Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Tiden er brådyp, den sikten man har som barn, strekker seg ikke langt. For meg var mine besteforeldres barndom utenfor rekkevidde, noe jeg ikke visste noe om - og for mine barn er det mine foreldres barndom som er utenfor rekkevidde! Deres oldeforeldre på Vestlandet, som jeg tilbrakte hver sommer hos, aner de ingenting om. Det hjelper ikke at jeg forteller om dem, de har ingenting å feste det til, menneskene fortellingen involverer, er døde og har vært det hele deres liv. Kjelleren med murveggene og det ofte våte gulvet med sluket som vannet rant ned i, de hvite stampene med haugen av skinnende røde ripsbær i, melkespannene, den vesle traktoren og alle de andre tingene som lyser i minnet mitt, sier dem ingenting, for det er innenfra verden lyses opp, det er innenfra tingenes og stedenes betydning kommer."
"Om sommeren" er fjerde og siste bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans yngste datter. Han skriver om vannspredere og snegler, rips og tårer, om geitrams, sirkus, marihøner og krabbefiske. Men han skriver også en dagbok, der de små hendelsene i en families liv registreres mot en bakgrunn av alt det en sommer kan vekke til live av tanker, minner, lengsler, opplevelser av kunst og litteratur, i en intens jakt på meningsfylde i øyeblikkene som glir forbi. Her fortelles også, gjennom den innlevelsen fiksjonen gjør mulig, historien om en syttitre år gammel kvinne som en gang tok et dramatisk valg som kanskje ødela livet hennes. I fortellingen om det som er og det som har vært, oppstår muligheten for at alt alltid kunne vært annerledes.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2017
Format Heftet
ISBN13 9788249517763
EAN 9788249517763
Serier Seasons Quartet (4) Årstid-encyklopedien (4)
Språk Bokmål
Sider 404
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«Om høsten og vinteren går dagen mot slutten om ettermiddagen, møter en vegg av mørke, om våren tynnes den liksom ut, mens den om sommerettermiddagen fordypes og blir rikere. Lyset blir fyldigere, himmelens blå blir dypere, og i landskapet har varmen fra sola gjennom dagen blitt bevart, noen steder på akkumulerende måter, som den brennende hete asfalten, eller luften på små glenner i skogen. Solgangsbrisen som kommer inne fra havet, får trekronene til å svaie sakte, som våknet opp fra en søvn, mens bladene risler med lyd som fra en sovende bekk, eller et langtrukkent sukk av nytelse. Se der borte sa hun, på treet hvordan det glimter? «
Sitatet er fra teksten Sommerettermiddag. Jeg har lest og skrevet om bøkene i denne serien på bokbloggen. Når det gjelder Om sommeren likte jeg dagboksnotatene i boken – her fra 6. juni 2016:
«Før var alltid sommeren den verste tiden, den kom med forventning om nytelse og glede og gjenger av venner som badet eller var på båttur eller ferie, og der satt jeg, i Kristiansand eller Bergen, hjemme hos mor eller på hybelen jeg leide, mens sola skinte utenfor og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjøre. Man bader ikke alene, man drar ikke på båttur alene, man ligger ikke i en park alene, man sitter knapt på en utekafé og leser alene, i alle fall når man er en ung mann på toogtyve år. Det plaget meg forferdelig, og det preget meg, ikke bare hvem jeg var i andres øyne, men også hvem jeg var for meg selv, noe som lenge i og for seg var det samme. Jeg burde selvfølgelig ha vært sterk, ikke brydd meg om det, og kanskje lært meg gresk der på hybelen, eller hebraisk eller latin eller noe annet jeg kunne ha hatt nytte av. Men jeg var ikke sterk, jeg ble brutt ned av det, ikke å ha noe sted å være om sommeren, å ikke ha noen å være sammen med. Det problemet opphørte i samme øyeblikk som jeg begynte å skrive på den første romanen min. Jeg behøvde ikke andre mennesker til det, og jeg behøvde ikke andre steder, jeg kunne sitte på en hybel og jobbe helt alene. Og så lenge jeg gjorde det, fantes det ingen problemer, annet enn de som var knyttet til selve romanen Siden da har jeg fortsatt med det. Da barna kom, opphørte ensomhetsproblemene definitivt, for det var ikke mye tid utover det deres nærvær krevde, men da satt allerede skrivingen så hardt i meg, som metode og løsning på alle problemer, at jeg ikke bare fortsatte, men etter de første kaotiske spedbarnsårene også økte på, til jeg kom dit hvor jeg er nå, hvor jeg er nødt til å gjøre noe hele tiden.»
