forbeholdt guder og mennesker er latteren,
urfjernt stammer den fra guden som har erkjent seg selv,
stumt anende stammer den fra hans forvitne,
fra hans forviten om sin egen ødeleggelsesmulighet,
fra hans forviten om det skaptes ødeleggelsesmulighet,
der han som medskapt og medskapende del lever sitt liv,
voksende i kraft av verdenserkjennelse til selverkjennelse og ut over denne
vendt bakover mot den forviten
som latteren stammer fra;
å gudefødsel og menneskefødsel, å, gudedød og menneskedød,
å, begges begynnelse og slutt, for evig viklet inn i hverandre,
å, latteren stammer fra viten om gudenes ugudelighet,
ut fra denne er den gudens og menneskets felles viten,
den stammer fra denne urolige, foruroligende gjennomsiktige sonen av fellesskap
som demonisk er spent mellom det hinsidige og det dennesidige,
for at gud og menneske kan møte hverandre, vil møte hverandre
i den, i en slik halvsovende demonsone,
og er det Zevs som stemmer i latteren i kretsen av gudemenn,
så er det mennesket som vekker gudenes latter,
slik
i et uopphørlig kretsløp av både spøkefull og alvorlig gjenkjennelse
vekkes menneskets latter fra dyrets adferd,
slik
guden gjenfinner seg selv i mennesket, mennesket i dyret,
slik at dyret blir løftet til guden av mennesket,
men guden vender tilbake til mennesket ved hjelp av dyret,
gud og menneske sørgende forent, allikevel overmannet av
latteren
fordi den er en helt plutselig blanding av alle sfærers lek,
av denne skjebneregel er den blitt grepet,
det helt plutselig avslørte urnaboskapets lek,
sfæreblandingens store lek
en gudelek som tilintetgjør skjønnhet og opphever orden,
på uhyggelig vis blander sammen skapelsesguddom og skaperverk
og lystig utleverer begge til tilfeldigheten,
den vitende modergudinnens gru og vrede,
den erkjennelsesbefridde, erkjennelsesforaktende gudens spøk og vågestykke,
fylt av latter
fordi en slik spøk med en brå sfæreforening, uten at det ville vært
nødvendig med det minste spor av erkjennelse eller spørsmål
eller noen form for prestasjon, fullbyrder seg selv som selvutlevering, som glad, lettsindig utlevering
til tilfeldigheten, til tiden