Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
For noen år siden besøkte James Rebanks en avsidesliggende øy utenfor Vega i Nordland. Her møtte han fuglevokteren Anna som tok seg av vill ærfugl og samlet ederdun, et eldgammelt yrke som var i ferd med å forsvinne. Men mot alle odds holdt Anna tradisjonen i live.
Hjemme igjen på gården i Lake District kunne ikke Rebanks slutte å tenke på kvinnen ute i havgapet. Etter noen år skriver han til henne og spør om han kan komme tilbake. Ta med arbeidsklær og gode støvler, og kom raskt for helsen min er i ferd med å svikte, svarer hun. Rebanks reiser så nordover for å være med på hennes siste sankesesong.
Dette er historien om den sesongen. Det er historien om et unikt og eldgammelt landskap, og om kvinnen som holder det i live. Etter hvert som ukene går, blir det som begynte som en flukt forvandlet til en ekstraordinær leksjon i selverkjennelse og tilgivelse.
Forlag Forlaget Press
Utgivelsesår 2024
Format Innbundet
ISBN13 9788232806683
EAN 9788232806683
Genre Hverdagsbetraktninger Personlige beretninger
Omtalt person James Rebanks
Språk Bokmål
Sider 275
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Veldig artig at ei bok som dette har blitt så populær at det er lange ventelister for å låne den på biblioteket!
Til å begynne med syntes jeg teksten ble litt for langsom. Det tok litt tid å komme inn i bokas rytme, men etter det ble jeg stadig mer fascinert og ønsket å lese videre.
Vi får litt av bakgrunnen for at James Rebanks tar denne turen til Vega for å være med “fuglevokteren” Anna på hennes siste sesong på dunværet Fjærøy. Han håper å finne en ro ved å flykte fra et hektisk liv og leve mer i pakt med naturen – noe han håper Anna kan lære ham. Det blir ikke helt som han trodde. De er bare tre mennesker (Anna har også med seg sin venninne Ingrid) som skal bo på en liten holme uten de vante kommunikasjonskanalene i et moderne liv. Dette blir innimellom både ensomt og stressende. Han må bruke tid på å falle inn i en rytme hvor tempoet styres av naturen, og han må finne seg i å være en læregutt som fuglevokter. Etter hvert greier han å tilpasse seg dette og skriver levende om dagens opplevelser. Som oppvokst ved sjøen kan jeg formelig kjenne lukta av sjø, tang og solvarme svaberg og knauser, og tilsvarende føle den trykkende stemningen av vind, regn og tåke, høre lydene av fugler og forstå begeistringen av å oppleve dyr og planter i et sånt karrig landskap.
Historien om Anna og dunværet er en god beskrivelse av noen som prøver å ta vare på gamle tradisjoner, og som har stor respekt for naturen som har gitt livsgrunnlag i generasjoner.
Sitat fra side 198:
Vi tre gikk opp den gresskledde bakken. Ti meter bak oss kom ei e vraltende opp stien. Vi ble stående i døråpningen til vedskjulet. Ea gikk til det røde uthuset som ble kalt Buret, med sin slitte tretrapp, før den svingte inn forbi komposthaugen, gjennom de gule svaleurtblomstene og bort til fruktbuskene. Det raslet i løv og kvister. Anna strålte. Hun hvisket til meg: “Den ea der har kommet tilbake til det samme stedet i mange år. Hun har vært her på øya lenger enn meg.”
For Rebanks blir oppholdet også en erkjennelse omkring endringer han ser behov for i eget liv. Boka føles ærlig, og vi får del i en gradvis prosess hvor han ser ting annerledes enn før, blant annet hvor avhengige vi er av hverandre og behovet for å legge ting bak seg og gå videre. Han skriver godt om både store og små hendelser, og med humoristiske innslag. Naturbeskrivelsene kan være både presise og poetiske, uten at han romantiserer.
Denne boka kunne fort ha blitt “en middelaldrende mann i midtlivskrise finner seg selv i eksotisk nordnorsk natur”, men blir heldigvis noe større. Rebanks er en nøktern sauebonde som er vant med fysisk arbeid. I tillegg er han en god skribent og en akademiker med erfaring fra arbeid med verdensarvprosjekter. Han løfter her fram et arbeid som er lite i den store sammenhengen, men som likevel er viktig. Som han skriver på side 269:
Annas eksempel var enkelt: Hvis vi skal redde verden, må vi bare begynne et sted. Vi må gjøre en forbannet ting om gangen, én etter én. Annas heltegjerning var ikke av den største sorten, men den mektigste. Den typen heltedåd som kan redde oss. Vi må gå til verks i våre egne lokalsamfunn, i våre egne omgivelser. Vi må stille på jobb dag ut og dag inn, år etter år, og gjøre det vi skal. Det blir ikke til korpsmusikk, ingen opptog. Og så må vi ta imot og beholde troen på hverandre, og på en eller annen måte jobbe sammen. Bare på den måten kan vi få summen av våre egne små gjerninger til å bli den forandringen vi alle trenger.
