««Be the change you want to see in the world», sa Mahatma Gandhi.»

Svaret kom først i mai 2012, tre år etter massakren. Den israelske hæren både gransket og frikjente seg selv.

Han skriker enda mer. Han vil ikke ha maske. Han har panikk. Vi vet ikke hvor foreldrene er. Vi vet ikke hva som har skjedd. Vi vet ikke hva han har sett. Vi vet bare at han har store skader og er fullstendig utrøstelig.
Jeg gir ham en dose smertestillende ketamin dypt i låret og ber sykepleieren forberede tube, sug og laryngoskop.
Jeg skjelver, men jeg er ikke redd.

Det begynner å gå opp for meg at både helseinstitusjoner og flyktningleire denne gangen er direkte mål for israelske angrep.

Stopp bombingen, bryt blokaden av Gaza, avslutt okkupasjonen av Palestina.

Ingen lege eller helsearbeider, intet medisinsk system, uansett hvor bra, kan klare å tørke opp av gulvet elvene av blod som renner etter den israelske krigsmaskinen.

Likestill ikke offer og undertrykker, okkupant og okkupert.

De vet de er fullstendig overlegne militært og at de har USA i ryggen.
Palestinerne har ryggen mot veggen. De kan ikke rygge lenger.

Medisinen skal ikke stå utenfor samfunnet, men være en levende kraft, et verktøy for gode liv og rettferdige endringer. Medisinen skal være et fredfullt våpen mot undertrykking og urett.

I snart 70 år har de levd under et brutalt apartheidregime og stadige militære angrep. Mange eldre palestinere husker fortsatt det som skjedde i 1948 under Nakba, den palestinske katastrofen, da staten Israel ble opprettet på deres land.

But while the Holocaust is an event in the past, the Nakba and the ethnic cleansing of Palestinians from Jerusalem and other parts of the West Bank are continuing.

These are the tones of someone attuned to the cycles of nature and the changing seasons, sensitive to the raw physicality of life, but buoyed up by the prospect of a better afterlife spent in the company of angels and angelic musicans. It is this that has prompted the book's title, describing both the physical reality - the 'Himmelsburg' in Weimar was Bach's workplace for nine formative years - and providing a metaphor for the seat of divinely inspired music.

Hvile er en bro mot mulighetene.

She felt as if she had been handed the key to a great house she hadn't known was there, a house that was somehow inside her, and as she turned the key, deep in the darkness of the building she felt other doors opening too, and lights coming on.

Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That's how the light gets in.

(Anthem)

Det neste skrittet på veien mot å produsere levende døde er å ødelegge mennesket som moralsk person. At mennesket er en moralsk person, viser verken til det juridiske menneske eller til et konkret individ, men til det å være en moralsk aktør.
Konsentrasjonsleiren etablerte en omgivelse hvor det praktisk talt blir umulig å være en moralsk aktør, hvor valgene enten er fullstendig meningsløse eller selvdestruktive.

Det er dette Arendt mener å uttrykke med ondskapens banalitet -- selv om resultatet er radikalt ond, er utøveren tankeløs og grunn.

Imellom dem er stillheten et ras.

Og fordi det ikke var annet å gjøre la han skylden på sannheten.
Det var den som hadde løpt dem ned. Som en okse.

Det var en real smekk jeg fikk. Det tok meg tretten år å komme til hektene igjen. Det var faktisk en blåveis av de sjeldne, men så var de da også mange om å slå.