Hva de totalitære ideologiene tar sikte på, er derfor ikke omformingen av den ytre verden [...] men omkalfatringen av selve den menneskelige naturen [...].

Det spørsmål Conquest søker svar på i sin vektlegning av mind-slaughter, er i sin essens det samme som førti år tidligere drev Hannah Arendt i hennes klassiske Orgins of Totalitarism (1951).
Hun spurte: Hvordan kan man forklare de totalitære massebevegelsenes politiske, psykologiske og sosiale tiltrekningskraft? Deres ubestridelige evne til å få folk til å fascineres; til å drepe (ofte med den mest uforstyrrede samvittighet); til å oppgi egen tenke-evne; til konformitet og hos så mange til å suspendere normale moralske reflekser?

Akkurat som tyranniet er avhengig av frykt og rettsstaten av positiv lov, behøver et totalitært styre terror for å legge til rette for «historiens lover» eller «naturens» gjennombrudd. Det er derfor terroren ikke mister sin funksjon selv etter at motstanden er brutt ned. I stedet tjener den elimineringen av den ideologisk definerte «objektive fienden». Den ble perfeksjonert i konsentrasjonsleirene, som ikke bare tjente til å isolere og utrydde, men også som grunnlag for å eksperimentere med mennesket totale kontrollerbarhet.

Det er i denne sammenheng at Conquest minner om Søren Kierkegaards ord om våre farligste mentale feilkoblinger: latskap og utålmodighet. Latskapen gjør at så mange legger seg til hvile i de mentale korsetter som ideologiene byr på. De totale ideologiene er gigantiske forenklinger, destillasjoner av en innfløkt virkelighet. Formålet er klart: Den sammenpressing av virkelighetsfortolkningene de utrykker, skal gjøre kollektiv handling enklere.

Denne forfatter mener at stalinismens forbrytelser antakelig er århundrets mest underbelyste masseudåd, ikke minst fordi disse forbrytelsene aldri har vært gjenstand for noen gjennomgripende offisiell bearbeiding i dagens Russland.

Med det samme de totalitære bevegelsene har kommet til makten, blir imidlertid propagandaen erstattet med indoktrinering og terror og de ideologiske doktrinene og påfølgende praktiske løgnene tvunget gjennom med makt: Terror blir den spesifikke totale regjeringsformen, støttet av et omfattende udertrykkelses- og forfølgelsesapparat.

Et grunndrag i Arendts tenkning er at terroren definerer det totalitære styresettet. Formålet er å skape total uforutsigbarhet og angst, rive opp tilliten mellom menneskene og gjøre dem lett manipulerbare. Utgangspunktet her er at terroren synes formålsløs. Den bare øker og øker, i en uendelig spiral, også lenge etter at «fiendene» er nedkjempet (jf. Stalins NKVDs kvotesystem av folk som skulle arresteres). Det synes som om terroren er totalt ikke-utilitaristisk, altså ikke knyttet til noen «nytte» eller noe forståelig formål, f.eks. regimets stabilitet (som jo for lengst er sikret).

Samlet mener han at Sovjet-kommunismen fra 1917 til 1987 tok livet av i alt 61 911 00 mennesker.

Hannah Arendt så faren for at den totalitære trusselen kunne ekspandere før frihetens fundamenter i den ikke-totalitære verden kunne fornyes. Hun plasserer et håpefullt perspektiv på slutten av «Ideologi og terror» med menneskets evne - understreket av St. Augustin - til å skape en ny begynnelse: «Initium ut esset homo creatus est - 'for at en begynnelse skulle oppstå, ble mennesket skapt', sa Augustin. Denne begynnelsen garanteres av hver ny fødsel; det er visselig hvert menneske.»

Mindslaughter er det begrepet Conquest bruker i sin analyse av de totalitære ideologienes fascinasjonskraft. For historikeren som var blant de første til å anslå omfanget av Stalins terror, dreier det seg om intet mindre enn drapet på vår intelligens. De altomfattende abstraksjoner som mellomkrigstidens totale ideologier tvang ned som et jerngitter over virkeligheten, ble en sperre for innsikt og en rasjonalisering for grenseløs vold, ofte velvillig understøtter av ulike typer skjønnmaling og ønsketenkning fra intellektuelle.