James Rebanks, en kjent britisk forfatter, har bodd i noen uker på et lite fuglevær ved Vega sammen med den erfarne fuglevokteren Anna og den yngre kvinnen Ingrid. Han kommer dem ganske tett innpå livet gjennom arbeidet med å fjerne gamle ærfuglreder, bygge nye, følge ærfuglenes ankomst på ærbødig avstand, passe på dem når de ligger på redene og ta vare duna når ærfuglene er ferdige med å ruge og har forlatt redene igjen.
Vi får høre en varsom og lavmælt historie om fuglevokternes viktighet for ærfuglbestanden, om en jobb kvinnene har utført i mange, mange år.
Vel mye ærfugl, stillestpende
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAnna var aldri full av selvskryt, men jeg skjønte at hun var stolt av å ha båret flammen videre. En ettermiddag viste hun meg et bilde av bunaden sin, og et fra da hun møtte Norges dronning. Museet hadde hatt et arrangement for å feire verdensarvstatusen. Politikerne hadde dominert dagsordenen, og de hadde snakket i vei i talene sine, mens fuglevokterne - som var blitt plassert på en stolrad bakerst i salen - ble knapt nevnt. Til slutt var det dronningens tur til å tale. Hun sa hun var glad for at kvinnenes arbeid som fuglevoktere endelig ble anerkjent. Etterpå ignorerte dronningen agendaen og de prominente personene. Hun stanset i stedet for å snakke med Anna og de andre kvinnene. Det gamle stigmaet og snobberiet mot øyfolket ble snudd på hodet den dagen. Anna kunne ikke la være å tenke på hvor stolt bestemoren hennes ville ha vært over å se det, etter alle årene hun hadde vært nødt til å sitte på de bakre kirkebenkene.
Det skulle en viss type personlighet til for å kunne bo på et fuglevær i varntiden, fortalte Anna. Stillhet er plagsomt. Folk er så vant til ståk og skravling at de knapt kan vente med å fylle stillhet med lyd.
Anna gikk foran meg over et bredt, flatt svaberg som et lite fyrstikkmenneske i en diger skjærgård. Langs stien lå det knuste gåseegg, og det var en liten bukt full av tang, drivved og skrot der. Hun viste vei til noen e-hus på en odde hundre meter unna. Underveis viste hun meg en haug med fjær; levningene av en gås som var drept av en havørn. Det pågikk en urgammel dragkamp her hver eneste dag, sa hun; mellom de som skulle bringe ungene sine til verden, og de som måtte drepe dem for å overleve. Hele fugleværet var som et Serengeti ved havet.
Jeg ble stående på toppen av åsen og tok utsikten inn over meg.
Sola var på vei ned og malte en iskald, hvit vei over havet. Den startet ute ved horisonten og gikk over bølgene, opp på berget, gjennom meg og tilbake til de snødekte fjellene langs kysten, Norges ryggrad. De blå fjellene der inne strakte seg helt til Sverige.
Hun var vokteren av dette stedet. Alt rundt oss, mellom havbunn og himmel, var under denne sytti år gamle kvinnens beskyttelse. beskyttelse. Jeg så på henne sitte der i båten sammen med meg, og tenkte på hvor vidunderlig latterlig det var. Hun var maktesløs overfor de enorme naturkreftene som var i sving på øyene, og overfor problemene havet led under, men ikke desto mindre var hun innbitt bestemt på å prøve.
Jeg tror de begge var klar over at ting ikke kunne bli som før, at dynamikken kom til å endre seg, og at det kanskje ikke kom til å være behagelig for noen av dem. Kanskje er det med dunvær som med slektsgårder: nesten umulig å overlate til neste generasjon uten at noen blir såret. Vi kan ikke samtidig være det vi er og det vi ønsker å være; noe i oss må dø for at noe annet skal bli født.
Mitt eget lesemål for 2024 er å lese flere sakprosa og faktabøker. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.