But the decision we make today is in our hands.

Proust called these moments of unity between writer and reader "that fruitful miracle of a communication in the midst of solitude."

Døgnrosen letter og slår sine kronblad løse.

Sår ved føllets mule,
gå med det til elvekongen.

Ånder dør ikke, venn.
De løser sine åndetrær ved roten,
og blåser i alle skadde horn ved bredden.

Det er gjennom følelsene vi forbinder oss med med hverandre, og det er følelsene som er gode og onde, ikke dagene.

Love is lak de sea. It's uh movin' thing, but still and all, it takes its shape from de shore it meets, and it's different with every shore.

Menneskets evne til, selv i de tilsynelatende mest håpløse situasjoner, å finne sin egen nisje, å bygge seg sitt skall, å reise et spedt forsvarsverk rundt seg selv, er forbløffende og et inngående studium verd. Her dreier det seg om en umåtelig evne til tilpasning....

I am constantly amazed by man's inhumanity to man.

Jeg tror det bare er raseri som kan redde oss. Ikke et voldelig raseri, men et rettmessig sinne som gir oss puls. Som får oss opp av sofaen for å stå opp mot urett.

Sorgen er som en pil, og en som prøver å stanse pilen i flukt blir skadd, men om den får følge sin bane da faller den uskadelig til jorden til slutt

The Nakba is the turning point in the modern history of Palestine - that year over 500 villages' and towns and a whole country and its people disapeared from international maps and dictionaries.

Tages Forholdet til sig selv bort, saa har vi Massens tumultuariske Sig-Forholden til en Idee; men tages ogsaa dette Forhold bort, saa har vi Raahed. Saa trykke og skubbe og gnide Individerne sig op ad hinanden i ørkesløs Udvorteshed; thi der er ingen Inderlighedens Blufærdighed, der sømmeligt fjerner den Ene fra den Anden; saa er der Røre og Røre, der bliver til Ingenting. Ingen har hver for sig Noget og i Forening eie de heller ikke Noget: saa blive de fortredne og skjendes. Da er det end ikke det glade Gjestebuds muntre Sange, der forener Vennerne; da er det ikke Oprørets dithyrambiske Sange, der flokker Masserne; da er det ikke den religieuse Begeistrings høie Rhythme, der under guddommeligt Opsyn til Revue for de himmelske Hærskarer mønstrer Slægtens Utallige. Nei, da bliver Bysnak og Rygte og chimairisk Betydningsfuldhed og apathisk Misundelse et Surrogat baade for det Ene og det Andet. Individerne vende sig ikke ind ad i Inderlighed fra hinanden, ikke ud ad i Samdrægtighed for en Idee, men indbyrdes mod hinanden i sinkende og mistrøstig nærgaaende nivellerende Gjensidighed.

Å skrive er å velge bort. Eller å finne noe som ikke vil bli funnet.

A friend isn’t just who they are to you, but who you are and who you feel you can be when you’re with them.

The truth is there, like it’s always been. Sunshine and storms share the sky, but never together. They brush, tangential, fleeting moments of breathtaking beauty—the burning, life-giving sun piercing through a blackened sky—until it’s over so quick, it makes you wonder if it ever happened at all.

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Og mens hun hvilte og lot blikket flakke hit og dit, merket hun at det gamle spørsmålet som uopphørlig drog over sjelens himmel, det veldige, det generelle spørsmålet som hadde det med å bli spesifikt i øyeblikk som dette, når hun slappet av etter en stor mental anstrengelse, stod over henne, ventet, mørknet over henne. Hva er meningen med livet? Det var det hele - et enkelt spørsmål; et spørsmål som hadde en tendens til å rykke en inn på livet med årene. Den store åpenbaringen hadde hun aldri fått. Den store åpenbaringen fikk en kanskje aldri. I stedet var det små daglige mirakler, glimt av lys, fyrstikker som uventet ble revet av i mørket;

Nature is as essential to our sensory systems as good nutrition is to our health.

Livet former seg etter de avgjørelsene vi tar, de unike øyeblikkene som forvandler alt.