Veldig artig at ei bok som dette har blitt så populær at det er lange ventelister for å låne den på biblioteket!

Til å begynne med syntes jeg teksten ble litt for langsom. Det tok litt tid å komme inn i bokas rytme, men etter det ble jeg stadig mer fascinert og ønsket å lese videre.

Vi får litt av bakgrunnen for at James Rebanks tar denne turen til Vega for å være med “fuglevokteren” Anna på hennes siste sesong på dunværet Fjærøy. Han håper å finne en ro ved å flykte fra et hektisk liv og leve mer i pakt med naturen – noe han håper Anna kan lære ham. Det blir ikke helt som han trodde. De er bare tre mennesker (Anna har også med seg sin venninne Ingrid) som skal bo på en liten holme uten de vante kommunikasjonskanalene i et moderne liv. Dette blir innimellom både ensomt og stressende. Han må bruke tid på å falle inn i en rytme hvor tempoet styres av naturen, og han må finne seg i å være en læregutt som fuglevokter. Etter hvert greier han å tilpasse seg dette og skriver levende om dagens opplevelser. Som oppvokst ved sjøen kan jeg formelig kjenne lukta av sjø, tang og solvarme svaberg og knauser, og tilsvarende føle den trykkende stemningen av vind, regn og tåke, høre lydene av fugler og forstå begeistringen av å oppleve dyr og planter i et sånt karrig landskap.

Historien om Anna og dunværet er en god beskrivelse av noen som prøver å ta vare på gamle tradisjoner, og som har stor respekt for naturen som har gitt livsgrunnlag i generasjoner.

Sitat fra side 198:

Vi tre gikk opp den gresskledde bakken. Ti meter bak oss kom ei e vraltende opp stien. Vi ble stående i døråpningen til vedskjulet. Ea gikk til det røde uthuset som ble kalt Buret, med sin slitte tretrapp, før den svingte inn forbi komposthaugen, gjennom de gule svaleurtblomstene og bort til fruktbuskene. Det raslet i løv og kvister. Anna strålte. Hun hvisket til meg: “Den ea der har kommet tilbake til det samme stedet i mange år. Hun har vært her på øya lenger enn meg.”

For Rebanks blir oppholdet også en erkjennelse omkring endringer han ser behov for i eget liv. Boka føles ærlig, og vi får del i en gradvis prosess hvor han ser ting annerledes enn før, blant annet hvor avhengige vi er av hverandre og behovet for å legge ting bak seg og gå videre. Han skriver godt om både store og små hendelser, og med humoristiske innslag. Naturbeskrivelsene kan være både presise og poetiske, uten at han romantiserer.

Denne boka kunne fort ha blitt “en middelaldrende mann i midtlivskrise finner seg selv i eksotisk nordnorsk natur”, men blir heldigvis noe større. Rebanks er en nøktern sauebonde som er vant med fysisk arbeid. I tillegg er han en god skribent og en akademiker med erfaring fra arbeid med verdensarvprosjekter. Han løfter her fram et arbeid som er lite i den store sammenhengen, men som likevel er viktig. Som han skriver på side 269:

Annas eksempel var enkelt: Hvis vi skal redde verden, må vi bare begynne et sted. Vi må gjøre en forbannet ting om gangen, én etter én. Annas heltegjerning var ikke av den største sorten, men den mektigste. Den typen heltedåd som kan redde oss. Vi må gå til verks i våre egne lokalsamfunn, i våre egne omgivelser. Vi må stille på jobb dag ut og dag inn, år etter år, og gjøre det vi skal. Det blir ikke til korpsmusikk, ingen opptog. Og så må vi ta imot og beholde troen på hverandre, og på en eller annen måte jobbe sammen. Bare på den måten kan vi få summen av våre egne små gjerninger til å bli den forandringen vi alle trenger.

James Rebanks, en kjent britisk forfatter, har bodd i noen uker på et lite fuglevær ved Vega sammen med den erfarne fuglevokteren Anna og den yngre kvinnen Ingrid. Han kommer dem ganske tett innpå livet gjennom arbeidet med å fjerne gamle ærfuglreder, bygge nye, følge ærfuglenes ankomst på ærbødig avstand, passe på dem når de ligger på redene og ta vare duna når ærfuglene er ferdige med å ruge og har forlatt redene igjen.

Vi får høre en varsom og lavmælt historie om fuglevokternes viktighet for ærfuglbestanden, om en jobb kvinnene har utført i mange, mange år.

Vel mye ærfugl, stillestpende

Mitt eget lesemål for 2024 er å lese flere sakprosa og faktabøker. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.

Oppdateres løpende