Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hans Børli (1918-1989) kom fra Eidskog og vokste opp på en avsidesliggende husmannsplass. Størstedelen av sitt liv virket han som skogsarbeider ved siden av forfattergjerningen. Han debuterte i 1945 og har skrevet både fortellinger og en selvbiografisk bok, men han var først og fremst lyriker, med 23 utgitte diktsamlinger. Han regnes blant våre mest folkekjære diktere. Utvalget i "Hans Børlis beste dikt" er foretatt i forlagsredaksjonen i samarbeid med Børlis datter Beathe Børli Karterud.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788203196317
EAN 9788203196317
Serie Aschehougs bibliotek
Språk Bokmål
Sider 587
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJEG SER
Søndagsstillhet. Snø. Jeg ser
en skjære i piletreet ved elvebredden:
en antydning av en fugl
artistisk risset med kull
på den lyse vinterhimmelen.
Og treets pikelige spinkle greiner
fint kniplet av rim, elvisen
gjennomstukket av glisne sivstrå
langs strendene.
Og fjernt i sør
skogen
ennå med en blank kjølvannsstripe av sol
over de borteste høgdene.
Jeg ser.
Og vet at jeg ser.
Så enkelt blir en lykke til.
SKOGSUSET (1)
Skogsuset er som lyden av
en fugl i flukt.
Slag fra de store vingene
av håp og drøm og lengsel
som holder kloden svevende i rommet
trass i den voksende tyngden
av krig og blod
og fortvilelse.
DET ER IKKE MULIG
Det er ikke mulig
å være rask nok. For
neste sekund er NÅ
allerede fortid.
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger
da skal jeg si til erkeengelen:
-Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
SKOGSUSET (2)
Skogsuset
snør svart omkring meg
lik store sotflak
fra solbrannen i vest.
Nedføken
under skavler av skogsus
graver jeg meg et kikkhull,
lik snømusa om vinteren,
men ser bare himmel,
stum, øde, overveldende himmel.
JEG HAR ALLTID SPURT
Jeg har stått aleine
og sett mot stjernene om kvelden.
Jeg har løftet mitt skogmanns-ansikt
Derfor var jeg aldri med
der neveslag i bordet
satte punktum bak menns meninger.
Jeg har alltid spurt.
Jeg har aldri svart.
Jeg har heller aldri
hørt andre svare. - -
Hvis du med det rette
dvelende ettertrykk kan si ord som
"vurderes", "konkret" og
"på det nuværende tidspunkt"
samt seigdra et ettertenksomt
"ææ ... hh" eller "ææ ... øhh"
på strategiske steder i intetsigeriet,
da er du fullt kapabel til
å slite en ministertaburett i
den norske regjering.
Framtiden -
en uro inne i oss,
en langbeint angst
som skyggen av en ulv på skaren
i morgengryet.
Kom meg ikke for nær
med skulderklapp og betroelser
og sursøt ros. Jeg trives best
med nordadrag i lufta. En snømann
minker og mister formen i tøvær.
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.