Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt på bloggen min - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden").

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst.

Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser.

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd".

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen.

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch!

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Meget bra om maleren Edward Munch. Om personen og kunstneren Munch og hans bilder. Boken er en kommentar til denne Knausgård-kurerte Munch-utstillingen i 2017, Mot skogen, men boka kan godt leses uten at du har sett, dvs så, utstillingen. Selv gikk jeg ikke å så: Mot skogen, den gang utstillingen hang på plass.

«Skammen min over noen bilder som kanskje ikke ville bli sett på som gode, og som jeg ikke engang hadde laget selv, men bare valgt ut, og den ryggradsløse angsten et par kritiske stemmer førte til i mitt indre, kan kanskje være en indikator på hvor sterke mekanismene i det sosiale er, hvordan de presser alt inn i konsensusens kanal, og hva det må koste ikke bare å trosse dem, men virke i dem - ikke som kurator, for det er virkelig ingenting, nada, null, nix, men som kunstner, hvilke krefter som er til stede allerede før penselen er løftet.
Det Vanessa Baird kanskje først og fremst gjorde da hun snakket om Munchs bilder, var å avmytologisere dem, og dermed kunsten i sin alminnelighet. Kunst er viktig, men den er ikke noe stort, det er ingen grunn til å opphøye den, gjøre den til noe som befinner seg høyt over oss. Det vesentlige ved Munchs kunst er at vi kjenner den igjen - altså, at den er som oss. Og det vi kjenner igjen, er litt flaut, kanskje nettopp fordi det er så vanlig og ikke helt tåler den kirkeaktige og helliggjørende plasseringen den har fått. Sjalusi er ingen stor følelse, det er en liten og dum og uverdig følelse. Melankoli, dette anstrøket av verdenslede, eksisterer ikke isolert, men sammen med potetene som skrelles og det svakt gule lyset som de fyller oppvaskkummen med når skallet er av, med katten som i vinterpelsen ser ut som en rullende ullball der den løper over plenen, med stemmen på radioen som snakker om noe fullkomment uvesentlig i bakgrunnen, barna som plutselig roper til hverandre et annet sted i huset. Og det sammenbruddet som Skrik representerer, er bare forferdelig, forferdelig.»

Så mye lengsel på så liten flate er boken Karl Ove Knausgård han har skrevet om Edvard Munchs bilder og som sitatet over er hentet fra.

Måtte Knausgård aldri slutte å skrive slik han gjør. Det kunne kanskje blitt slik har jeg av og til tenkt – at kritikken han fikk i forbindelse med Min Kamp-debattene hadde endret litteraturen som er hans kjennetegn.

Boken ble utgitt i 2017 i forbindelse med Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt.

Forlaget Oktober som har gitt ut boken beskriver innholdet slik:

«Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.»

Omgitt av sykdom og død i familien ble Munch et menneske som var så redd for å miste at han tok hånd om det ved ikke å skaffe. Det ble hans livstrategi å unngå å gå inn dit hvor det kunne gjøre vondt skriver Knausgård.

«Hvor viktig er denne informasjonen når vi ser på bildene hans? Det er det avgjørende spørsmål når det gjelder Munchs kunst, men også når det gjelder kunst i sin alminnelighet. Det er opplagt at det finnes en forbindelse mellom kunstneres personlige erfaringer og deres verk, men det er ikke like opplagt hva den forbindelsen skulle bestå i.»

Knausgård skriver at et kunstverk er som et punkt i et system med tre koordinatorer: det bestemte stedet, den bestemte tiden, og det bestemte mennesket.

«Jo lengre tid som har gått fra et verk kom til, desto tydeligere blir det at det individuelles betydning, det bestemte menneskets erfaringer og psykologi, spiller mindre rolle enn den kulturen det uttrykte seg i...Edvard Munchs tid er fortsatt så nær oss at biografien hans ennå ikke har forsvunnet inn i bildene, slik at vi fortsatt søker begrunnelsen for det idiosynkratiske, det som gjorde at han kunne bryte med samtidens kunst, i hans personlighet og egne erfaringer. Han mistet sin mor og sin søster da han var liten, og han var eksepsjonelt følsom, det var derfor han malte Skrik.

I boken stiller Knausgård mange spørsmål:

«Med en slik verden, så full av farger som spiller mot hverandre og som fremstår på en ny måte for hver dag, noen ganger ubegripelig vakker, full av gåter man kan grunne på et helt liv, kan man spørre seg hva vi skal med kunst. Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.
Hva er egentlig det for et fenomen? Hva slags brukt har vi for det?»

Innimellom å skrive om Munch, hans liv og kunst, kunst og kunstnere generelt, er han tilbake til det vi kjenner han fra andre bøker – som Min Kamp-serien. Boken er delt i tre deler – her er fra begynnelsen på del to:

«Den 11. september satt jeg som jeg sitter nå, bak skrivebordet, og så på den snødekte plenen utenfor, himmelen over trærne oppe ved kirkegården, mens lyset langsomt begynte å tone ut. Jeg husker datoen så nøyaktig fordi jeg neste dag skulle holde en tale i kulturhuset i Elverum i forbindelse med at det var 150 år siden Edvard Munch ble født, i nabokommunen Løten. Og så skrev jeg en dagbok den gangen.
Det var bare noen timer igjen til jeg måtte dra, og jeg hadde ennå ikke skrevet noe jeg kunne bruke i foredraget. De siste ukene hadde vært kaotiske, jeg hadde vært alene med barna, måtte stadig kjøre hit og dit, bilen måtte på verksted, ett av barna hadde det vanskelig på skolen, det forplantet seg hjemme, og den snille, men dumme og for meg uregjerlige hunden hadde et sår på brystet som jeg ikke fikk gjort noe med. Så hadde først den ene, deretter den andre bestemoren til barna kommet hit, siden jeg skulle til Norge, og nye spenninger fylte huset. Jeg var så sliten at alt gikk på vilje, men når dagen – hvis høydepunkt alltid var veien hjem fra skolen i mørket med barna i bilden, over åkrene hvor mørket lå som et hav og lyset fra traktorene som kunne kjøre langt der ute fylte meg med fred - var over, ble jeg alltid sittende oppe på kontoret, jeg trengte tid for meg selv, det føltes viktigere enn å sove. Da satt jeg i stolen under lampen og drakk kaffe, røykte og så på bildene i de fire bøkene mine med Munchs samlede malerier. Jeg så på bilde etter bilde, og jeg ble etterhvert fortrolig med nesten alle sammen, uten at jeg av den grunn kunne komme på noe å si om dem.»

Hvor selvkritisk han er - og ærlig – angsten og skammen er en del av livet - her etter at han hadde valgt ut bøker til utstillingen:

«Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke direkte objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.
De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt sakligkritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for «kjellerslitere», og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?»

Det var noen smakebiter jeg har valgt i min omtale av boken. Men det er neppe siste gang jeg referer fra den – i andre sammenhenger - det er mye av det Knausgård skriver om som er verdt å reflektere over og som jeg har merket meg.

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen

Oversikt over leste bøker i 2022.