Den dagen jeg mister faren min, finner noen deg igjen. Livet gir og tar på samme tid. Men jeg vet ikke hva det gir. Det er visst ofte slik det skjer.

We deserve to imagine a world without prisons and punishment, a world where they are not needed, a world rooted in mutuality. We deserve at least to aim for that.

Finst tilgiving mellom menneske i rein form? Ho finst kan hende i teorien, som ein idé, noko å lengte etter, fantasere om, men som realitet? Gjort er gjort, og einkvan må ta ansvar for hendinga og følgjene. Eg tek gjerne ansvar, men å tilgi eit svik heilt utan vilkår og forventing? Den gåva vil eg ikkje gi deg, seier eg ikkje til bakhovudet på far min. I tenåra ville eg ha tid med deg, nokre gylne augneblikk der vi samtala om noko viktig, krangla om noko endå viktigare og gjorde noko fint saman som kunne hjelpe meg med å byggje meg sjølv opp att der eg plutseleg stod, morlaus og i praksis familielaus. Du sa nei. No må eg barrikadere meg mot nye nei. Tilgiving kan ein gi nokon som skumpar ut ølglaset sitt på ein konsert eller bulkar bilen eins eller noko.

Den israelske hærens krigføring, beleiring og utenomrettslige henrettelser blir aldri gransket av utenforstående og uavhengige institusjoner eller internasjonale rettsinstanser. Selv de groveste overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen passerer uten konsekvenser.

Truth-telling projects must be part of the solution in historic Palestine.

Remembrance should be an act of hope, liberation and decolonisation.

Staten Israel vil knekke motstandsviljen i det palestinske folket for så å kunne fordrive dem.
Derfor er sivilbefolkningen målet.

Me rodde ut ei nått
for åtte år sidan,
båtane bar oss høgtideleg over fjorden.
Tante har fortald at ho
bann båtane etter oss,
dei vart bål på stråndi
som kunne sjåast frå fastlandet,
fyrverkeri av flammur som varte
i mangetimar, før sprakinga til slutt stilna og
ei tynn strime av røyk vart det siste sporet:
Ei helleristing på himmelen,
forteljande om eit folk som fór.

DET MOTSETTE

Eg prøvde å tenkja på
kva som er det motsette
av bomber

og enda opp
med å tenkja på korn.

Korn som veks så stille
og som kan vaia
så vakkert i vinden

og som kan
gi oss brød.

««Be the change you want to see in the world», sa Mahatma Gandhi.»

Svaret kom først i mai 2012, tre år etter massakren. Den israelske hæren både gransket og frikjente seg selv.

Han skriker enda mer. Han vil ikke ha maske. Han har panikk. Vi vet ikke hvor foreldrene er. Vi vet ikke hva som har skjedd. Vi vet ikke hva han har sett. Vi vet bare at han har store skader og er fullstendig utrøstelig.
Jeg gir ham en dose smertestillende ketamin dypt i låret og ber sykepleieren forberede tube, sug og laryngoskop.
Jeg skjelver, men jeg er ikke redd.

Det begynner å gå opp for meg at både helseinstitusjoner og flyktningleire denne gangen er direkte mål for israelske angrep.

Stopp bombingen, bryt blokaden av Gaza, avslutt okkupasjonen av Palestina.

Ingen lege eller helsearbeider, intet medisinsk system, uansett hvor bra, kan klare å tørke opp av gulvet elvene av blod som renner etter den israelske krigsmaskinen.

Likestill ikke offer og undertrykker, okkupant og okkupert.

De vet de er fullstendig overlegne militært og at de har USA i ryggen.
Palestinerne har ryggen mot veggen. De kan ikke rygge lenger.

Medisinen skal ikke stå utenfor samfunnet, men være en levende kraft, et verktøy for gode liv og rettferdige endringer. Medisinen skal være et fredfullt våpen mot undertrykking og urett.

I snart 70 år har de levd under et brutalt apartheidregime og stadige militære angrep. Mange eldre palestinere husker fortsatt det som skjedde i 1948 under Nakba, den palestinske katastrofen, da staten Israel ble opprettet på deres land.

But while the Holocaust is an event in the past, the Nakba and the ethnic cleansing of Palestinians from Jerusalem and other parts of the West Bank are continuing.