Jeg har brukt lang tid å lese denne på eBokBib. Ikke den beste jeg har lest av Knausgård synes jeg. Samtidig – Knausgård er Knausgård – ingen over – ingen ved siden av for denne leser. Han er dønn ærlig – noen ganger er det vondt å lese. Særlig i de tilfeller det han skriver er gjenkjennelig. Gjenkjennelig fordi det er så menneskelig. Rett fra hjertet – ikke noe tilgjort. Jeg krysser fingrene for at han aldri stopper å utgi bøker.
Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia).
Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka.
Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg!
Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ...
Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis.
Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI den andre enden av skalaen for den kyniske befinner den naive seg, for der den kyniske analyserer alt og ikke tror på noe, analyserer den naive ingenting og tror på alt.
I fjor tok jeg en stor personlighetstest for Harald Eia, som gikk igjennom den på scenen med publikum i salen, og for meg var det ingen store overraskelser, jeg var radikalt over gjennomsnittet nedstemt, mer enn normalt innadvendt, og mens fantasien min var gjennomsnittlig, var følelsene høyt over. Med andre ord: jeg er dårlig til å dikte, god til å føle.
Min mor, din farmor, sier at jeg var akkurat likedan da jeg var på hans alder. Bare pratet og pratet, om alt mellom himmel og jord. Det fikk en brå slutt da jeg kom i puberteten og løp inn i veggen av skam.
Å forsone seg med sin skjebne, heter det, og det er nettopp å forstå at livet blir som det blir, at ingenting lar seg gjøre om, at ingen andre spor kan følges enn det ene, som opphører når man dør og likesom trekker opp stigen etter seg. Det ligger trøst i den tanken, synes jeg. Vi gjør så godt vi kan. Selv de som ikke gjør så godt de kan, kan ikke annet.
— å lese en god roman er som å se et landskap stige fram når vannet trekker seg tilbake
Hun har begynt å tenke på hvem hun er, hun har begynt å se seg selv som seg selv, og det gjør vondt og det er godt, det er skrekkelig og frydefullt, hun er så full av liv og av sitt nyfunne selv, og er nå, tenker jeg, der mennesket er på sitt mest sårbare.
Ironi er avstand, det motsatte av innlevelse og nærvær.
Jeg elsker repetisjoner. Repetisjonene gjør tiden om til et sted, gjør dagene om til et hus, hvor gjentagelsene er vegger, gulv og tak. Innenfor dette bygget, dette flettverket av rutiner, er det som om tiden ikke går, siden hver eneste handling og bevegelse gjentar de tidligere og på den måten holder dem fast. Det merkelige er at tiden utenfor går desto fortere.
Det som skjer når man holder på sånn, er at man stivner, ikke bare i en ytre positur, men også i en indre, og det må være derfor så mange eldre mennesker ikke klarer å forholde seg til forandring, de har utviklet sin metode, bukkeaktig har de bøyd hodet, og så lenge har gjort det at de ikke lenger kan rette det opp igjen.
Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt.
Litteraturfestivalen Kapittel går av stabelen her i Stavanger 14. - 18. september. Årets tema er vandring. Vi på biblioteket har laget en liste med over hundre aktuelle bøker til festivalen.